Nyheter
En uendelig historie
I 1987 la FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling fram rapporten «Vår felles framtid». Med denne «Brundtland-rapporten», etter kommisjonsleder Gro Harlem Brundtland, kom ordet bærekraft på så å si alles lepper, også arkitektenes.
18. august 2005
Siden den gang har både politikere og fagmiljø balet med å fylle bærekraft-begrepet med innhold. Det er så besnærende enkelt å enes om viktigheten av å forvalte våre ressurser til beste for oss selv og våre etterkommere. Men den tøffeste biten er ikke å tenke globalt, det er når vi alle skal til å handle lokalt at det kniper.
For den som føler mismot ved at vi selv etter snart tjue år ennå ikke har konkludert med endelige svar, er det bare å si at helt dit kommer vi aldri. Miljøspørsmål er komplekse og sammensatte, slik helhetlige og overgripende problemstillinger alltid er – og skal være. Ta byggematerialers miljøvennlighet som eksempel. Sett i et livsløpsperspektiv vil det nesten alltid finnes noe positivt – eller negativt – ved ethvert materiale. Avveiinger må til, og da kommer diskusjonene uvegerlig. Legg så til immaterielle verdier som livs- og nærmiljøkvaliteter – sogar estetikk, og kompleksiteten øker ytterligere.
Men at denne historien aldri sluttføres, betyr ikke at den er statisk. Tvert imot, den er avhengig av debattens og utprøvingens dynamikk. Som i konkurransen om bærekraftige ungdomsboliger i Hokksund (side 3) og fiuni-rektor Jan Aases oppgjør med massivtre (side 11) som miljømantra. For ikke å glemme den åpne prosjektkonkurransen i Bjørvika om Europas mest energieffektive kontorbygg, der 22 utkast er levert og juryen starter sitt arbeid mot slutten av august.
En annen forutsetning for historiens framdrift, er hensiktsmessig forvaltning og fornying av kompetanse. I desember 2003 ba Representantskapet i NAL, etter forslag fra Nord-Norges Arkitektforening, om at miljøkompetansen må styrkes i konkurransejuryer. Representantskapet ønsket igangsatt «et arbeid som fører til at konkurransene som ber om bærekraftige løsninger, må ha tilgang på økologisk ekspertise i selve juryen eller blant juryens konsulenter, og at økologisk kvalitet får en selvstendig vurdering (vekting) ved juryering av konkurranser».
Landsstyret fremmer denne saken til behandling i Representantskapets neste møte i oktober 2005.
For den som føler mismot ved at vi selv etter snart tjue år ennå ikke har konkludert med endelige svar, er det bare å si at helt dit kommer vi aldri. Miljøspørsmål er komplekse og sammensatte, slik helhetlige og overgripende problemstillinger alltid er – og skal være. Ta byggematerialers miljøvennlighet som eksempel. Sett i et livsløpsperspektiv vil det nesten alltid finnes noe positivt – eller negativt – ved ethvert materiale. Avveiinger må til, og da kommer diskusjonene uvegerlig. Legg så til immaterielle verdier som livs- og nærmiljøkvaliteter – sogar estetikk, og kompleksiteten øker ytterligere.
Men at denne historien aldri sluttføres, betyr ikke at den er statisk. Tvert imot, den er avhengig av debattens og utprøvingens dynamikk. Som i konkurransen om bærekraftige ungdomsboliger i Hokksund (side 3) og fiuni-rektor Jan Aases oppgjør med massivtre (side 11) som miljømantra. For ikke å glemme den åpne prosjektkonkurransen i Bjørvika om Europas mest energieffektive kontorbygg, der 22 utkast er levert og juryen starter sitt arbeid mot slutten av august.
En annen forutsetning for historiens framdrift, er hensiktsmessig forvaltning og fornying av kompetanse. I desember 2003 ba Representantskapet i NAL, etter forslag fra Nord-Norges Arkitektforening, om at miljøkompetansen må styrkes i konkurransejuryer. Representantskapet ønsket igangsatt «et arbeid som fører til at konkurransene som ber om bærekraftige løsninger, må ha tilgang på økologisk ekspertise i selve juryen eller blant juryens konsulenter, og at økologisk kvalitet får en selvstendig vurdering (vekting) ved juryering av konkurranser».
Landsstyret fremmer denne saken til behandling i Representantskapets neste møte i oktober 2005.