Et hjem hjemifra
Interiørarkitekt MNIL Frode Ljøkjell vant konkurransen om NILs studentpris 2008, Anne Alnæs-prisen, med sitt masterarbeid fra Kunsthøgskolen i Bergen, «Et hjem hjemifra». Det kom i alt 11 bidrag til konkurransen.
Hvor marginalt kan et hjem være, men fortsatt kalles et hjem? Utfordringen var oppbygging av bosettinger i primitive omgivelser ved hjelp av designfaglig kompetanse. Fokus lå på å skape verdige, beskyttende og stimulerende levekår for grupper av mennesker uten hjem. – Et hjem er en ramme for familiens og individets opplevelse av trygghet og identitet, hevder Frode Ljøkjell i oppgaven.
Tidlig lørdag morgen 8. oktober 2005 ble Pakistan rammet av jordskjelv. 3,3 millioner mennesker ble hjemløse. Som resultat av dette endte mange i teltleire. Av Pakistans opprinnelige 48 offisielle camper var (januar 2008) 26 camper nedlagt og 10 overtatt av rehabiliteringsdepartementet. 12 er fortsatt i vanlig drift. Ifølge IDMC (Internally Displacement Monitoring Centre) hadde man i april 2008 ikke greid å få oversikt over antall internt fordrevne
i Pakistan.
Feltstudier
Høsten 2006 reiste Frode Ljøkjell til Pakistan for å studere forholdene i noen teltleire for jordskjelvkatastrofens ofre, bl.a. Siran Sialkot. Det er en teltleir i det nordlige Pakistan som ble opprettet i juni 2006. I mars 2007 bodde 121 familier, det vil si 737 individer der. Etter å ha observert forholdene og snakket med beboere og administrasjonen, valgte han denne leiren som et godt egnet case for å utarbeide et løsningsforslag.
I det pakistanske samfunnet står familien sterkt beskyttet som institusjon. Kvinnene har en viktig posisjon når det gjelder å opprettholde familiens ære og integritet. Derfor er de sjelden å se utenfor hjemmet uten følge, og de har en begrenset bevegelsesfrihet. – Selv om det var mange innlysende behov som møtte meg, tok det lang tid før jeg oppdaget det som skulle bli mitt viktigste fokus, sier prisvinneren.
Bedre for kvinner – bedre for alle
Kvinnene har mange oppgaver, men lite frihet og få rettigheter. Og som en relativt homogen gruppe, opplevde Frode at de var mer «i varetekt» enn ivaretatt. Det er lite plass i teltene, med tanke på at teltet i praksis er eneste oppholdssted for kvinner. Lite rom for ekteskapelig privatliv, noe som kan resultere i stress og konflikter; selv bagatellmessige konflikter kan føre til bruk av vold. Seksuell trakassering og overgrep skjer ofte.
Mangel på tilstrekkelige sanitære forhold og plassering av for eksempel latriner, er også et problem som spesielt rammer kvinner. Mange kvinner drister seg ut på toalettbesøk kun tidlig om morgenen eller nattestid. Frykt og skam fører til at noen til og med gjør sitt fornødne i eget telt, til tross for helsefaren det medfører.
De samme utfordringer gjør det også komplisert å lage mat i felleskjøkken. Og det medfører at det ofte lages bålplass i umiddelbar nærhet til teltåpning for matlaging. Dette utgjør en opplagt brann- og helserisiko. Bedres kvinnenes levekår, bedres alle leirbeboeres levekår.
Løsninger
Frode Ljøkjell har valgt å sette fire teltenheter sammen og gi dem felles tak/ytterduk. Han har kombinert to konstruksjonstyper: reisverkkonstruksjon og bøylekonstruksjon. For reisverket foreslår han aluminium og karbon- eller glassfiber, men bruk av for eksempel bambus kan også være et alternativ. Konstruksjonen har to forskjellige teltduker.
Innerteltet er av impregnert bomullsduk, lik den man finner i de fleste telt som brukes til dette formålet i dag. For ytterduken har han valgt en presenning av pvc eller tilsvarende oljeplastmateriale.
Teltkonstruksjonene er fordelt på en slik måte at det oppstår forskjellige rom som skal fylle forskjellige behov i leiren. Teltet er selve boenheten. Dette rommet skal ivareta familiens og individets privatliv, samt gi beskyttelse og avkobling.
Rommet mellom de fire teltene (innerteltene) er et indre tun. Her er taket/ytterduken åpen, slik at blir et beskyttet uterom. Fire familier deler på dette arealet, som kan erstatte de store felleskjøkkenene, og man kan ha for eksempel ildsted eller utendørs komfyr. Dette rommet ligger i umiddelbar nærhet til boenheten, og har aksess uten at man trenger å bevege seg ut i den offentlige sfæren. Det indre tunet bidrar nå til at man kan utføre dagligdagse gjøremål uten fare eller frykt for sjenanse. Tunet er området foran teltets inngangsparti. I denne planløsningen deler henholdsvis fire eller seks familier samme tun. Tunet begrenser trafikken rett utenfor hvert enkelt telt, i motsetning til en standard reguleringsplan for teltleir.
Bakgårdene er tilgjengelige fra hvert tun. 14 familier deler en bakgård. Midt i hver bakgård er det fire latriner og vannpunkt med varmtvannsbereder. Bakgården gjør adkomst til latriner enkel, og reduserer opplevelsen av sjenanse. Passasjene inn til bakgården er i overkant av to meter brede, slik at tømming og vedlikehold av latrinene blir enkelt.
Midt i leiren er det et stort, åpent areal. – Dette området vil jeg ikke knytte noen konkret funksjon til. I min planløsning for Siran Sialkot har jeg plassert boenhetene så tett at det kan være godt å ha et åpent rom i midten, kommenterer Frode Ljøkjell.
– Jeg mener jeg har lagd en fysisk ramme for familiens og individets opplevelse av trygghet og identitet – for mennesker som ikke har et valg. Jeg mener at den løsningen jeg foreslår, ikke bare er for å overleve i, men også for å leve i. Kanskje den til og med kan være et hjem, sier vinneren av årets studentpris.
Begrunnelse
Juryen, som denne gangen besto av styret i NIL, sier i sin begrunnelse at alle kriteriene, slik de er formulert i utlysingen, er oppfylt i denne oppgaven: Problemstillingen er tydelig og godt formulert, funksjonene er grundig analysert og løsninger av høy estetisk og etisk kvalitet. Oppgaven dokumenterer inngående kjennskap til de lokale forhold i det nordlige Pakistan etter jordskjelvkatastrofen… Presentasjonen er god og lettfattelig.
Prisen er på 15 000 kroner.
