Er design for alle allright?
– Hva er egentlig universell utforming? I et møte med to unge arkitekter stiller den ene nettopp dette spørsmålet. Hvorpå den andre svarer: – Jeg tenker på snusirkler og rullestol.
I 1976 kom ordet «tilgjengelighet» inn i plan og bygningsloven gjennom «Bygningslov av 18.juni med endringer sist ved lov 28. mai 1976». Kommunal og regionaldepartementet.
– På 1980-tallet ble begrepet «universal design» lansert av en tverrfaglig gruppe ledet av Ronald Mace ved North Carolina State University. Gruppen arbeidet med tilgjengelige løsninger og utviklet sju prinsipper innenfor begrepet universell utforming.
– I 1982 ble livsløpsstandard introdusert, gjennom Husbankens tilskuddsordning, som innebar at kommuner fikk oppstartsmidler for å iverksette bygging innenfor omsorgsboligsatsningen. Satsen var i 1997 kr. 175 000 pr. omsorgsbolig.
– 26. juli 1990 signerte president George Bush ADA lovgivningen American with Disability Act.
– I 1997 ble begrepet «universell utforming» første gang tatt i bruk av norske myndigheter, i et hefte utgitt av Statens råd for funksjonshemmede.
– I 2006: FN Convention on the Rights of Persons with Disabilities, article 2. Vedtatt av FNs generalforsamling 6.12.2006, signert av Norge 30.3.2007.
– 27. juni 2008: Revisjon av PBL, plandelen, vedtatt
– 1. februar 2009 trer Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) i verk. Ot.prp.nr.44 (2007-2008). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.
– 8. mai 2009: Revisjon av PBL, byggesaksdelen, vedtatt
– 2010: Norsk standard, UU. De to standardene, NS 11001 del 1 og del 2, ble nylig overlevert kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete. Standard Norge er i ferd med å utvikle en egen standard for universell utforming av uteområder. Den er planlagt ferdig ved årsskiftet 2010/2011.
Ordvekslingen skjedde så sent som i november 2009, da antidiskrimineringsloven hadde vært virksom i nesten ett år.
På midten av 1970-tallet, omtrent på den tiden de to arkitektene ble født, kom begrepet tilgjengelighet inn i norsk bygningslov. Antagelig er arkitektenes lovlydighet og automatikk når det gjelder å tenke snusirkel og rullestol en avspeiling av det lovverket som ble iverksatt den gang, for 35 år siden. Fokuset var på areal og rullestoltilgjengelighet.
Hvordan forstår arkitekter begrepet universell utforming? Lar det seg i det hele tatt bruke på en fornuftig måte i arkitekters daglige praksis, der arkitektur skapes ved tegnebordet, på pc-en, i deres interne eller eksterne møter i samspill med tallrike aktører? Kan kravene stimulere prosjektering og generere «noe ekstra» som løfter et prosjekt til glede for flere? Det ser ut til å være behov for et utvidet kunnskapsgrunnlag. Både for forskningsbasert kunnskap tuftet på kritisk etterprøving av verk og brukerundersøkelser, og en kunnskapsutvikling med utspring i pågående prosjektering.
Sistnevnte kan illustreres ved en annen samtale jeg har hatt, for ikke så lenge siden, med to andre arkitekter. Disse traff jeg i januar i år, der den ene uttalte at det hadde vært morsomt å kunne bruke universell utforming som argument for faktisk å gjøre noe allright!
Arkitektene hadde både etterspurt og foreslått nettopp ivaretakelse av tilgjengelighet i et mindre byggeoppdrag langs kysten utenfor Molde, som de fikk tildelt i 2004. Byggherren stilte ikke noe krav, og ønsket ikke å fokusere på universell utforming. Antagelig fordi det ville bli rimeligere. Prosjektet ble uansett skrinlagt i ca fem år før det ble hentet frem igjen. Denne gangen ble arkitektene bedt om å ta hensyn til kravet om universell utforming. Byggherren hadde fått kritikk for mangel på tilgjengelighet i andre prosjekt, og var nå opptatt av å oppfylle kravet.
Lav brukermedvirkning
Arkitektene gikk på nytt i gang med prosjektet og drøftet de nye mulighetene. En endring de straks foretok seg var tilpasning til rullestol, i form av bredde på gangareal, snuareal og trinnfrihet der det lot seg gjøre. Dette var deres opprinnelige intensjon og grei skuring. Det som i større grad trigget deres interesse var om de ved å ta handikapaspektet mer alvorlig kunne få til noe veldig fint som de ellers ikke ville hatt tunge nok argumenter for å vinne fram med. I dette tilfellet handlet det om fargebruk; lakkering i knallfarge som signaleffekt for orientering i et prosjekt som bevisst var planlagt anonymt og integrert som del av et vernet naturområde. Arkitektene forklarte hvordan de ved utstansede og dråpesveisede flater ivaretok taktil orientering. En nærmere drøfting om stansingens eventuelle utvidede mulighet, reiste spørsmål om faktisk bruk, størrelse, fin/grov bruk av informasjon gjennom blindetekst og teknologien som måtte til for å integrere dette i valgte byggematerialer.
En drøfting av hvilke muligheter arkitektene hadde for å trygge sikkerheten gjennom arkitektoniske løsninger, brakte frem paradoksale problemstillinger knyttet til gitte rammer, både fra naturvernhensyn, og trafikkmyndighetenes fokus på ansvar ved eventuell ulykke. Det dukket også opp enkelte spørsmål knyttet til den brukergruppen man hadde i tankene; i dette tilfelle svaksynte. Det var neppe verken tid, rom eller budsjett til å involvere brukere i denne hektiske innspurtsfasen, hvor prosjektet alt var priset og bygningsdeler skulle i produksjon ganske snart. Brukermedvirkning og informasjonsprosess for å innhente opplysninger om akseptable standarder for enkeltgruppers behov, er ikke alltid en innarbeidet del av prosjekteringsprosessen.
Rullestolfiksering
Universell utforming er en strategi i samfunnsplanlegging, men også et rettslig begrep som, i stadig sterkere grad, må etterleves i arbeid med å prosjektere hus og omgivelser. Aspektet har både en etiskrettslig dimensjon knyttet til menneskerettighetene og en sosialpolitisk dimensjon knyttet forvaltning og samfunnsutvikling. Universell utforming fremstilles på ulike måter avhengig av hvem som definerer begrepet. Statens bygningstekniske etat har på sin hjemmeside definert begrepet som følger:
«Universell utforming betyr at produkter, byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler»
Det er ikke generert mye ny kunnskap i arkitektpraksis som følge av innføring av begrepet universell utforming. Dette fremgikk av en kvalitativ undersøkelse med intervjuer av to arkitekter høsten 2007. Funn i undersøkelsen viste også at arkitekter ser ut til å være rullestolfikserte. De sanselige aspektene som hørsel og syn i forhold til begrepet universell utforming er underkommunisert.
«Det er fremdeles vanskelig å finne interessante eksempler på universell utforming selv så mange år etter at begrepene «tilgjengelighet» og «universell utforming» er innført i norsk bygningslovgivning.»
Bevissthet rundt tilgjengelighet
Selv om generaliserbarheten er begrenset i intervjuene med de to arkitektene i 2007, er det likevel grunn til å tro at informantene av ulikt kjønn, ulik alder og fra ulike kontor i stor grad har kunnet representere en relevant stikkprøvemåling av det som rørte seg i arkitektpraksis når det gjaldt spørsmål omkring tilgjengelighet og universell utforming denne høsten.
Undersøkelsen viste at tilgjengelighet har vært en kjent rammebetingelse i prosjektering siden langt tilbake, og i undervisning siden 1990-tallet, men at kravet ikke har stått sentralt i rekken av mange krav. Informantenes presisering av før og nå, antydet likevel en tendens hvor universell utforming så ut til å ha en økende betydning og bli et viktigere rammevilkår. Undersøkelsen i 2007 viste at bevissthet knyttet til tilgjengelighet, det å komme frem, komme inn og komme forbi, er langt større enn til de sanselige aspektene ved arkitekturen relatert til syn og hørsel, som for eksempel taktil og visuell orientering, og bruk av rom. Praten med de to arkitektene i november 2009, over to år senere, bekrefter dette.
Universell utforming kan, i tillegg til trinnfrihet og tilstrekkelig areal for rullestol, innebære at bygg og omgivelser har visuelle, taktile, følbare, lukt- og hørselsbaserte dimensjoner som kan gjøre det enklere med hensyn til orientering, fremkommelighet, bruk og opplevelse.
Med utgangspunkt i møtet med arkitektene i 2010, gjør jeg et tankeeksperiment med en hypotetisk tenkt eldre mann med dårlig syn. Han skal til fiskeplassen ved brua. Dette stedet han kjenner og elsker fra langt tilbake, der været kan føles på kroppen, om det så er skarp vind i midten av september som varsler kortere dager og mer inneliv, eller sola som varmer mens en flue lander på armen hans. Han tusler bortover parkeringsplassen i følge med sin ungdomsvenn. Kjenner gangveien på underlaget, med foten – og hører fra lyden hvor grusen slutter, og fast dekke begynner. Han skimter påstigningspunktet for fiskebrua i kraftig farge et stykke frem, og er ekstra observant når han hører dempet måkeskrik fra lydfyret ved åpningen i autovernet. Han passerer trygt forbi uten å forville seg ut i den trafikkerte veien.
Ungdomsvennene er glade for disse turene. Ingen fiskelykke, denne gang, men praten om løst og fast, dagen i dag, i går og de som skal komme, var god. Veistrekket som kom til for 30-40 år siden skapte en ny god fiskeplass over sundet, men blandingen av økt biltrafikk med høy hastighet og godt fiske, gjorde stedet farligere for fri ferdsel. Den fysiske tilretteleggingen gjør dette til et enklere sted å være, både for den eldre mannen og alle andre som oppsøker det. Dette er nettopp hva som ligger i arkitektoppdraget; å gjøre stedet tryggere og lettere å ta i bruk, for flere.
Ny fase
Det er fremdeles vanskelig å finne interessante eksempler på universell utforming, selv så mange år etter at begrepene «tilgjengelighet» og «universell utforming» er innført i norsk bygningslovgivning. Vi står foran en ny fase innen design for alle-feltet, hvor handling fremfor tale er det man venter på. Spørsmålet bør ikke lenger være «hva er universell utforming?», men snarere «hvordan gjør man det?». Det kan ikke fortelles eller forklares, men må bygges og utvikles innenfor rammen av den kompleksiteten det er å prosjektere og bygge. Med utgangspunkt i erkjennelsen av design som en sosial prosess som involverer mange aktører, og med fokus på samspillet mellom forskning og utvikling sett i relasjon til et reelt samfunnsbehov, er det å håpe at ny kunnskap oppstår. Det som bygges i dag bør bli gjenstand for en systematisk evaluering og brukes for å bygge ny og sikker kunnskap. Arkitekter har, med nye krav, en gylden mulighet til å ta ansvar, finne handlingsrommet og bruke det!