Nyheter
En utfordring
Ja, vi må snakke om Oslo Triennale 2007 igjen på denne plass. Culture of Risk. Forrige gang var det i forventningens lys. Nå, etter hovedkonferanse, to store utstillinger, spesialnummer av Arkitektur N og mange sidearrangementer, har ettertanken satt inn.
26. oktober 2007
Vi konstaterer at konferansen var fullpakket og at det var mange unge fjes å se blant tilhørerne. DogA melder om meget godt besøk på Culture of Risk-utstillingen. Den internasjonale pressedekningen var større enn for noe annet NAL-arrangement noensinne.
Arkitektnytt har også sluttet seg til pressekorpset, med et internasjonalt tilsnitt. Vi valgte å kalle inn vår London-korrespondent Michael Dee for å få et perspektiv utenfra. Vi kalte inn arkitekt og tidligere professor Ingvar Mikkelsen til å vurdere utstillingene, og vi hadde vår egen rutinerte journalist (og arkitekt) Jan Carlsen til å overvåke konferansen og debatten.
– Skal norske arkitekter igjen komme på banen, må man prøve å finne formgivningens aktuelle premisser, og dét gjennom omfattende kontekst/subjekt-analyser. I tillegg skal man også være modig og unnfange dristige konsepter, skriver Ingvar Mikkelsen på side 4. Slik tolker han kurator Gary Bates' overordnede hensikt med å vie triennalen til risiko-problematikken. Det er særlig de to utstillingene som oppfyller triennalens mål om å være et idélaboratorium for en forvandling av arkitekturen.
Hovedkonferansen ble stort sett en kavalkade over prosjekter som ikke hadde sett dagens lys uten risikovillighet, selv om ikke alle foredragsholderne hadde den innfallsvinkelen.
– Det å velge å ta en risiko er ikke en virkelig risiko, sa den italienske landskapsarkitekten Matteo Poli, og distanserte seg fra hele problematikken.
Mens Ellen van Loon fra OMA så på risiko som en faktor som alltid er til stede. Hun brukte Casa de Musica som eksempel, og beskrev hvordan konseptet fordret en stadig balansegang på grensen til det mulige, både i forhold til oppdragsgiver og lokale bedrifter og håndverkere.
I disse beretningene var det vanskelig å få øye på et mulig arkitektonisk svar på vår største utfordring, klimaproblematikken.
Og det kan kanskje være pussig å sitte som saksbehandler i plan- og bygningsetaten i Oslo for å oppfylle småhusplanens intensjoner, med politikere som vaktbikkjer, og så skulle ta opp utfordringen om å ta en risiko.
Det er en lang vei å gå. Derfor er det nyttig å ha visjoner. Nå må det oppsummeres og undersøkes om visjonene nådde ut til beslutningstakere, byggherrer og andre premissgivere.
Men les Arkitektnytts konferansedekning selv. Og se om du også kommer i en tilstand av ettertanke, som handler om å ha blitt utfordret på den ene eller andre måten, enten til inspirasjon eller provokasjon, eller begge deler.
Arkitektnytt har også sluttet seg til pressekorpset, med et internasjonalt tilsnitt. Vi valgte å kalle inn vår London-korrespondent Michael Dee for å få et perspektiv utenfra. Vi kalte inn arkitekt og tidligere professor Ingvar Mikkelsen til å vurdere utstillingene, og vi hadde vår egen rutinerte journalist (og arkitekt) Jan Carlsen til å overvåke konferansen og debatten.
– Skal norske arkitekter igjen komme på banen, må man prøve å finne formgivningens aktuelle premisser, og dét gjennom omfattende kontekst/subjekt-analyser. I tillegg skal man også være modig og unnfange dristige konsepter, skriver Ingvar Mikkelsen på side 4. Slik tolker han kurator Gary Bates' overordnede hensikt med å vie triennalen til risiko-problematikken. Det er særlig de to utstillingene som oppfyller triennalens mål om å være et idélaboratorium for en forvandling av arkitekturen.
Hovedkonferansen ble stort sett en kavalkade over prosjekter som ikke hadde sett dagens lys uten risikovillighet, selv om ikke alle foredragsholderne hadde den innfallsvinkelen.
– Det å velge å ta en risiko er ikke en virkelig risiko, sa den italienske landskapsarkitekten Matteo Poli, og distanserte seg fra hele problematikken.
Mens Ellen van Loon fra OMA så på risiko som en faktor som alltid er til stede. Hun brukte Casa de Musica som eksempel, og beskrev hvordan konseptet fordret en stadig balansegang på grensen til det mulige, både i forhold til oppdragsgiver og lokale bedrifter og håndverkere.
I disse beretningene var det vanskelig å få øye på et mulig arkitektonisk svar på vår største utfordring, klimaproblematikken.
Og det kan kanskje være pussig å sitte som saksbehandler i plan- og bygningsetaten i Oslo for å oppfylle småhusplanens intensjoner, med politikere som vaktbikkjer, og så skulle ta opp utfordringen om å ta en risiko.
Det er en lang vei å gå. Derfor er det nyttig å ha visjoner. Nå må det oppsummeres og undersøkes om visjonene nådde ut til beslutningstakere, byggherrer og andre premissgivere.
Men les Arkitektnytts konferansedekning selv. Og se om du også kommer i en tilstand av ettertanke, som handler om å ha blitt utfordret på den ene eller andre måten, enten til inspirasjon eller provokasjon, eller begge deler.