Et annet rom
Som scenograf skaper man en illusjon om et rom og et sted som kun finnes under selve forestillingen.
Artikkelen er skrevet på bakgrunn av et intervju gjort med Bård Lie Thorbjørnsen i tillegg til hans hovedfagsmateriale. Glassmenasjeriet er skrevet av Tennessee Williams.
Jeg møter Bård Lie Thorbjørnsen på en kafé ved Tinghuset. Jeg kjenner ham igjen fra tiden jeg selv gikk på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS). Jeg husker godt at det var han som var den eneste studenten som leste til å bli scenograf. Vi kommer raskt inn på felles referanser, personlige historier og erfaringer fra den gang, men som jeg kan merke med en god del forskjeller.
Det slår meg at Bård er en person som vekker interesse med sitt engasjement. Hans læreprosess startet for alvor andre gang han vendte tilbake til skolen. Da hadde han to år fra SHKS bak seg, i tillegg til ett år da han fordypet seg i billedkunst i et leid atelier på Torshovteateret. På vei bort fra interiørarkitekturen var det noe med teateret som fascinerte ham og brakte ham tilbake til å fortsette utdannelsen med det formålet å bli scenograf.
Levende brukermanual
Da han kom tilbake så han skolen på en helt annen måte. Den fikk ny verdi. Skolen i sin helhet ble interessant. Som han selv sier, blåste han støv av gamle lærerkunster i kjelleren i Harald Antonsens lyslaboratorium. Med Jon Altern som privatlærer i tegning, observasjonsteknikk, rytme og bevegelse i rom, og med ytterligere studier i litografiverkstedet og på instituttet for tekstil, utviklet han etter hvert en kompleks forståelse av rom, bevegelse og materialitet.
Bård er utadvendt og har mye på hjertet. Sannsynligvis, slår det meg, er det dette som har gitt ham tilgangen til disse kunnskapslommene på skolen.
Kanskje er det bare Bård som noen gang har sett disse mulighetens stier, og hvis så, tenker jeg, kunne han med fordel ansettes som en levende brukermanual i hvordan å lære på SHKS.
Flyktig rom
Teater som kunstform er karakterisert ved verkets flyktighet og det kollektive ved prosessen, altså ved forholdene tid/rom og skuespillerens møte med publikum. I det opprinnelige greske ordet theatron, er det publikums situasjon som betones. Ordet betyr «en plass for å se».
Det norske ordet forestilling fremhever både denne funksjonen og den skrevne teksten, som ofte er grunnlag for en teateroppsetning. Det er altså en symbiose av disse aspektene som oppstår og som til sammen skaper en forestilling.
Naturlig nok gir rommets organisering og utforming premisser for de handlinger som finner sted. Sammen med alle de tekniske virkemidlene som lyd, lys og sceneskift, fungerer scenografien som et instrument for å formidle handlingen på en gitt måte. Gjenstandenes innbyrdes plassering, deres betydning i rommet, og interaksjonen mellom dem, skuespillerne og publikum, gjør at rommet lever. Uten handlingen virker rommet i seg selv noe meningsløst.
Forholdet mellom mennesket og rommet er altså svært betydningsfullt.
Teksttilnærming
– Hvor viktig er teksten og hvordan har du lært å tolke og behandle den?
– Jeg er glad i å lese, konstaterer Bård. – Har lest masse helt siden jeg var liten.
Han forteller med stor innlevelse om piken Laura i Glassmenasjeriet, hans første produksjon på Trøndelag Teater. Hun ser skjønnheten i en samling glassfigurer av spunnet glass, hvor vakre de er og hvor lett de kan knuses.
I mangel av blankt papir benytter jeg papirduken fra bordet ved siden av og blir raskt klar over at selv den er i minste laget for dette spennende, store temaet og Bårds nesten 40 produksjoner.
– Jeg har i utgangspunktet ingen spesiell tilnærming til teksten, forteller han. – Jeg forsøker å oppleve den slik som jeg alltid har lest litterære tekster, først og fremst emosjonelt. Jeg registrerer hvordan teksten virker på meg, men også de opplevelsene av rom som teksten gir.
Bård har satt en laptop på kafébordet og blar ivrig gjennom en rekke bilder av forskjellige produksjoner og oppsetninger.
– Vent litt! utbryter jeg. – Gå tilbake!
Bårds bilder er mange, komplekse og rike på detaljer. Plutselig sveiper vi innom en scenografi som for meg lyser opp i sin skjønne enkelhet. En scene i brettet hvitt papir. Svært enkelt, men virkningsfullt og rent.
Stykket scenografien er laget til, «Forbudt område», er skrevet av Tennessee Williams. Det handler om et møte mellom ei jente og en gutt tidlig i tenårene. Jenta er foreldreløs og bor i et kondemnert hus ved en jernbanelinje. Hun er en type «outcast» som er veldig typisk i Williams forfatterskap. Gutten er en vanlig gutt som denne dagen har skulket skolen for å være ute for å leke med dragen sin.
Han møter jenta da hun kommer balanserende bortover på en jernbaneskinne, og blir veldig fascinert. Først leker de sammen som barn, så oppstår det en gryende erotikk i samhandlingen.
Det ender i et voldtektsforsøk fra gutten som jenta klarer å forsvare seg mot.
Brettet, hvitt papir
Bård forteller at prosessen med scenografien startet med å utforske det miljøet som forfatteren har beskrevet.
Maleren Edward Hopper har en rekke bilder av gamle, forlatte sydstatsvillaer ved øde jernbanestrekninger. Toget og flere andre elementer har sterk symbolsk karakter. Toget går med dunder og brak til de moderne opplyste byene og representerer «fremskrittet» – fremtiden. Det etterlater seg støv, skitt og kull. Den gamle verden er representert ved det forlatte huset, med skilt utenfor der det står: «this house is condemned». Dette er også en annen tittel på stykket.
– I tidligere skisser var kullet og jernbanefyllingen viktige elementer, forteller Bård.
– I fortellingen hentyder Williams at jenta har et kunstnerisk talent i det at hun vil tegne. Han beskriver også himmelen så hvit som papir. Disse to omstendighetene førte til at jeg begynte å brette landskapet i papir. Dette gav skuespillerne mye å leke med i prøveperioden.
Stykket fikk en tydelig utvikling fra et rent og jomfruelig rom til en ødelagt verden. Papiret ble tegnet på, krøllet og revet i stykker. Kullet tok de med fra skissene. Det fikk plass i det sorte rommet rundt det hvite papiret. Scenografien måtte fornyes hver kveld. Papiret fikk de gratis fra en papirfabrikk i Moss. Dette reddet det relativt beskjedne budsjettet scenografen fikk av KhiO, avdeling Statens Teaterhøgskole.
Etter en berikende reise i Bårds scenografiske verden, to sorte kaffer og ditto cappuccinoer er mitt hvite ark nå blitt et eneste stort forvirrende tankekart av notater, stikkord og piler med henvisninger til små forklarende skisser.
