Arkitektnytt

– Det er sjelden man kan starte med blanke ark slik fortidens New Town-planleggere gjorde, sier arkitekten Bill Gething. – Hovedoppgaven dreier seg om å forvandle eksisterende steder og byer i en økologisk retning. – For å mestre denne krevende utfordringen, må mange aktører samles i et tverrfaglig team, legger ingeniøren Chris Twinn til.

– Hva er de viktigste hindringene for realiseringen av rene bygninger og bysamfunn?
– Transport og lokaliseringsstrategi, svarer Gething bestemt. – Folk vil helst bo i fredelige forsteder, men de må fortettes og bygges om, fornyes, gjøres mer rasjonelle – og attraktive. Problemet er jo at bykjernene ikke egner seg for alle typer beboere. Twinn supplerer: – Det er kun femten år siden vi i England forsto at intelligent arealplanlegging er vesentlig for å oppnå klimavennlige og energibesparende resultater. Tidligere hadde vi ensidig fokus på bærekraftige byggverk. Nå blir symbiosen mellom arkitektur og urbanisme stadig mer åpenbar og virkningsfull.

– Landsbyen Poundbury i Sør-England blir av mange stemplet som nostalgisk, arkitektonisk sett. Ser dere noen fortrinn i planleggingsmønsteret?
Bill Gething må tenke seg om et øyeblikk. – Den strenge reguleringen av bilbruken kan vi lære noe av, samt bygningenes gruppering og utformingen av uterommene, svarer han så.

Å lære av Dongtan
Bill Gethings foredrag «First steps towards Sustainable Communities: The challenge of turning targets into reality» skisserte den gradvise bevisstgjøringen av klimaendringene og energisituasjonen i hans hjemland, både fra offentlig hold og innenfor faggruppene – og ikke minst i opinionen. Tankevekkende scenario ble presentert, og blant annet har man innført miljøsertifikater – med terningkast fra 1 til 6 – for å oppmuntre til bedre bygningsdesign.Planlegging – som ennå ikke er inkludert i denne motivasjonsordningen – må bli vurdert.

Som et ledd i arbeidet med holdningsendringer nevnte Gething en rekke publikasjoner og seminarer, henviste til Brighton som et forbilledlig eksempel og viste til ti prinsipper for «renere» reguleringsplaner.

Chris Twinns foredrag «Zero carbon Communities – from China to the UK» tok utgangspunkt i de inspirerende ambisjonene til Arup-konsernet, med 9000–10 000 ansatte i 37 land. Han ga en informativ beskrivelse av planleggingen av økobyen Dongtan i Shanghai, som ikke skal etterligne vestlige skyskraperbyer, men være «close to nature» og i stor grad baseres på fornybar energi. Dongtan-konseptet har påvirket tenkningen i England, blant annet under arbeidet med Gallions Park i London. I tillegg til å skolere byggebransjen, understreket Twinn, gjelder det å bidra til å gi politikerne større selvtillit, slik man tydeligvis har klart her i Bergen.

Kommunikasjon mellom faggruppene
– Hvor opplever vi de verste akilleshælene i forsøkene på å nå målsettingene? 
– Når det gjelder å finne egnede landområder og oppnå reguleringstillatelser, svarer Chris Twinn. – Samt å få utbyggernes sektorpregede økonomitenkning til å bevege seg i en seriøs, miljøengasjert retning.

Bill Gething nikker samtykkende: – Penger styrer; forestillingen om at bærekraftig arkitektur og bybygging er dyrt, er fortsatt dypt forankret i visse finansielle kretser. Her er det meget viktig å demonstrere, gjennom dyktig faglig praksis, at økostedene kan konkurrere i pris med tradisjonelle bebyggelser og dessuten være sjarmerende. Området Accordia i Cambridge, som er nominert til Sterling-prisen, er et slikt forbilde.

– Har NAL noe å lære av RIBA på dette området?
– Det er vel heller et spørsmål om å lære av hverandre, svarer Gething diplomatisk. – Vi må utveksle erfaringer, samarbeide, i en verdensomspennende kontekst. Krisen er global, vi trenger slagkraftige internasjonale fora for å komme videre.

– Stikkordene er kommunikasjon, nettverk, formidling av kunnskap og å finne et fagspråk som forener de forskjellige yrkesgruppene, tilføyer Twinn. – Vi sliter med sjargonger, sekteriske spesialistbegreper, som vanskeliggjør utveksling av viten og ideer. Selv mellom så nære yrkesgrupper som arkitekter og ingeniører, kan dialogen ofte generere misforståelser og sinke samarbeidet.

Her innskyter arkitekt Gething, som også er ingeniør, at vi har fått en ny type hybrid yrkesperson, miljøingeniører, og ler når han innrømmer at enkelte faktisk har kalt ham for en «archineer». Dansk-engelske Ove Arup var en slik «tohodet» fagmann. Jeg får assosiasjoner til dansken Jan Gehls bok Livet mellom husene, og vi samtaler om betydningen av å overskride oppfatningen av huset som autonomt objekt og framheve byrommenes betydning som arenaer for fellesskapets utfoldelse. En tredje sentral yrkesgruppe, konkluderer vi med, er landskapsarkitektene. Grønne byer vil bli et vesentlig innslag i den økologiske strategien.

Bilen som hellig ku
– Vi må bli flinkere til å rose og oppmuntre hverandre, insisterer Bill Gething. – Murene mellom profesjonene må rives, samtidig som de også har og må utvikle sine spesielle ferdigheter.
Chris Twinn opplyser at CABE, Commission for Architecture and the Built Environment, ble etablert som en elitistisk forening, men har gått i retning av å bli en utadvendt, ideell organisasjon hvor deltakerne arbeider uten betaling, men med en viss økonomisk støtte fra regjeringen.

– CABE arrangerer åpne paneler med fri diskusjon og utvider perspektivene fra bygninger til urbanisme, lytter til brukerne, satser på prosesser og innovative ideer. La meg likevel poengtere at regjeringen aldri blander seg inn i vår agenda og våre kontroversielle meningsutvekslinger og forslag. 
      
– Hvorfor viker vi så lett unna et av hovedproblemene når det gjelder bærekraftige byer, også under Arkitekturdagen i bilbyen Bergen i går - nemlig privatbilismen?
– Som jeg sa i foredraget, er det nødvendig å begrense bilismen, svarer Bill Gething. – Saken er forbundet med hele infrastrukturen og lokaliseringsproblematikken. Selvsagt er det maktpåliggende å gjøre kollektivtransporten mer effektiv og attraktiv.

Chris Twinn tror at det er mulig å endre trafikkbildet på sikt. – Ønsket om individuell frihet, retten til å bruke bilen når og hvor man vil, er det vanskelig å ta fra folk. Vi kan ikke «forby biler», men arbeide målbevisst og tålmodig for å skape et transportsystem som utkonkurrerer privatbilisme. Elektriske biler kjemper mot en hundre år gammel tradisjon, så her må teknologisk nyvinning og en radikalt annerledes distrikts- og byplanlegging gå hånd i hånd for å virkeliggjøre de økobyene vi drømmer om. Mentalitetsforandringen kommer, steg for steg, ikke gjennom tvang og dystopiske skrekkscenario.