Nyheter
EØS og sånn
Lederen av Stortingets næringskomité, Olav Akselsen, stiller seg sterkt kritisk til EØS-avtalen, meldes det i avisene. Han er rett og slett i ferd med å få nok av hele avtalen. Akselsen er opprinnelig ja-mann, og mener at når Norge ikke er med i EU, skal vi heller ikke ha noen EØS-avtale. Ska’re værra så ska’re værra.
12. november 2002
Naturligvis er han også forbanna på ESA, hvor det sitter noen nidkjære paragrafryttere og stikker kjepper i alle norske hjul. Akselsen burde vite hva han snakker om, for han er tidligere olje- og energiminister.
Vi som bærer stein hver eneste dag, vet også hva han snakker om, og vi har visst det lenge. Velkommen etter, kan vi si til Akselsen. Og hvorfor i huleste har han ikke hørt på oss før?
Ja, innenfor vårt fag er det jo alle konkurransene det dreier seg om. Anbudskonkurranser på arkitektarbeid. Og hvis det ikke er anbudskonkurranse, er det prosjektkonkurranse, men bare for prekvalifiserte. Prekvalifisert blir du bare hvis du har vært med før. Gjennomsnittsalderen på prevalifiserte er ca. 60 år, så det vil gå en tid før det er behov for å slippe nye til. Da kan det bli problemer, kanskje har de yngre begynt med noe annet, eller har tatt jobb i kommunen, eller rett og slett blitt for gamle.
Det er mange regelverk å forholde seg til, men arkitekter flest slipper å sette seg inn i alle bestemmelsene. Derimot må de offentlige oppdragsgiverne kunne sine saker. Det kan de sjelden, men det gjør ikke så meget. Det ingen oppdager, har ingen noe vondt av. Norsk lysingsblad oppdager det i hvert fall ikke, de rykker inn utlysinger av anbudskonkurranser, kjøp av toalettpapir, salg av eiendom og begrensete prosjektkonkurranser i hytt og pine.
Mange arkitekter tror det er alvorlig ment, og søker prekvalifisering. Naturligvis er det viktig å øve seg på å søke, men egentlig er det unødvendig. For oppdragsgiveren gir deg nok beskjed hvis han syns det er viktig at du søker. Du skaffer deg bare enda dårligere rykte ved å søke i tide og utide. Kutt ut det der. Din tid kommer sannsynligvis ikke, og det er iallfall ikke noen vits i få det bekreftet hvert eneste år.
To store forandringer har rammet norske arkitekter i løpet av de siste 15 årene. EØS-avtalen og bygningslovens krav til byggemelding. Ved et lune fra skjebnen har disse endringene skyllet inn over oss omtrent samtidig. Kanskje ettertiden vil se en sammenheng: Vi skulle forløfte oss på noen kjempesteiner.
I utgangspunktet var begge nyordningene så godt begrunnet. Bygningsloven ville gi oss økt ansvar, det virket forlokkende. EØS-avtalens tjenestekjøpsforskrifter som skulle åpne det europeiske marked for oss, ga også grunn til optimisme.
Men nå må vi ha lært. Vi må forstå, en gang for alle, at nyordninger som er godt begrunnet sannsynligvis vil bli gjennomført på en slik måte at de motvirker sitt formål. Men hva var egentlig formålet, spør du kanskje. Tja, formålet med den nye bygningsloven var vel egentlig at det ikke skulle komme flere høststormer på Vestlandet, enda så hyggelig det var med besøk av kongen i boblejakke. Og formålet med tjenestekjøpsforskriften var at alle skulle få sjansen til å få kjennskap til at et oppdrag var under oppseiling, for eksempel i Elverum. Ingen rådmann eller ordfører, verken i Rhône- eller Glåmdalen skulle få anledning til å gi oppdraget med det nye administrasjonsbygget til sin jakt- eller bridgekamerat. Oppdraget skulle annonseres for all verden, eller EU iallfall. Forskriften sier naturligvis ikke noe om at oppdragene skal fordeles på alle norske arkitekter. Forskriften sier kort og godt ikke noe om bedre vilkår for rettferdigheten. Bridge er forresten ute.
Jeg holder med Akselsen, her er det rom for mange ergrelser. Det er ikke plass til å gå inn på dem, for nå er vi straks nede. Kort må det nevnes at vi savner åpne konkurranser. Men når det en sjelden gang er en åpen konkurranse, er det likevel få deltagere fordi det er dyrt, fordi det er så mange som er med, og fordi vinnersjansene er små.
Og så savner vi nordiske konkurranser. Du tror det ikke, men vi hadde det.
Vi som bærer stein hver eneste dag, vet også hva han snakker om, og vi har visst det lenge. Velkommen etter, kan vi si til Akselsen. Og hvorfor i huleste har han ikke hørt på oss før?
Ja, innenfor vårt fag er det jo alle konkurransene det dreier seg om. Anbudskonkurranser på arkitektarbeid. Og hvis det ikke er anbudskonkurranse, er det prosjektkonkurranse, men bare for prekvalifiserte. Prekvalifisert blir du bare hvis du har vært med før. Gjennomsnittsalderen på prevalifiserte er ca. 60 år, så det vil gå en tid før det er behov for å slippe nye til. Da kan det bli problemer, kanskje har de yngre begynt med noe annet, eller har tatt jobb i kommunen, eller rett og slett blitt for gamle.
Det er mange regelverk å forholde seg til, men arkitekter flest slipper å sette seg inn i alle bestemmelsene. Derimot må de offentlige oppdragsgiverne kunne sine saker. Det kan de sjelden, men det gjør ikke så meget. Det ingen oppdager, har ingen noe vondt av. Norsk lysingsblad oppdager det i hvert fall ikke, de rykker inn utlysinger av anbudskonkurranser, kjøp av toalettpapir, salg av eiendom og begrensete prosjektkonkurranser i hytt og pine.
Mange arkitekter tror det er alvorlig ment, og søker prekvalifisering. Naturligvis er det viktig å øve seg på å søke, men egentlig er det unødvendig. For oppdragsgiveren gir deg nok beskjed hvis han syns det er viktig at du søker. Du skaffer deg bare enda dårligere rykte ved å søke i tide og utide. Kutt ut det der. Din tid kommer sannsynligvis ikke, og det er iallfall ikke noen vits i få det bekreftet hvert eneste år.
To store forandringer har rammet norske arkitekter i løpet av de siste 15 årene. EØS-avtalen og bygningslovens krav til byggemelding. Ved et lune fra skjebnen har disse endringene skyllet inn over oss omtrent samtidig. Kanskje ettertiden vil se en sammenheng: Vi skulle forløfte oss på noen kjempesteiner.
I utgangspunktet var begge nyordningene så godt begrunnet. Bygningsloven ville gi oss økt ansvar, det virket forlokkende. EØS-avtalens tjenestekjøpsforskrifter som skulle åpne det europeiske marked for oss, ga også grunn til optimisme.
Men nå må vi ha lært. Vi må forstå, en gang for alle, at nyordninger som er godt begrunnet sannsynligvis vil bli gjennomført på en slik måte at de motvirker sitt formål. Men hva var egentlig formålet, spør du kanskje. Tja, formålet med den nye bygningsloven var vel egentlig at det ikke skulle komme flere høststormer på Vestlandet, enda så hyggelig det var med besøk av kongen i boblejakke. Og formålet med tjenestekjøpsforskriften var at alle skulle få sjansen til å få kjennskap til at et oppdrag var under oppseiling, for eksempel i Elverum. Ingen rådmann eller ordfører, verken i Rhône- eller Glåmdalen skulle få anledning til å gi oppdraget med det nye administrasjonsbygget til sin jakt- eller bridgekamerat. Oppdraget skulle annonseres for all verden, eller EU iallfall. Forskriften sier naturligvis ikke noe om at oppdragene skal fordeles på alle norske arkitekter. Forskriften sier kort og godt ikke noe om bedre vilkår for rettferdigheten. Bridge er forresten ute.
Jeg holder med Akselsen, her er det rom for mange ergrelser. Det er ikke plass til å gå inn på dem, for nå er vi straks nede. Kort må det nevnes at vi savner åpne konkurranser. Men når det en sjelden gang er en åpen konkurranse, er det likevel få deltagere fordi det er dyrt, fordi det er så mange som er med, og fordi vinnersjansene er små.
Og så savner vi nordiske konkurranser. Du tror det ikke, men vi hadde det.