Arkitektnytt

Årets biennale er den tredje i rekken. Fenomenet er i ferd med å bli etablert, og 2005-biennalens spekulasjoner om at den konservative regjeringens reduksjon i den offentlige arkitekturpolitikk ville bety slutten, slo ikke til. Likevel kan fraværet av de kjente arkitektene og bruk av etablerte lokaler tyde på begrensede ressurser.

Forskjellige lokaler
I motsetning til Veneziabiennalen er ikke Rotterdams biennale knyttet til en fast lokalisering. Forrige biennale hadde spektakulære lokaler i havneskuret Las Palmas på Kop van Zuid. Store, åpne flater i en røff betonginnpakning fungerte like bra som temporær arena for utstilling som subkulturelle ytringer fra elektronisk kunst til clubbing med Betty Ford Clinic'en. Dette arealet var i år bygget om (arkitekt Benthem Crouwel) til bl.a. Rotterdams fotomuseum, og biennalen søkte tilhold i to av de permanente kulturinstitusjonene i byen: Kunsthal (arkitekt OMA) og NAI – det nederlandske arkitekturinstituttet. Ikke like storslagne volumer, men med hele Kunsthal tilgjengelig er det blitt rom til både et stort seminarlokale, «power lounge», for møter og diskusjoner gjennom hele sommeren, og biennalens hovedutstillinger: «Power – Producing the Contemporary City» og «The New Netherlands City». På NAI er det dels en mindre utstilling knyttet til biennalen, «A Better World – Another Power» og en separatutstilling organisert som del av Rotterdam bys «arkitektursommer»: «Le Corbusier – The art of architecture».

I tillegg tar biennalen i bruk både andre lokaler i Rotterdam – slik som De Unie, som er treffstedet «power-point» på kvelden, og byens rom generelt med store billboards som viser resultatene av masterklassen Winy Maas har hatt i Delft om scenarier Rotterdam 2067.

Mer utforskende
Årets kurator, assisterende rektor ved Berlage-instituttet, Vedran Mimica, presenterte i april konseptet for biennalen i Oslo Arkitektforening. Han startet foredraget med en vurdering av Venezia-biennalen. Den hadde som kjent også byvekst og vår tids urbane utfordringer som tema, men han mente både analyse og diskusjon av handlingsmuligheter forsvant i lekker grafikk, statistikk, modeller og flyfotoer. Han mente, som Zaha Hadid og mange kritikere, at den arkitektoniske dimensjon var fraværende. Biennalen i Rotterdam skulle derfor være mindre drøftende og mer utforskende på plan- og arkitekturstrategier.

– The architecture community must develop new strategies and tools to connect with reality. We should not cut ourselves off, but create our own vision of reality. In order to truly take action to change our world, we must make architecture a discipline that other disciplines relate to, instead of architecture looking to other disciplines to revitalize itself. (Vedran Mimica i biennalekatalogen.)

Å forstå samfunnskreftene
Den tidligere NAL-presidenten Gudmund Stokke forklarte i Aftenposten forleden hvor passé de var som ikke forstod tidens krav til kommersialisering og inntjening på Gardermoen. Hvorvidt en arkitekts vegring mot å akseptere kreftene som setter spillereglene, gjør en passé, kan diskuteres, men flyplassen er uansett en kompakt illustrasjon av de samme kreftene som styrer utviklingen av våre byer: frykt for terror og innvandring, økt mobilitet og turisme, samt den liberalistiske ideologi som setter krav til markedsutsetting og -tilpasning av oppgaver som tidligere ble løst av fellesskapet.

Rem Koolhaas beskrev allerede i 2001 i The Harvard Design Guide to Shopping hvordan handel og kommersielle programmer penetrerte ethvert annet bygge­program vi kjenner – fra museer til kirker – og noe av årsaken til nederlandsk arkitekturs suksess kan også ligge i deres evne til å forstå samfunnskreftene, fortolke dem arkitektonisk uten å motarbeide dem.

Stokke kan sikkert ha rett i at hvis du vil leve lenge i landet og få deg stort kontor, bør du ikke fremstå som passé ved å ønske deg tilbake til en tid hvor butikk var butikk, kinoer var kommunale og en flyterminal kunne symbolisere nordisk modernisme gjennom «enkelhet og renhet». For dem som fortsatt vil stille spørsmålstegn ved kreftenes spill og det hellige, alminnelige marked, kan årets Rotterdam­biennale være verd et besøk. Endringskrefter bak vår tids byutvikling og konsekvensene av den globale flyt av mennesker og kapital beskrives, men man har også utfordret et antall unge plan- og arkitektmiljøer til å vise om det finnes adekvate handlingsmønstre, prosjekter og aksjoner som kan være en motkraft. Dette skal bidra til å gjøre utstillingen mer relevant og tilføre den noe av forskningsdimensjonen som er Rotterdambiennalens ambisjon. Biennalen har etter år med usikkerhet og svak økonomi behov for å vise evne til å lage en utstilling som favner vidt i både problemstillinger, i utstillings­areal og arrangementer.

– One is tempted to suggest that the great nemesis of our time is maximization irrespective of whether it is a maximization of profit or firepower. ...One can only say that the responsibility of being an architect is as much one of being constantly engaged in political discourse and advocacy as it is one of being involved in the design and realization of built form. (Kenneth Frampton i biennalekatalogen.)

Vekst til slum og uverdighet
De fem endringskreftene som kuratorene har identifisert, kan suppleres, men er blant de mest sentrale for å forstå byutviklingen i vår tid. De er i større eller mindre grad virksomme også i norske byer, men mens de her gir oss et visuelt litt mer støyende offentlig rom, litt tettere byområder og god inntjening på arkitektkontorene, viser utstillingen utslag i byer hvor utviklingen produserer stadig mer klassedelte byer, større og mer forurensede slumområder, forbruker stadig flere lokaliteter i en global turistindustri og tar konseptet «gated communities» videre til «gated cities».

Vi har verdsatt det urbane livs seiersgang og sett den globale byveksten som en utvikling mot større bærekraft og høyere levestandard. Når vi passerer 50 prosent av verdens befolkning i byer, må vi ikke glemme at de byene som øker mest, ikke kan gi de nye innbyggerne annet en slumområder og uverdige livsvilkår. Dette perspektivet er utgangspunktet for Rotterdambiennalen. Det er mulig at det er satt i scene som et teoretisk og intellektuelt alibi mens nederlandske arkitekter reiser høyhus worldwide, men i det diskusjonsklima og de perspektiver som preger norsk arkitekturdebatt, så oppleves det som både relevant og tankevekkende.

Endringskrefter i ulike byer
Utstillingen er organisert omkring fem typer by­situasjoner og de respektive kreftene: representasjon, global kapital, turisme, migrasjon og frykt.

• Representasjon, «The City as political form», tar for seg hovedstedenes renessanse som geografiske og kulturelle sentre. På tross av nasjonalstatens reduserte betydning har byene en representativ og symbolsk rolle og er ikke bare et resultat av «flux and flows». Prosjekteksempler fra Brasilia, Astana i Kazakstan, Beirut og Moskva.

• Avdelingen for global kapital, Corporate Cities, hevder at stadig flere byer blir «kolonisert» av eksklusive forretnings- og shoppingstrøk, med de nye «free economic zones» som det mest ekstreme eksemplet på vår tids sonedeling. Busan i Sør-Korea, New Jersey i USA og Luoyang i Kina er eksempelbyer hvor det vises strategier for å snu utviklingen i en mer økologisk eller demokratisk retning.

• Under headingen «spectacle cities» hevdes det at i dagens «new world order» blir ikke byer tatt alvorlig som politiske og kulturelle størrelser uten at de skaper museer, festivaler, sports events og ikonografiske byggverk for den globale masseturismens konsum. Prosjektene som belyser møtet mellom byenes innbyggere og lokal identitet og utvikling, viser spennvidden i de unge kontorenes angrepsvinkel; Bad Architects tar i en elegant videopresentasjon for seg Innsbruck som eksempel på svakheter i UNESCO World Heritages utvelgelse av verneobjekter og følgene for byens vekstmuligheter, i Havana lager a-u-r-a og FÜNDC et konkret prosjekt for et kunstig arkipelag utenfor den historiske bykjernen for masseturismens ekspansjon, mens baukuh har utforsket Appia Antica i Roma som møtested mellom lokale rekreasjonsbehov, nye arbeidsplasser og turisme.

• «Informal cities» refererer til byer hvor sosiale, politiske, arkitektoniske og urbane praksiser finner­ sted på et uformelt og uorganisert nivå og blir migrasjonens voksende bysamfunn. Case studies er Mexico City, grensebyen Tijuana i Mexico og Sao Paulo i Brasil.

• Et av globaliseringens biprodukter, som de il­legale immigrantene, blir utforsket i «Hidden cities» og beskrevet under to urbane paradigmer: «heterotopia» og «camp». Det første begrepet refererer til hvordan tilbud om sikkerhet og beskyttelse er blitt et element i byutvikling, og det andre om leirene som fratar mennesker deres grunnleggende rettigheter. I essayet Meditations on Razor Wire trekker Liven De Cauter og Michiel Dehaene linjene tilbake til OMAs Exodus or the Voluntary Prisoners of Architecture fra Berlin 1972 som bakgrunn for prosjektet Cité de Refuge, til Office Kersten Geers David Van Severen i Ceuta, mens «From Denver to Dainfern» tar for seg strategier for å utrydde «the Power of Fear» i Johannesburg.

Har visjonen fortsatt makt?
Vedran Mimica har bidratt med en overordnet analyse av hvilke krefter som påvirker byene i vår tid, og som resulterer i noen karakteristiske bytopologier. Hver av de fem kategoriene har fått sin egen kurator som har videreutviklet et teoretisk utsagn og valgt ut tre ulike, unge arkitektkontorer som har fått relativt frie hender til å beskrive intervensjoner og strategier for en valgt by under temaet «Visionary Power». Dette er vellykket for å eksemplifisere byer som er preget av sterke endringskrefter, og selv om bidragene fra kontorene har svært ulik form og innhold, i likhet med temaene, klarer de fleste å gi eksempler på at det er mulig for arkitekter og planleggere å opptre proaktivt og innta meningsfylte posisjoner. Det gir den tilsiktede kontrasten til Venezia-biennalen, hvor utstillingen av verdens byutfordringer kulminerte i et rom med litt velmenende, men utilstrekkelige slagord om bedre offentlig styring, mer kollektivtrafikk osv.
Edi Rama, kunstprofessoren som ble Tiranas borgermester og kjent for sitt fargerike byopprustingsprosjekt «Return to Identity», sa ved åpningen at «the urban planner is of essential importance for communication between citizen and government and can exert significant influence in this way». En forståelse som kan favne både de mer aksjonist- og medvirkningsorienterte prosjektene – enten de er fra stigmatiserte europeiske drabantbyer eller 3. verden-favelas – og de prosjektene som bruker arkitektens evne til å visualisere og konkretisere en visjon som virkemiddel for endring.

Seminarer og foredrag
Parallelt med utstillingen avholdes en lang rekke foredrag og arrangementer rundt i byen. Både initiert av Rotterdam by og som del av Biennalens PowerLounge. Oppstarten fant sted med to-dagersseminar hvor kuratorer og de ulike arkitektkontorene fikk presentert sine teoretiske resonnementer og de konkrete prosjektene. I tillegg var det invitert enkelte «guest stars», bl.a. en representant for ordfører «Red» Ken Livingstones London-utgave av Blairs «Urban Task Force», som er etablert som «Design for London», også her med Richard Rogers som sjefsrådgiver, men med en rekke profilerte arkitekter som Kees Christaanse, Foreign Office Architects og Martha Schwartz i rådgivingsgruppen.

I motsetning til mange innlegg som var preget av problemstillinger fjernt fra våre realiteter – Albanias remake eller Sao Paulos favelas – var dette et innlegg som kunne overføres til byplanleggingens utfordring i Norge generelt og Oslo spesielt. Et faglig sterkt team, nært knyttet opp mot den politiske ledelse, og med handlingsevne og budsjetter til å gå i kompaniskap med ledende arkitektkontorer både i London og Europa for øvrig. I Oslo har Byplankontoret gått fra å være en institusjon med visjonsmakt og -evne til primært å måtte strømlinje organisasjonen som en saksbehandlingsetat og overlate visjons­initiativet til private aktører. Samlet man et Fjordbykontor og et Groruddalkontor under én paraply, med større ressurser, direktekoblet til både politisk ledelse og frittstående arkitektmiljøer, ville det lignet på den strukturen London har implementert.

Generelt ble seminarene gjennomført med sen start, svak møteledelse og et tidsforbruk som begrenset den avsluttende diskusjonen. Det var likevel tilløp til interessante konfrontasjoner. På den ene side den klassiske Berlage-skolen, hvor det med fynd ble hevdet at «planlegging kan ikke finne sted i grasrotprosesser», «arkitektur kan ikke vedtas i komiteer», og man foreskrev de store arkitektprosjektene som skulle gjenskape den kollektive ånd i våre senkapitalistiske, liberalistiske byer – med referanser til gamle neo-rasjonalistiske og marxistiske helter fra Italia som Aldo Rossi. På den annen side aktivist- og medvirkningsarkitekter med sine referanser knyttet til Sør-Amerikas og Afrikas sosiale og økonomiske utfordringer, mer enn til vestlig akademia. Interessant, men også noe av problemet med utstillinger og seminarer for tiden; i den globaliserte verden blir det fort svært stor spennvidde i temaer og kasus som skal behandles.

Stor publikumsinteresse
Seminarer på dagtid blir ikke fulltegnet selv med rimelige priser, utstillingene derimot ser ut til å trekke et stort publikum – både unge og eldre, profesjonelle og legfolk. De holder en høy standard i layout og design, samtidig som det eksperimenteres noe med utvikling av utstillingsformen. Winy Maas gir ut avis i tillegg til super-boardsene fra masterklassen Indesem 2007 på TU-Delft, med tema «The Legacy» – hva vil dagens arkitektstudenter ønske å etterlate verden ved slutten av sin karriere, vist som scenarier for konkrete lokaliteter i Rotterdam 2067. Både formen og bruken av visjonen skal bidra til at arkitektene kan kommunisere mer direkte med folk: With visualizations you can communicate with people, and you have power over the message you're broadcasting to the public at large. The second connection is that architects have to be able to produce images of the future in order to infiltrate the power game.

Winy Maas har også laget et interaktivt spill kalt sharing-land på The black room i Cafe De Unie. Det virket interessant, men på tross av innflydde MIT-eksperter var ikke datateknologien oppe til åpningen.

Som på andre festivaler og biennaler deles det ut premier for beste bidrag. I år kom også juryen med relativt sterk kritikk av det nederlandske bidraget – de fant ikke noen av utstillingene verdig premiering, og viste til at de internasjonale bidragene hadde vist vesentlig større evne til kreative og anvendbare løsninger for byenes utfordring enn de ganske velkjente oppskriftene i den nederlandske randstad. Juryen ga «Visionary Power best entry award» til MMBB Arquitectos for deres prosjekt for å utvikle de enorme vannreservoarer i Sao Paulo. Transformert til offentlige rom ville de gi et vesentlig tilskudd til livsbetingelsene i de tette byområdene. Hedrende omtale fikk Estudio Teddy Cruz for sitt prosjekt for en beskyttet oase/tilfluktssted på grensen Tijuana/San Diego, Office Kersten Geerts David Van Severen for sitt prosjekt for flyktninger i Ceuta, og Baukuh for et prosjekt for integrasjon av turister og lokal byutvikling i Roma.

Bakgrunn og fordypelse
Til utstillingen er det publisert en fyldig katalog med bidrag fra kuratorene og utdypende artikler om utstillingens temaer. I tillegg selges en trepakning med «VOLUME» – «independent bimonthly for architecture to go beyond itself» (!), et samarbeidsprosjekt mellom Archis (Ole Baumanns tidsskrift), AMO (OMAs forskningsavdeling) og C-LAB+ fra Columbia University. Med Boumann og Kolhaas som redaktører utforskes «The Architecture of Power», dvs. i større grad «power» i betydning makt, mer enn kraft, og hvordan maktens ansikt ter seg i arkitektur og samfunn. (Her er Norge også representert: Evenes er markert med to landinger i oversiktskartet – «Thank you for flying CIA» – amerikansk fange­transport world wide!)
Alv Skogstad Aamo


Hovedutstillinger:
Kunsthal Rotterdam
24. mai–2. september
Visionary Power
The New Dutch City

Nederlands arkitekturinstitutt, NAI,
25. mai–21. oktober
A Better World – Another Power

Også på NAI til 2. september:
Le Corbusier – The Art of Architecture
Biennalen har en god hjemmeside, www.biennalerotterdam.nl, som i tillegg til oversikten over et stort program av seminarer, diskusjoner og foredrag, også lar deg laste ned noen av forelesningene, bl.a. Winy Maas sin om planlegging og arkitektens rolle.