Nyheter
En redaktør ser tilbake - og framover
Bjørn Larsen hadde 78 Byggekunst-numre og knapt 6000 sider bak seg da han ved årsskiftet takket av etter ti redaktør-år. Denne ballasten til tross, han vil aller helst snakke om kommende oppgaver.
21. januar 2004
– Hva ville du med Byggekunst da du tok over redaktøransvaret i 1993?
– Jeg ville vise fram, ikke problematisere. Byggekunst har en viktig dokumentasjonsoppgave, en tilnærmet plikt, i forhold til å presentere det mest interessante i norsk arkitektur. Arkitekturtidsskriftfloraen – eller faunaen, jeg er ikke riktig sikker – kan grovt sett deles inn i to grupper : Internasjonal klasse og regional klasse. Publikasjonene i den første kategorien er til forveksling like, de viser stort sett de samme prosjektene og presenterer de samme arkitektene. Jeg mener Byggekunst tilhører den andre kategorien, der bladene bestreber seg på å gjenspeile kvalitetsarkitektur innenfor et gitt ansvarsområde, være seg geografisk eller tematisk.
– Hvordan er dokumentasjonsintensjonen fulgt opp?
– Mye av arbeidet har vært knyttet til bearbeiding av layout, gjennom gradvis å ta bort grafisk pynt, renske opp. Fokus har vært på mer og bedre tegnings- og billedmateriale. Vi har brukt mye ressurser – både menneskelige og økonomiske – på dette, blant annet på å bedre gjengivelse av tegninger. På billedsiden burde vi nok ha vært flinkere.
Det har for øvrig vært spennende å følge utviklingen i teknologien knyttet til bladproduksjon. Da jeg begynte, var layoutarbeidet i redaksjonen fremdeles på klipp-og-lim stadiet. Nå er alt digitalisert, og jeg må si det er moro med data-alderen! Selv om denne omleggingen har betydd at redaksjonen har tatt over oppgaver som tidligere ble kjøpt ute, og slik sett fått økt arbeidsbyrde, er fordelene enorme. Redaksjonen styrker kontakten og kontrollen over det ferdige produktet. Det samme syns jeg for øvrig er tilfelle med arkitekter og prosjektering på data.
– Byggekunst har nå engelsk sammendrag av så å si alle artikler, er dette også en del av dokumentasjonsstrategien?
– Ja, vi ville gjøre det enklere for utenlandske lesere å orientere seg. Byggekunst har gjennom det siste tiåret fått stadig flere henvendelser fra utenlandske tidsskrifter som ønsker å publisere norsk arkitektur. Kontakten etableres ofte som direkte følge av en prosjektpresentasjon i Byggekunst. Resultatet har blitt mange store og fine presentasjoner i noen av de viktigste internasjonale arkitekturtidsskriftene. Dette at utlandets øyne har blitt vendt mot norsk arkitektur, er kanskje det jeg har satt mest pris på i denne jobben.
En av årsakene til at Byggekunst når en internasjonal leserkrets, er en utstrakt bruk av bytteforbindelser med utenlandske tidsskrifter. Dette kommer også NAL og NALs medlemmer til gode, bibliotekets flotte tidsskriftssamling med publikasjoner fra hele verden, er i hovedsak bygd opp rundt Byggekunsts bytteforbindelser. Jeg skulle gjerne brukt enda mer tid på å dukke ned i den.
– Byggekunst holder forholdsvis god kontakt med øvrige nordiske tidsskriftene?
– Ja, det er alltid hyggelig når «slekta», det vil si redaktørene i de nordiske arkitekturtidsskriftene, møtes. Samkvemet og kontakten med de øvrige nordiske redaksjonene har vært både hyggelig og givende, dette er et lite fagmiljø hvor en fort føler seg litt alene. Det er viktig å utveksle erfaringer og ideer.
– Den faste redaksjonen i Byggekunst utgjør knappe tre årsverk, og ressursene er begrenset. Er det et ork å lage arkitekturblad?
– Alle europeiske arkitekturblader, særlig de som ikke har arkitektorganisasjoner som utgivere, strever. Ikke alle har det som i Domus, der redaktøren er på jobb åtte dager i måneden og staben er ti ganger større enn Byggekunst. Likevel syns jeg det er en fordel å være knyttet til en organisasjon, jeg tror presset mot tabloidisering á la Wall Paper er langt større på de selvstendige, kommersielle arkitekturbladene.
– Hvordan vil du oppsummere utviklingen i norsk arkitektur gjennom det siste tiåret?
– Da jeg begynte i 1993, følte jeg at vi endelig var ferdig med postmodernismen. Nå, ti år etter, syns jeg arkitekturen går inn i en ny fase hvor konstruksjon, funksjoner og materialitet igjen blir mindre viktig, mens scenografisk tilnærming tiltar.
– Er dette et dårlig tegn?
– Jeg registrerer at også vårt fag og vår profesjon preges av moter som skifter fort, og som resulterer i arkitektur som ikke er så interessant i ettertid. Men jeg registrerer også at en arkitektur med økologisk tilnærming er under oppseiling. Det syns jeg er bra.
– Hva legger du i begrepet interessant arkitektur?
– Selvstendig tenkende arkitekter lager så å si alltid interessante ting. De går til oppgaven uten mote-forestillinger og lar seg inspirere av denne uten et fast bilde på forhånd av hva svaret vil være. De er prosessorienterte, i dialog med oppgaven.
– Du har møtt mye kritikk for ditt standpunkt om ikke å problematisere?
– Meningene om Byggekunst er mange og delte. Som redaktør har jeg ment det er viktig å lytte, men på et punkt må en skjære igjennom for å holde fast ved en profil. Noen er veldig opptatt av problematisering, særlig i form av arkitekturkritikk, men det har rett og slett vært problematisk å få dette til. Jeg syns det har vært vanskelig å finne skribenter som kunne og ville ta på seg slike oppdrag.
Da det sittende landsstyret så klart ga uttrykk for at de ønsket et annet slags Byggekunst enn jeg, fant jeg det riktig å trekke meg. Det er en beslutning jeg ikke har angret på. Faktum er at jeg allerede hadde vurdert en permisjonssøknad i 2003 for å arbeide med konkrete prosjekter, jeg har gjennom hele perioden som redaktør praktisert som prosjekterende arkitekt. Slik sett kom denne uenigheten på et passende tidspunkt for meg.
– Hva skal du gjøre nå?
– Nå har jeg blitt så gammel at jeg kan gjøre det jeg aller helst vil! Jeg har alltid vært interessert i forholdet mellom arkitektur og ingeniørkunst og i økologisk riktig bygging. Dette skal jeg nå ta fatt på, blant annet – forhåpentligvis – i form av å få realisert bygg i massivtre, med utgangspunkt i mitt prosjekt for det norske hus på boligutstillingen Bo 01 i Malmø. Dessuten jobber jeg med Solarnor for å få tilpasset solfangere til typehus fra Systemhus Norge AS. ENOVA har bevilget midler for 2004 for å utføre dette.
Det tredje prosjektet er et tverrfaglig samarbeid for å utvikle et byggesystem for nødboliger. Disse skal kunne settes opp hurtig – tre mann skal greie det i løpet av 45 minutter, ingen spiker skal benyttes og boligene skal kunne fylle forskjellige funksjoner og tåle ulike klimatiske forhold. Finansieringen har hittil gått gjennom SND, og vi har fått framstilt en pilot som vi har kjørt noen visninger av bygging og demontering. Det morsomste med disse prosjektene er muligheten for meg som arkitekt å kunne jobbe sammen med folk med svært ulik fagbakgrunn; oppfinner, geologiingeniør, fysikkprofessor, bedriftsrådgiver, markedssjef, en tidligere ambassadør og en prosjekt- og byggeleder med bakgrunn fra et større entreprenørfirma.
– Sitter bevilgningene langt inne?
– Det er svært krevende å få tak i penger til forskning og utvikling, ofte er det nesten like mye jobb som selve utviklingsarbeidet. Særlig er midlene vanskelig tilgjengelige når prosjektet ikke har direkte forbindelse med en etablert produksjonsbedrift. Dessverre, vil jeg si, det er ikke nødvendigvis der de gode ideene kommer fra.
Det er en stor utfordring for arkitektstanden og dens organisasjoner å vinne gehør for mer idémessig og konseptorientert forskning innen arkitektur, slik at ikke alt fokus er på oppdragsforskning. Det hadde vært flott om FOU-midler i større grad kunne knyttes til utvikling av prototyper, for eksempel slik bilindustrien arbeider med sine konseptbiler. Kort sagt syns jeg stønaden til arkitekturforskning arbeider med et vel kortsiktig perspektiv, der jeg savner større grad av visjonær tenkning.
– Til slutt, skal du fortsatt lese Byggekunst?
– Jeg er jo tvangsabonnent som NAL-medlem, så jeg regner da med det, i det minste skal jeg se på bildene! Men for å svare ordentlig, jeg har full tiltro til den nye redaktøren og syns det er trygt å overlate Byggekunst til henne.
– Jeg ville vise fram, ikke problematisere. Byggekunst har en viktig dokumentasjonsoppgave, en tilnærmet plikt, i forhold til å presentere det mest interessante i norsk arkitektur. Arkitekturtidsskriftfloraen – eller faunaen, jeg er ikke riktig sikker – kan grovt sett deles inn i to grupper : Internasjonal klasse og regional klasse. Publikasjonene i den første kategorien er til forveksling like, de viser stort sett de samme prosjektene og presenterer de samme arkitektene. Jeg mener Byggekunst tilhører den andre kategorien, der bladene bestreber seg på å gjenspeile kvalitetsarkitektur innenfor et gitt ansvarsområde, være seg geografisk eller tematisk.
– Hvordan er dokumentasjonsintensjonen fulgt opp?
– Mye av arbeidet har vært knyttet til bearbeiding av layout, gjennom gradvis å ta bort grafisk pynt, renske opp. Fokus har vært på mer og bedre tegnings- og billedmateriale. Vi har brukt mye ressurser – både menneskelige og økonomiske – på dette, blant annet på å bedre gjengivelse av tegninger. På billedsiden burde vi nok ha vært flinkere.
Det har for øvrig vært spennende å følge utviklingen i teknologien knyttet til bladproduksjon. Da jeg begynte, var layoutarbeidet i redaksjonen fremdeles på klipp-og-lim stadiet. Nå er alt digitalisert, og jeg må si det er moro med data-alderen! Selv om denne omleggingen har betydd at redaksjonen har tatt over oppgaver som tidligere ble kjøpt ute, og slik sett fått økt arbeidsbyrde, er fordelene enorme. Redaksjonen styrker kontakten og kontrollen over det ferdige produktet. Det samme syns jeg for øvrig er tilfelle med arkitekter og prosjektering på data.
– Byggekunst har nå engelsk sammendrag av så å si alle artikler, er dette også en del av dokumentasjonsstrategien?
– Ja, vi ville gjøre det enklere for utenlandske lesere å orientere seg. Byggekunst har gjennom det siste tiåret fått stadig flere henvendelser fra utenlandske tidsskrifter som ønsker å publisere norsk arkitektur. Kontakten etableres ofte som direkte følge av en prosjektpresentasjon i Byggekunst. Resultatet har blitt mange store og fine presentasjoner i noen av de viktigste internasjonale arkitekturtidsskriftene. Dette at utlandets øyne har blitt vendt mot norsk arkitektur, er kanskje det jeg har satt mest pris på i denne jobben.
En av årsakene til at Byggekunst når en internasjonal leserkrets, er en utstrakt bruk av bytteforbindelser med utenlandske tidsskrifter. Dette kommer også NAL og NALs medlemmer til gode, bibliotekets flotte tidsskriftssamling med publikasjoner fra hele verden, er i hovedsak bygd opp rundt Byggekunsts bytteforbindelser. Jeg skulle gjerne brukt enda mer tid på å dukke ned i den.
– Byggekunst holder forholdsvis god kontakt med øvrige nordiske tidsskriftene?
– Ja, det er alltid hyggelig når «slekta», det vil si redaktørene i de nordiske arkitekturtidsskriftene, møtes. Samkvemet og kontakten med de øvrige nordiske redaksjonene har vært både hyggelig og givende, dette er et lite fagmiljø hvor en fort føler seg litt alene. Det er viktig å utveksle erfaringer og ideer.
– Den faste redaksjonen i Byggekunst utgjør knappe tre årsverk, og ressursene er begrenset. Er det et ork å lage arkitekturblad?
– Alle europeiske arkitekturblader, særlig de som ikke har arkitektorganisasjoner som utgivere, strever. Ikke alle har det som i Domus, der redaktøren er på jobb åtte dager i måneden og staben er ti ganger større enn Byggekunst. Likevel syns jeg det er en fordel å være knyttet til en organisasjon, jeg tror presset mot tabloidisering á la Wall Paper er langt større på de selvstendige, kommersielle arkitekturbladene.
– Hvordan vil du oppsummere utviklingen i norsk arkitektur gjennom det siste tiåret?
– Da jeg begynte i 1993, følte jeg at vi endelig var ferdig med postmodernismen. Nå, ti år etter, syns jeg arkitekturen går inn i en ny fase hvor konstruksjon, funksjoner og materialitet igjen blir mindre viktig, mens scenografisk tilnærming tiltar.
– Er dette et dårlig tegn?
– Jeg registrerer at også vårt fag og vår profesjon preges av moter som skifter fort, og som resulterer i arkitektur som ikke er så interessant i ettertid. Men jeg registrerer også at en arkitektur med økologisk tilnærming er under oppseiling. Det syns jeg er bra.
– Hva legger du i begrepet interessant arkitektur?
– Selvstendig tenkende arkitekter lager så å si alltid interessante ting. De går til oppgaven uten mote-forestillinger og lar seg inspirere av denne uten et fast bilde på forhånd av hva svaret vil være. De er prosessorienterte, i dialog med oppgaven.
– Du har møtt mye kritikk for ditt standpunkt om ikke å problematisere?
– Meningene om Byggekunst er mange og delte. Som redaktør har jeg ment det er viktig å lytte, men på et punkt må en skjære igjennom for å holde fast ved en profil. Noen er veldig opptatt av problematisering, særlig i form av arkitekturkritikk, men det har rett og slett vært problematisk å få dette til. Jeg syns det har vært vanskelig å finne skribenter som kunne og ville ta på seg slike oppdrag.
Da det sittende landsstyret så klart ga uttrykk for at de ønsket et annet slags Byggekunst enn jeg, fant jeg det riktig å trekke meg. Det er en beslutning jeg ikke har angret på. Faktum er at jeg allerede hadde vurdert en permisjonssøknad i 2003 for å arbeide med konkrete prosjekter, jeg har gjennom hele perioden som redaktør praktisert som prosjekterende arkitekt. Slik sett kom denne uenigheten på et passende tidspunkt for meg.
– Hva skal du gjøre nå?
– Nå har jeg blitt så gammel at jeg kan gjøre det jeg aller helst vil! Jeg har alltid vært interessert i forholdet mellom arkitektur og ingeniørkunst og i økologisk riktig bygging. Dette skal jeg nå ta fatt på, blant annet – forhåpentligvis – i form av å få realisert bygg i massivtre, med utgangspunkt i mitt prosjekt for det norske hus på boligutstillingen Bo 01 i Malmø. Dessuten jobber jeg med Solarnor for å få tilpasset solfangere til typehus fra Systemhus Norge AS. ENOVA har bevilget midler for 2004 for å utføre dette.
Det tredje prosjektet er et tverrfaglig samarbeid for å utvikle et byggesystem for nødboliger. Disse skal kunne settes opp hurtig – tre mann skal greie det i løpet av 45 minutter, ingen spiker skal benyttes og boligene skal kunne fylle forskjellige funksjoner og tåle ulike klimatiske forhold. Finansieringen har hittil gått gjennom SND, og vi har fått framstilt en pilot som vi har kjørt noen visninger av bygging og demontering. Det morsomste med disse prosjektene er muligheten for meg som arkitekt å kunne jobbe sammen med folk med svært ulik fagbakgrunn; oppfinner, geologiingeniør, fysikkprofessor, bedriftsrådgiver, markedssjef, en tidligere ambassadør og en prosjekt- og byggeleder med bakgrunn fra et større entreprenørfirma.
– Sitter bevilgningene langt inne?
– Det er svært krevende å få tak i penger til forskning og utvikling, ofte er det nesten like mye jobb som selve utviklingsarbeidet. Særlig er midlene vanskelig tilgjengelige når prosjektet ikke har direkte forbindelse med en etablert produksjonsbedrift. Dessverre, vil jeg si, det er ikke nødvendigvis der de gode ideene kommer fra.
Det er en stor utfordring for arkitektstanden og dens organisasjoner å vinne gehør for mer idémessig og konseptorientert forskning innen arkitektur, slik at ikke alt fokus er på oppdragsforskning. Det hadde vært flott om FOU-midler i større grad kunne knyttes til utvikling av prototyper, for eksempel slik bilindustrien arbeider med sine konseptbiler. Kort sagt syns jeg stønaden til arkitekturforskning arbeider med et vel kortsiktig perspektiv, der jeg savner større grad av visjonær tenkning.
– Til slutt, skal du fortsatt lese Byggekunst?
– Jeg er jo tvangsabonnent som NAL-medlem, så jeg regner da med det, i det minste skal jeg se på bildene! Men for å svare ordentlig, jeg har full tiltro til den nye redaktøren og syns det er trygt å overlate Byggekunst til henne.