Nyheter
Cumbernauld:
En visjon om fremtid - fra fortiden
Det er vanskelig nå å forstå troen på hva arkitektur og planlegging kunne utrette, og særlig vanskelig blir det når en vet hvor bundet vi var på armer og bein av økonomi, men kanskje vel så meget av en ytterst rasjonell holdning i samfunnet som også gjenspeilet seg i tekniske begrensninger. For ikke å si – i oss selv.
31. mai 2006
Ved ettertanke, det kan kanskje forklares som en reaksjon – om nå bare noen ville høre på arkitektene, så ville alt bli såre mye bedre. (En digresjon, desto mer imponerende er det at nyskapning fant sted – ingen nevnt, ingen glemt.)
Den etterfølgende omtale av Cumbernauld vil formodentlig ikke interessere andre enn oss som tegnet hus opp igjennom 60-årene, og som følgelig også hadde våre forbilder og drømmer fra tidens bøker og tidsskrifter.
– Vi bladde i tidsskrifter
For jeg, og flere med meg, så til England og Skottland der det vi nå kaller brutalismen, brøt frem gjennom en ganske stivnet tradisjon. Samtidig hadde planlegging betydelige tenkere bak seg som skottene Geddes og Abercrombie, noe som slo ut i en tro på at samfunnet kunne omformes ved planlegging, også fysisk.
Så bladde vi da i tidsskrifter, og fant Cumbernauld, en av fire New Towns utenfor Glasgow, som ble prosjektert og senere bygget på bakgrunn av The New Towns Act fra 1959. Den tok sikte på å avlaste de overfylte industribyer, blant andre Glasgow. Faktisk ble folketallet her redusert fra én million til 700 000, alt med bakgrunn i en etter sin tid skjellsettende regionplan, som de nevnte planleggere la grunnlaget for.
Av de nye byer var det Cumbernauld som fascinerte oss i tørst etter et sterkt arkitektonisk utrykk og grep. Samtidig kunne den rå kraft spores til Le Corbusier. Dette var et bilde på en by der den moderne arkitekt spilte den rolle han burde i et samfunn. Et sterkt formgitt senter for menneskelig kontakt, samtidig som devisen om at «en haveflekk er like vesentlig for mennesket som et bad» ble ivaretatt.
Det som slår meg i ettertanke er at vi hadde en forunderlig oppfatning av fremtiden som statisk. Det kom kanskje av at vi levde i en statisk tid, det skjedde ikke så mange forandringer i vår hverdag. I 50-årene var vel samfunnet i grunnen opptatt av å skaffe seg fotfeste i å gjenskape en normaltilstand etter krigen, og da ble vesentlige premisser lagt.
Et isolert senter
Det var derfor med en viss forventning jeg tok turen til Cumbernauld. Noen illevarslende rykter var snappet opp, men ikke at det skulle bli en slags selv-ransakelse i fortidens illusjoner. Min kilde var økonom og kjente til konflikten mellom arkitektene som formgivere og dem som fremskaffet grunnlaget i økonomiske og tekniske analyser.
Vel fremme ved jernbanestasjonen i bunnen av en grønn dal var det ikke noe tegn til et senter. Jeg viste et bilde tatt ut av et blad fra 60-årene til en mann. Langsomt gikk det opp for ham hva det kunne være. «Straight up the hill!» Forbi en del bra rekkehus gjenkjente jeg under tvil det som måtte være vårt forbilde på bakkekammen, og jeg fattet selve kardinalfeilen. «Det åpne citadell» som arkitekten Copcutt kalte det som et paradoks, ligger høyt for forsvar, mens et møtested går en mot for å se mennesker, trafikk, liv. Cumbernauld senter ligger isolert som et underlig fortidsuhyre, røper intet av sitt innhold. Forfall preger førsteinntrykket. Det ble ikke bedre da jeg kom inn.
Ødslighet, knallharde flater, dårlig akustikk, triste butikker, underlig lite oversiktlig. Nærmest mennesketomt en lørdag formiddag. Det er som om det kronglete citadell også har vært forbildet innendørs. Av sosiale institusjoner i drift oppdaget jeg bare biblioteket, som isolerte seg selv i de øvre etasjer.
Vi ble i sin tid fascinert av senterets fleksibilitet; det kunne ekspandere fritt til siden, mot øst og vest. Det var ingen tegn til noe sånt, tvert imot stengte nå bygg med annet innhold muligheten, om den noen sinne skulle være aktuell.
Men tanken var god
Det er liten grunn til å gå ytterligere i detaljer. Det som muligens kan være interessant, er hvorledes ikke bare vi grønnskollinger uti planlegging kunne ta slik feil, men en nesten samstemmig arkitekturpresse. Og ikke bare det, priser haglet, koryfeer som Luis Mumford skrev i Architectural Record at om det var noen feil i prosessen «måtte det bare være at en ikke hadde rukket å innarbeide erfaring fra tidligere eksperimenter og nyere urban erfaring». Giuseppi Terragani, en italiensk arkitekt, skrev i La Casabella: «Denne bygning har vist seg å være en utmerket machine d'habitation (...) Fraværet av bærevegger gir muligheter som gammeldagse konstruksjoner ikke har, og fleksibiliteten gir igjen mulighet for et samspill mellom bygningen og landskapet.»
Men den drar ikke nytte av landskapet. Fleksibiliteten har ikke fungert, bygget er ikke den «superstruktur» som ulike formål kunne innordne seg. Trolig har de som har hatt evnen, funnet det nødvendig å flytte et annet sted. Menneskene selv er blitt langt mer bevegelige, de gamle og bil-løse får karre seg opp på høyden, og et par etasjer til for å komme seg oppå veien.
Utvidelse planlegges, men mot syd for å knytte det nærmere bebyggelse. Motorveien under stenges og plassen brukes til fotgjengere og butikker. Det «arkitektoniske grep» vil anonymiseres. Men akk, bygging skulle starte i 1999, men ikke kunne jeg se noen særlige tegn til aktivitet.
New Towns-tanken var god og er god. Folketallet øker, om enn noe langsommere enn prognosene. Arbeidsplasser er ofte knyttet til distribusjon, noe byene er vel skikket til.
Nyttig erfaring
Det hevdes i arkitektpressen i dag at en ikke må prøve å spå det som vil skje, men en må prøve å lage muligheter for det som ikke kan forutsees. (Nicholas Habraken.) Lett å skrive, vanskelig å tegne. Bygget jeg engang trodde var et svar som i funksjon og form ville gi identitet og trivsel, gir ikke noen av delene. Var feilen at ett fagmiljø dominerte? Eller var det manglende innlevelse både i fordums forutsetninger og medmenneskers behov? Eller det mer arrogante: har ikke brukerne forstått sitt eget beste?
Arkitekturen skal utvikle seg. Spørsmål skal stilles og svar vil bli gitt. Cumbernauld har gitt erfaringer, det er å håpe at noen kan dra nytte av dem, utover denne lille selvanalyse – i en fremtid som ikke er statisk.
Kilde: Bl.a. Architectural Design 01/06.
Den etterfølgende omtale av Cumbernauld vil formodentlig ikke interessere andre enn oss som tegnet hus opp igjennom 60-årene, og som følgelig også hadde våre forbilder og drømmer fra tidens bøker og tidsskrifter.
– Vi bladde i tidsskrifter
For jeg, og flere med meg, så til England og Skottland der det vi nå kaller brutalismen, brøt frem gjennom en ganske stivnet tradisjon. Samtidig hadde planlegging betydelige tenkere bak seg som skottene Geddes og Abercrombie, noe som slo ut i en tro på at samfunnet kunne omformes ved planlegging, også fysisk.
Så bladde vi da i tidsskrifter, og fant Cumbernauld, en av fire New Towns utenfor Glasgow, som ble prosjektert og senere bygget på bakgrunn av The New Towns Act fra 1959. Den tok sikte på å avlaste de overfylte industribyer, blant andre Glasgow. Faktisk ble folketallet her redusert fra én million til 700 000, alt med bakgrunn i en etter sin tid skjellsettende regionplan, som de nevnte planleggere la grunnlaget for.
Av de nye byer var det Cumbernauld som fascinerte oss i tørst etter et sterkt arkitektonisk utrykk og grep. Samtidig kunne den rå kraft spores til Le Corbusier. Dette var et bilde på en by der den moderne arkitekt spilte den rolle han burde i et samfunn. Et sterkt formgitt senter for menneskelig kontakt, samtidig som devisen om at «en haveflekk er like vesentlig for mennesket som et bad» ble ivaretatt.
Det som slår meg i ettertanke er at vi hadde en forunderlig oppfatning av fremtiden som statisk. Det kom kanskje av at vi levde i en statisk tid, det skjedde ikke så mange forandringer i vår hverdag. I 50-årene var vel samfunnet i grunnen opptatt av å skaffe seg fotfeste i å gjenskape en normaltilstand etter krigen, og da ble vesentlige premisser lagt.
Et isolert senter
Det var derfor med en viss forventning jeg tok turen til Cumbernauld. Noen illevarslende rykter var snappet opp, men ikke at det skulle bli en slags selv-ransakelse i fortidens illusjoner. Min kilde var økonom og kjente til konflikten mellom arkitektene som formgivere og dem som fremskaffet grunnlaget i økonomiske og tekniske analyser.
Vel fremme ved jernbanestasjonen i bunnen av en grønn dal var det ikke noe tegn til et senter. Jeg viste et bilde tatt ut av et blad fra 60-årene til en mann. Langsomt gikk det opp for ham hva det kunne være. «Straight up the hill!» Forbi en del bra rekkehus gjenkjente jeg under tvil det som måtte være vårt forbilde på bakkekammen, og jeg fattet selve kardinalfeilen. «Det åpne citadell» som arkitekten Copcutt kalte det som et paradoks, ligger høyt for forsvar, mens et møtested går en mot for å se mennesker, trafikk, liv. Cumbernauld senter ligger isolert som et underlig fortidsuhyre, røper intet av sitt innhold. Forfall preger førsteinntrykket. Det ble ikke bedre da jeg kom inn.
Ødslighet, knallharde flater, dårlig akustikk, triste butikker, underlig lite oversiktlig. Nærmest mennesketomt en lørdag formiddag. Det er som om det kronglete citadell også har vært forbildet innendørs. Av sosiale institusjoner i drift oppdaget jeg bare biblioteket, som isolerte seg selv i de øvre etasjer.
Vi ble i sin tid fascinert av senterets fleksibilitet; det kunne ekspandere fritt til siden, mot øst og vest. Det var ingen tegn til noe sånt, tvert imot stengte nå bygg med annet innhold muligheten, om den noen sinne skulle være aktuell.
Men tanken var god
Det er liten grunn til å gå ytterligere i detaljer. Det som muligens kan være interessant, er hvorledes ikke bare vi grønnskollinger uti planlegging kunne ta slik feil, men en nesten samstemmig arkitekturpresse. Og ikke bare det, priser haglet, koryfeer som Luis Mumford skrev i Architectural Record at om det var noen feil i prosessen «måtte det bare være at en ikke hadde rukket å innarbeide erfaring fra tidligere eksperimenter og nyere urban erfaring». Giuseppi Terragani, en italiensk arkitekt, skrev i La Casabella: «Denne bygning har vist seg å være en utmerket machine d'habitation (...) Fraværet av bærevegger gir muligheter som gammeldagse konstruksjoner ikke har, og fleksibiliteten gir igjen mulighet for et samspill mellom bygningen og landskapet.»
Men den drar ikke nytte av landskapet. Fleksibiliteten har ikke fungert, bygget er ikke den «superstruktur» som ulike formål kunne innordne seg. Trolig har de som har hatt evnen, funnet det nødvendig å flytte et annet sted. Menneskene selv er blitt langt mer bevegelige, de gamle og bil-løse får karre seg opp på høyden, og et par etasjer til for å komme seg oppå veien.
Utvidelse planlegges, men mot syd for å knytte det nærmere bebyggelse. Motorveien under stenges og plassen brukes til fotgjengere og butikker. Det «arkitektoniske grep» vil anonymiseres. Men akk, bygging skulle starte i 1999, men ikke kunne jeg se noen særlige tegn til aktivitet.
New Towns-tanken var god og er god. Folketallet øker, om enn noe langsommere enn prognosene. Arbeidsplasser er ofte knyttet til distribusjon, noe byene er vel skikket til.
Nyttig erfaring
Det hevdes i arkitektpressen i dag at en ikke må prøve å spå det som vil skje, men en må prøve å lage muligheter for det som ikke kan forutsees. (Nicholas Habraken.) Lett å skrive, vanskelig å tegne. Bygget jeg engang trodde var et svar som i funksjon og form ville gi identitet og trivsel, gir ikke noen av delene. Var feilen at ett fagmiljø dominerte? Eller var det manglende innlevelse både i fordums forutsetninger og medmenneskers behov? Eller det mer arrogante: har ikke brukerne forstått sitt eget beste?
Arkitekturen skal utvikle seg. Spørsmål skal stilles og svar vil bli gitt. Cumbernauld har gitt erfaringer, det er å håpe at noen kan dra nytte av dem, utover denne lille selvanalyse – i en fremtid som ikke er statisk.
Kilde: Bl.a. Architectural Design 01/06.