Arkitektnytt

– Jeg synes det var et flott program. Det å høre disse personene i sammenheng, gir jo et annet perspektiv enn å høre dem hver for seg. Særlig David Adjayes foredrag var interessant, sier PBE-direktøren og viser til hans framstilling av hvordan det offentlige møterom blir en del av en hybrid eller kommersiell byromsarena, hvor skillet mellom offentlig og annen virksomhet viskes ut, og hans ideer for hvordan temporære og åpne konstruksjoner kan tilrettelegge opplevelsen av steder.

PBE – made in Oslo
Det er ikke ofte Ellen Marit Schjelderup de Vibe kan sitte tilbakelent en hel dag og bare lytte til andres framleggelser. Arkitekturdagen «made in Oslo» var nok et unntak. Til gjengjeld har Arkitektnytt bedt henne om å kommentere dagen i etterkant.

Hun er godt kvalifisert. Hun leder plan- og bygningsetaten i Oslo, med en stab på rundt 400 medarbeidere, som har hendene fulle av oppgaver. Aktiviteten på byggefronten er høy. I 2004 ble 4500 byggesaker behandlet og 6500 boligenheter ferdigregulert – en økning på 20 prosent fra året før. Likevel vil politikerne at PBE skal effektivisere og slanke seg 15–20 prosent i løpet av tre–fire år.

Ellen de Vibe utdannet seg til arkitekt og tok en magistergrad i byplanlegging i Wales på 1970-tallet. Hun arbeidet siden med byfornyelse i Skien kommune i seks år, ledet et prosjekt for utvikling av reguleringsplanverktøyet i Miljøverndepartementet, var regulerings- og bygningssjef i Alta, før hun vendte tilbake til Skien kommune som byplansjef. Etter på nytt å ha vært innom de departementale kontorer og arbeidet med blant annet endringer av § 74.2, «skjønnhetsparagrafen», i plan- og bygningsloven, tiltrådte hun i 1999 som direktør for plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.

På 1980-tallet var hun medlem av NALs representantskap og tok initiativ til opprettelsen av NALs planpris, som siste gang ble delt ut i 1996. Hun satt i styret for arkitekturmuseet og var leder av tidsskriftenes redaksjonskomité. Hun har videre framstått som en profilert leder av Statens byggeskikkutvalg.

Mye har skjedd under Ellen de Vibes nå snart sju-årige ledelse av PBE i Oslo. Mesteparten av plangrunnlaget for bygningsmassen i hovedstaden er blitt fornyet, og i mai 2003 flyttet etaten til Vahls gate 1, til et nytt hus tegnet av Hille Melbye Arkitekter AS, samtidig med at etaten ble omorganisert med kundefokusering og teamorganisering som stikkord. Byggets planløsning med kontorlandskap ble utnyttet for å fornye etatens bedriftskultur, og det gjennomføres nå et flerårig kulturendringsprogram med undersøkelser og evalueringer, som skal bringe fram nye arbeidsformer, bedre service og høyere kvalitet i virksomheten.

Kundesenteret i første etasje byr på åpenhet og lys og mange inviterende dataskjermer på lekre paller. Interiørarkitekt har vært int.ark. MNIL Anne Berentsen. Hele etaten har fått ny designprofil i regi av Enzo Finger. I vestibylen står en fysisk modell av Oslo indre by i målestokk 1 : 1000, som er koblet til digitale kart og lyskastere til viktige byggverk som den besøkende selv kan styre.
Hovedtanken bak den nye organiseringen er at kundens prosjekter skal behandles av ett team hele veien, fra A til Å, uavhengig av hvilke typer formelle vedtak som er nødvendige for å få prosjektet godkjent.

Etaten er firedelt. Avdeling for byggeprosjekter er størst med om lag 95 medarbeidere, som tar seg av små byggesaker og enklere plansaker. Avdeling for områdeutvikling er til for de store, profesjonelle utbyggerne med komplekse byggeprosjekter. Avdeling for byutvikling tar hånd om politisk bestilte oppgaver knyttet til overordnet areal- og infrastrukturplanlegging, med Fjordbykontoret som en filial i havneområdet. Avdeling for geodata sørger for kontinuerlig oppdatering av kart og dokumentopplysninger.

Stjernemonologer
Arkitekturdagen 2005 hadde byutvikling mellom kultur og næring som tema. Talerne var arkitekter, hvorav tre–fire i stjerneklassen, og andre fagfolk, men ingen fra det kommunale planapparat, selv om plan- og bygningsetaten har 50–60 arkitekter som gjør et faglig kvalifisert og meget viktig arbeid på området.

– Var det en kritikkverdig forbigåelse?
– Nå representerte for så vidt nestlederen i byutviklingskomiteen og byrådslederen det kommunale systemet, svarer Ellen de Vibe forsonlig, før hun peker på at det rent faglig lå en viss begrensning i valget av talere.

– Rent tematisk falt fokuset på helheten bort, noe som kan kalles en mangel – eller en måte å få fram et perspektiv på, til å diskutere. For meg er det jo ganske tydelig at enkeltprosjektet ikke kan sikre helheten. Det er heller ikke enkeltprosjektets rolle. I møtet mellom helhet og prosjekt må det offentlige mene noe. Vi må vite hva vi vil, hva som er de viktige strukturene å ivareta. Vi må mene noe om hva områdene har av behov, og så må vi tilrettelegge en prosess for samspill mellom prosjekt og helhet hvor det er kreativ motstand, forklarer PBE-direktøren og trekker fram Vestbane-prosjektet som et eksempel. Det har undergått betydelige bearbeidinger i et samspill med kreativ motstand mellom plan- og bygningsetaten, andre sektormyndigheter, arkitekten og Statsbygg som byggherre.

– Arkitekturdagen ble en slags stjernemonolog-seanse uten tid til refleksjon, fortsetter hun. Selv ville hun ønsket å trekke fram redskaper i arbeidet for å få fram helhetsperspektiv. Plan- og bygningsetatens bestillerrolle er her viktig. Fjorbyplanen, hvis konsekvensutredningsprogram nå ligger ute på høring, skal legge til rette for en debatt om hva byen trenger, for å hindre at enkelttomtene bare blir brikker i en kortsiktig, profittbasert eiendomsutvikling. Ellen de Vibe viser videre til byromskonkurransen for Bjørvika, som ble organisert av kommunen, som fikk fram roller og muligheter for de sju allmenningene i den nye bydelen, og som også oppmuntret utbygger til å ta større ansvar for sikring av kvalitet i byrommene.

Oslo som arkitekturhovedstad
NALs forslag om å gjøre Oslo til arkitekturhovedstad, kaller etatsdirektøren en kjempeidé. Plan- og bygningsetaten foreslo for en stund siden for politikerne å lage en boligutstilling i sonen fra Bjørvika, gjennom indre by og opp gjennom Groruddalen. Den kan få fram ny og presentabel hverdagsarkitektur, mener hun.

Men hvis Oslo skal profilere seg som en europeisk arkitekturhovedstad, hvor mange eksepsjonelle verk trenger byen? Ti, femten eller tjue? Er det rimelig å forvente at enkeltbygg skal kunne selge byen utad og drive fram en ønsket utvikling innad, samtidig? Er ikke «Bilbao-effekten» oppskrytt? Hvordan kan man legge noe meningsfylt i begrepet Oslo som arkitekturhovedstad?

– I globaliseringens tid øker konkurransen, men også stereotypifiseringen, kommenterer de Vibe.
– Nå skal alle byer ha sitt «Bilbao-bygg». Hvis Oslo skal vinne i den konkurransen, er det avgjørende å finne ut hva som er Oslos egentlige karakter. Vi har slagordet «the blue and the green and the city in between». Hva består det grønne preget i? Hva betyr det blå – altså natur og vann – reelt for byen? Hvis vi ikke finner ut av dette, vil Oslos stjernearkitektur lett drukne i havet av stjernearkitektur i alle andre land og byer.

– Du tror altså ikke på en parade av stjerneeksempler?
– Jo, hvis vi tar utgangspunkt i Oslos innebygde egenskaper og muligheter.

– Stedstilpassing?
– Huff nei, ikke bruk ordet stedstilpassing, svarer den tidligere leder av Byggeskikkutvalget og går over til å utrede Oslos karakter nærmere:
– Oslo er en usedvanlig grønn by. Naturen er sterkt til stede, i åsene omkring gryta, men også i selve byen. Videre er Oslo småskalert. Kvartalene er små, og avstandene er små. Samtidig har Oslo en tett urban struktur, og mange brudd, både næringsmessig og arkitektonisk. Det har alltid vært rom for nytenkning i Oslo. Vi må ta utgangspunkt i byens særpreg, om vi skal utvikle en strategi for stjernebygging, eller for kunstnerisk utsmykking, belysning og hverdagsarkitektur. Det må gjøres et grunnlagsarbeid for innholdet i en arkitekturhovedstad, altså hva Oslo som arkitekturhovedstad skal være.

– Og et slikt arbeid er ikke satt i gang?
– Jeg vet jo ikke hva NAL har gjort, men det ligger ganske mye materiale i plan- og bygningsetaten, blant annet i forslaget til kommunedelplan for byutvikling og bevaring, som nå ligger ute til offentlig ettersyn fram til 20. januar, som kunne destilleres til et program for en slik satsing.

Opp mot vinden
Arkitekter er av forståelige grunner sterkt fikserte på det visuelle, bygningene, der de står i sin konkrete oppførelse, klare til å bli fotografert, omtalt, rost eller kritisert. Samfunnsmekanismene, som ikke er konkrete og må studeres mer indirekte, faller lett utenfor arkitektenes synsfelt, noe Arkitekturdagen for så vidt bekreftet.

En arkitekt som ikke signerer bygg, blir lett selv usynlig. Valdresjenta Ellen de Vibe, med familierøtter i Oslo, er her et unntak. Hun har arbeidet i det offentlige i mest hele sitt voksne liv, men framstår likefullt som en av landets mest synlige arkitekter, som byplansjef i hovedstaden.

– Føler du at du sitter på en lite verdsatt post og kjemper mot de politiske og økonomiske og kulturelle konjunkturer og heltedyrkingen i egen stand?
– Ja, svarer hun med fast stemme og ler hjertelig.
– Du tar ikke en sånn jobb som dette for å bli superstjerne, legger hun til.

Kommunalt planarbeid har lav status, det er bare å fastslå. Ellen de Vibe har registrert at plan- og bygningsetaten ofte får rollen som skyteskive når det blåser som verst rundt prosjekter, mens arkitektene bak prosjektenes utforming går klar av kollegial kritikk, og selv meget sjelden deltar i debatten. Det er mye lettere å kritisere en upersonlig etat enn å gå løs på navngitte arkitekter en selv kjenner. Men slik gir arkitektene avkall på å forklare og derved skape mer respekt for arkitekturens betydning, mener hun.

– Arkitekter er arkitekter verst, antyder hun med en vri på et kjent munnhell.
– Tidligere opplevde jeg enkelte ganger byutviklingsdebatten i Oslo som en slags poseringsprosess for ulike intellektuelle aktører, fortsetter hun og innrømmer at hun iblant ønsker at det kom flere konstruktive forslag og ikke bare kritikk, skjønt etaten selvfølgelig skal og må tåle kritisk overvåkning og mishagsytringer.

– Vi er avhengige av å finne balansen i interessespillet mellom ulike aktører, utbyggere, sektormyndigheter og politiske organer, sier hun.

Bærekraftige boliger?
Kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre by vil erstatte flere hundre gamle reguleringsplaner for indre Oslo og legger rammer for utviklingen i kjerneområdet fram til 2020. Fjordbyen er for tida sterkt fokusert. Bjørvika bygges ut, og byens tyngdepunkt skyves østover.
– Det er en utfordring å ikke spre sentrum for mye, sier de Vibe og trekker fram planer for andre deler av hovedstaden. Etaten har arbeidet mye med Helhetlig utviklingsplan for Groruddalen og kommunedelplan for Økern. Hun trekker videre fram kommunedelplan for torg og møteplasser, oppfølging av revidert småhusplan og planleggingsprogrammer for Ensjø, Løren, Lambertseter og Bryn, som eksempler på innsatsområder for boligutvikling, transformasjonsprosjekter og knutepunktutvikling utenfor den tette byen.

Plan- og bygningsetaten legger helhetlige føringer for byutviklingen. Men hvordan bringe inn virkelig langsiktige økologiske perspektiver i planleggingen?

På «Arkitekturdagen derpå» i Norsk Design- og Arkitektursenter 18. oktober, omtalt i Arkitektnytt 17/05, ble det fra salen pekt på at planlegging må gjelde bygninger i hele deres livsløp.

– Trenger vi en ny byplan- og ressursetat som kan gripe videre enn PBE?
– Vår rolle er bestemt av lovverket, påpeker Ellen de Vibe og plasserer ressursproblemet hos aktørene på byggemarkedet.

– Tilsynserfaringene viser at det fuskes i kvalitetssikringen fra oppdragsgivere, utbyggere, underentreprenører og også fra arkitekter. Før man kan begynne å snakke om langsiktig bærekraft, må aktørene ta enda mer på alvor de myndighetskrav og det ansvar de allerede har. Når det gjelder livsløpsperspektivet, har Statens utvalg for vurdering av vedlikehold av landets bygningsmasse kommet med et forslag om at de offentlige bygningsmyndigheter skal godkjenne driftsopplegg for nye bygg. Jeg mener nok at det er en urealistisk rolle å ha for det offentlige, ikke minst i lys av at man allerede har privatisert hele bygningskontrollen. I plan- og bygningsetaten prøver vi imidlertid å oppmuntre grunneierne og utviklerne til selv å ta ansvar for miljøperspektivet.

– Får dere gjort nok på dette området?
– Helt sikkert ikke, svarer Ellen de Vibe. Hun forklarer at plan- og bygningsetaten har bestiller- og godkjenningsmyndighet, med de muligheter og begrensninger som ligger i dette.

– Vi gjør en del. I arbeidet med reguleringsplanen for Bjørvika ble det, i samarbeid med staten og grunneierne, utarbeidet et bærekraftprogram som bestod av et kulturoppfølgingsprogram, en designhåndbok og et miljøoppfølgingsprogram. Dette bærekraftprogrammet utdypes og foredles nå, for de ulike delområdene, av utbygger, Bjørvika Utvikling. Vi gjennomfører også konsekvensvurderinger ved behandling av enkeltreguleringsplaner, for en samlet vurdering av langsiktige konsekvenser av prosjektene, og vi har et eget avfallsteam som godkjenner og fører tilsyn med oppfølging av avfallsplaner under byggeprosessen, sier direktøren før hun henviser til eiendoms- og byfornyelsesetaten, som forvalter kommunale eiendommer, og som nok enklere kan stå for direkte implementering ved å gjennomføre egne prosjekter på kommunale tomter, forutsatt at det er et politisk ønske om dette.

Hun peker videre på at det er mulig å samarbeide med statlige instanser om spesielle satsninger. Landets nye rød-grønne regjering har sagt at den vil utvikle nye former for rimelige boliger. Det kan være en gylden anledning for hovedstaden til å henge seg på og realisere bærekraftige boligprosjekter.

– Hvis kommunen virkelig vil noe på dette feltet, bør vi skynde oss med å gå til staten og be om å bli med på – for eksempel – et femårig utviklingsprosjekt for å prøve ut nye former for konstruksjoner, nye former for leveranser og nye former for hustypologier med en boligutstilling i sikte, oppfordrer Ellen de Vibe.

Bilde til venstre: I dette huset i Vahls gate 1 banker hovedstadens hjerte sterkest. Her tar plan- og bygningsetaten hånd om den overordnede areal- og transportplanlegging. Til høyere: To besøkende får hjelp i kundesenteret av førstekonsulent Trine Thoen. I bakgrunnen ses utstillingen av chilensk arkitektur, som står til 25. november.Fotos: Olav Ødegården.