Et eventyr fra virkeligheten
Det var tidlig på høsten at Arkitektkontoret Prøvefelt fikk oppdraget med å lage en vegg til plakater og skriving. I forbindelse med arrangementet «Byrom i et Portrom» ville Norsk Form ha en uttrykksvegg mellom Kulturkirken Jakob og Eventyrbrua i Oslo. Hvem som ville, skulle kunne skrive på den eller henge plakater på den.
FAKTA:
I forbindelse med byromsfestivalen ”Byrom i et portrom” i september ga Norsk Form arkitektfirmaet Prøvefelt i samarbeid med arkitektstudent Daniel Berlin i oppdrag å lage en infovegg mellom Jacob Kirke og Eventyrbrua i Oslo.
Veggen fikk form som 6 små hus i kanalplast, bygget i verkstedhallen på AHO.
Etter arrangementet beholdt Norsk Form ett av husene, mens de fem resterende ble gitt til hjemløse.
Etter protester fra Friluftsetaten ble husene midlertidig lagret i hagen til Bellona. Ett hus ble stjålet derfra og levde trolig et kort liv som bolig igjen før det ble observert på lasteplanet til Friluftsetatens bil, på vei til søppeldynga.
Ett hus ble annektert av et forelsket par som gjerne ville ha det som hagestue
De siste tre husene ligger nå pakket ned i en kjeller på Grünerløkka og venter på gode idéer til gjenbruk. Prøvefelt er i dialog med Kirkens Bymisjon om saken.
«Så fint,» tenkte Mikkel Strandbygaard og Hanne Ågotsdatter i Prøvefelt. «En vegg for tagging og rare plakater! Hva om vi lager noen hele små hus, så blir det mange vegger å skrive på?» Mange hjalp til, og snart var seks små plasthus klare til å plasseres bak Jakob Kirke.
Det varte ikke lenge før folk dukket opp for å tegne og skrive på husene. Det var ungdom med spraybokser, voksne med sjablonger og unger med rosa tusj. Husene var lykkelige og lyste innenfra om kvelden. Men «Byrom i et Portrom» tok slutt, og dagen kom da husene skulle pakkes ned igjen. Akkurat da ruslet en kar ved navn Espen Uteligger forbi. «Hva er dette for noen fine hus?» ville han vite. «Å, det er ikke ordentlige hus,» sa Hanne Ågotsdatter. «Det er et kunstprosjekt.» «Jeg skulle nå ha moro av å prøve dem som hus likevel, jeg,» sa Espen, for han var en vidsynt kar som hadde lett for å se for seg nye løsninger. Mikkel Strandbygaard, som visste at hjemløse folk tidligere hadde holdt til under Eventyrbrua like ved, før kommunen stengte uterommet med port og lås, syntes det var en god idé å bruke husene som hus.
Espen kalte på kameratene sine, og idémyldringen var i gang. Når du skal plassere sofaen din, vurderer du hvor i leiligheten din den skal stå. Når Espen og vennene hans skal plassere et plastikkhus, har de hele byen å velge i. «Ved togstasjonen på Jar er det fint!» sa den ene. «På Sognsvann er det enda finere,» sa den andre, «for skogvokteren der er så grei!» «Nedre Foss er også bra,» mente Espen, og sånn hadde det seg at husene ble satt opp ved Akerselva.
Så langt var alt vel. Arkitektene fra Prøvefelt hadde gitt husene til husløse, og husløse hadde møblert byrom med dem. Med skrutrekkere som nøkler kunne Espen og vennene hans gjøre én vegg til dør, og kanalplasten både isolerte, slapp inn lys og hindret innsyn.
Så en dag ringte Friluftsetaten. «Hva er dette for noe rot?» ville de vite. Det vil si, de ville ikke egentlig vite det. De fortsatte: «Dette rabalderet må fjernes, for snart skal det holdes et kulturarrangement som heter Elvelangs her!» sa de. «Det var da trist,» mente Hanne Ågotsdatter, «for nå bor det jo folk i disse små husene, og vi får ikke tak i dem hvis de ikke er der når vi kommer.» Men Friluftsetaten holdt på sitt. «Enten flytter dere dem i dag, eller så flytter vi dem – på dynga!» sa Friluftsetaten. Mikkel, som visste at Friluftsetaten har lastebil og kjører fine ting på dynga stadig vekk, syntes ikke det var noen god idé å overlate husene til dem.
Heldigvis kom en kar fra Elvelangs ruslende forbi akkurat da. «Dette var da noen fine hus,» mente han. «De må vi bruke til Elvelangs!» Friluftsetaten brummet, men de kunne jo ikke nekte Elvelangs å bruke husene i arrangementet sitt. «Men uansett må de fjernes nå,» sa Friluftsetaten. «Dette er Friluftsetatens private grunn!» Karen fra Elvelangs mente at husene måtte kunne settes i hagen til Bellona mens man ventet på at Elvelangs skulle arrangeres. Og slik ble det. Husene ble skrudd fra hverandre og satt bak huset til Bellona.
Torsdag 25. september ble de resterende fem husene satt opp igjen og lyste lykkelige mens kor sang rundt dem og folk vandret forbi og syntes de var fine. Et nyforelska par kom dinglende forbi med stjerner i øynene. «Å, kanskje vi kan ha et sånt i hagen vår!» sa de. Mikkel, som visste at nyforelska, dinglende par er godt vertskap, mente det var en god idé at de fikk ett av husene når Elvelangs var over. Friluftsetaten viste jo likevel ingen nåde, og alle visste at når Elvelangs var over, ville husene måtte pakkes sammen igjen. Og slik ble det. I grålysningen neste dag var ett av husene borte, og det bor nok nå i en hage et sted, hos et nyforelska par.
Men i kjelleren til Prøvefelt ligger tre små plastikkhus og venter på en bedre skjebne. Flatpakket og uten lys i ligger de der, men de har alle skruer og muttere med seg, og er klare for den dagen noen vil bruke dem igjen. Kanskje kan Kirkens Bymisjon lage et suppekjøkken av dem? Kanskje kan de bli en provisorisk sovesal i de kaldeste vinterukene i januar. Hanne og Mikkel håper at noen har ideer til gjenbruk av de små plastikkhusene fra Eventyrbrua.
For enn så lenge kan ikke dette eventyret være ute..
