Nyheter
Evalueringen av Norsk Form:
En politisk almisse
Da Norsk Form ble etablert for 10 år siden, var situasjonen overmoden for et informasjons- og kompetansesenter for arkitektur og design i Norge. Arkitekturmuseet i det lille trehuset i Josefines gate manglet både areal og ressurser. Avstanden mellom arkitektforbundet og designorganisasjonene bidro heller ikke til å styrke interessen for omgivelsene.
18. august 2004
Etableringen av Norsk Form var et enormt løft for norsk designverden. Uten en statsråd som Åse Kleveland og en faglig pådriver som Peter Butenschøn hadde nok Norsk Form ikke sett dagens lys. Som arkitektpresident hadde jeg gleden av å bistå med samlokaliseringen med Arkitekturmuseet og har senere fulgt utviklingen i Norsk Form med stor interesse.
Vel ti år senere har Norsk Form utgitt 40 bulletiner, 29 bøker, produsert 171 utstillinger for inn- og utland, avholdt 64 konferanser, arrangert 175 kveldsmøter og avsluttet 250 prosjekter. Og i tillegg kommer aktiv deltagelse i utformingen av en Kulturmelding og Norges første Arkitekturmelding. For å evaluere alt dette har Kulturdepartementet engasjert en dansk professor til å skrive en rapport som ble presentert nylig.
Miljøverndepartementet var og er ansvarlig for fysisk planlegging, men intet departement hadde ansvar for arkitektur og design før Åse Kleveland bragte det inn i Kulturdepartementet, og med egen rådgiver for fagfeltet. Etter ti år med imponerende aktivitet, har departementet kvittet seg med sin siste rådgiver. Dette er ganske paradoksalt når folk flest endelig viser interesse for gode omgivelser, og hvor det ikke går en eneste dag uten at dette er «hot» pressestoff. Burde ikke det kreve en enda større spisskompetanse i fagdepartementet? Kanskje oppdraget til den danske professoren bør oppfattes som en almisse fra et departement som tok initiativ til at staten skulle gå foran med et godt eksempel både som normgiver og byggherre, og som i tillegg greide å forankre dette i tre andre departementer?
Kanskje departementets nåværende lave prioritering av arkitektur og design er grunnen til at evalueringen fra professor Søren Kjørup er både mangelfull og overfladisk? Hvordan kan man ellers forklare at han anser de synlige resultater av Norsk Forms virksomhet som ubetydelige? Til tross for omfattende studier, og Kjørups eget utsagn om at han gikk til oppgaven drevet av sterk nysgjerrighet, kan man undre seg over nysgjerrighet på hva?
Noen mangler
For å kunne evaluere virksomheten gjennom 10 år («Har det ført til merkbare endringer? Var det verdt pengene?») bør gjennomgangen være rimelig dekkende, og at ikke hele områder utelates. Men flere arbeidsområder er ikke beskrevet eller vurdert:
En av Norsk Forms viktigste oppgaver var fra starten å virke overfor fagmiljøet. En rekke av tiltakene var eksplisitt rettet mot fagfolk med sikte på å bygge opp kunnskap og styrke fagidentitet. Kjørup behandler Norsk Form nesten utelukkende som et informasjons- og kommunikasjonsorgan overfor det allmenne publikum. Derved feiltolker han f.eks. betydningen av priser, som han foreslår nedlagt. Han erkjenner heller ikke at opprettelsen av Norsk Forms Råd (hvor jeg blant annet deltok som arkitektpresident) var et virkemiddel for å engasjere fagmiljøet gjennom deres organisasjoner og tillitsmenn.
Kjørup utelater en vurdering av den internasjonale virksomheten. Norsk Form produserte en rekke utstillinger sammen med Utenriksdepartementet og nedla et betydelig arbeid for ambassader, utenlandske organisasjoner, gjestende journalister og fagfolk. Norge var et usynlig land i arkitektur- og designsammenheng i 1990. Norsk design var lite omtalt i utenlandsk presse. Har det skjedd noe de siste 10 årene? Kjørup beskriver Norsk Form som et særnorsk og isolert fenomen, mens et supplerende perspektiv ville vært å se hvorvidt designnasjonen Norge har gått inn i en noe mer fremskutt internasjonal rolle.
Kjørup har ikke vurdert det han kaller «departementets forlengede arm». På hvilke saksfelt har Norsk Form hatt en «nyttig» eller kritisk rolle i forhold til departementets håndtering av saksfeltet? Norsk Form ble etablert som et virkemiddel i en klar politisk prioritering, målbåret av en målrettet statsråd. I hvilken grad har Norsk Form vært påvirket av at senere statsråder ikke har hatt samme engasjement? Hvorfor ble rådgiverstillingen i departementet nedlagt – og hva har det ført til for Norsk Form at departementet i stor grad har nedlagt hele politikkfeltet?
Det mangler også en vurdering av gjennomslag i mediene. Det gis noen eksempler på mediehåndtering, uten å vurdere debattens faglige gehalt eller dens lokale betydning. Har det skapt mer debatt? Har det fremmet alternative synspunkter? Har balanseringen mellom det tunge faglige og det tabloide i det store og hele vært vellykket?
Hva er evaluering?
Det er selvfølgelig ikke lett å måle effekten av Norsk Forms arbeid, og Kjørup skriver at han ikke bare kan registrere hvor mange penere hus som er bygget... Men var det ikke mulig å finne ut noe mer? Er det riktig, som stortingspolitikere begrunnet det med, at det i løpet av noen år var skjedd en holdningsendring blant publikum som de mente det var viktig å fange opp i den nye Plan- og bygningsloven?
Evalueringen er preget av at den nærmest utelukkende bygger på én manns vurderinger, én kompetanse og én erfaringsbakgrunn. Kjørup er ikke opptatt av den administrative strukturen eller økonomiske begrensninger. Han anbefaler derimot noen meget kostbare tiltak som han selv liker, men uten å vurdere økonomien: Han vil opprette bibliotek. Han vil lage et seriøst fagtidsskrift, et meget kostbart og ressurskrevende prosjekt. Han etterlyser en sterkere forskningsprofil, men uten belegg i departementets strategiske føringer. Han vil bruke betydelig mer penger på avansert utstillingsformidling, men uten å vurdere hvor pengene skal komme fra.
Kjørup avslutter med anbefalinger som er sterkt preget av akademikerens, pedagogens og teoretikerens verden, ikke av formgiverens, lokalpolitikerens eller informasjonsstrategens. Det kan ikke forventes at én mann skal kunne gi en kvalifisert vurdering av alle disse feltene, men det viser snarere svakheten ved at én mann skal gi en utfyllende, balansert og innsiktsfull evaluering av en nokså mangefasettert virksomhet. Det er mulig det var meningen å få én manns vurderinger av en del gode og dårlige, vellykkede og mindre vellykkede, sider ved Norsk Forms virksomhet. Men det er etter en gjennomlesning ikke åpenbart at det er blitt en evaluering. Til det må det være åpenbart at Norsk Forms virke i de første ti år faktisk har hatt en betydelig rolle i å endre norske holdninger til kvaliteten i arkitektur og design.
Vel ti år senere har Norsk Form utgitt 40 bulletiner, 29 bøker, produsert 171 utstillinger for inn- og utland, avholdt 64 konferanser, arrangert 175 kveldsmøter og avsluttet 250 prosjekter. Og i tillegg kommer aktiv deltagelse i utformingen av en Kulturmelding og Norges første Arkitekturmelding. For å evaluere alt dette har Kulturdepartementet engasjert en dansk professor til å skrive en rapport som ble presentert nylig.
Miljøverndepartementet var og er ansvarlig for fysisk planlegging, men intet departement hadde ansvar for arkitektur og design før Åse Kleveland bragte det inn i Kulturdepartementet, og med egen rådgiver for fagfeltet. Etter ti år med imponerende aktivitet, har departementet kvittet seg med sin siste rådgiver. Dette er ganske paradoksalt når folk flest endelig viser interesse for gode omgivelser, og hvor det ikke går en eneste dag uten at dette er «hot» pressestoff. Burde ikke det kreve en enda større spisskompetanse i fagdepartementet? Kanskje oppdraget til den danske professoren bør oppfattes som en almisse fra et departement som tok initiativ til at staten skulle gå foran med et godt eksempel både som normgiver og byggherre, og som i tillegg greide å forankre dette i tre andre departementer?
Kanskje departementets nåværende lave prioritering av arkitektur og design er grunnen til at evalueringen fra professor Søren Kjørup er både mangelfull og overfladisk? Hvordan kan man ellers forklare at han anser de synlige resultater av Norsk Forms virksomhet som ubetydelige? Til tross for omfattende studier, og Kjørups eget utsagn om at han gikk til oppgaven drevet av sterk nysgjerrighet, kan man undre seg over nysgjerrighet på hva?
Noen mangler
For å kunne evaluere virksomheten gjennom 10 år («Har det ført til merkbare endringer? Var det verdt pengene?») bør gjennomgangen være rimelig dekkende, og at ikke hele områder utelates. Men flere arbeidsområder er ikke beskrevet eller vurdert:
En av Norsk Forms viktigste oppgaver var fra starten å virke overfor fagmiljøet. En rekke av tiltakene var eksplisitt rettet mot fagfolk med sikte på å bygge opp kunnskap og styrke fagidentitet. Kjørup behandler Norsk Form nesten utelukkende som et informasjons- og kommunikasjonsorgan overfor det allmenne publikum. Derved feiltolker han f.eks. betydningen av priser, som han foreslår nedlagt. Han erkjenner heller ikke at opprettelsen av Norsk Forms Råd (hvor jeg blant annet deltok som arkitektpresident) var et virkemiddel for å engasjere fagmiljøet gjennom deres organisasjoner og tillitsmenn.
Kjørup utelater en vurdering av den internasjonale virksomheten. Norsk Form produserte en rekke utstillinger sammen med Utenriksdepartementet og nedla et betydelig arbeid for ambassader, utenlandske organisasjoner, gjestende journalister og fagfolk. Norge var et usynlig land i arkitektur- og designsammenheng i 1990. Norsk design var lite omtalt i utenlandsk presse. Har det skjedd noe de siste 10 årene? Kjørup beskriver Norsk Form som et særnorsk og isolert fenomen, mens et supplerende perspektiv ville vært å se hvorvidt designnasjonen Norge har gått inn i en noe mer fremskutt internasjonal rolle.
Kjørup har ikke vurdert det han kaller «departementets forlengede arm». På hvilke saksfelt har Norsk Form hatt en «nyttig» eller kritisk rolle i forhold til departementets håndtering av saksfeltet? Norsk Form ble etablert som et virkemiddel i en klar politisk prioritering, målbåret av en målrettet statsråd. I hvilken grad har Norsk Form vært påvirket av at senere statsråder ikke har hatt samme engasjement? Hvorfor ble rådgiverstillingen i departementet nedlagt – og hva har det ført til for Norsk Form at departementet i stor grad har nedlagt hele politikkfeltet?
Det mangler også en vurdering av gjennomslag i mediene. Det gis noen eksempler på mediehåndtering, uten å vurdere debattens faglige gehalt eller dens lokale betydning. Har det skapt mer debatt? Har det fremmet alternative synspunkter? Har balanseringen mellom det tunge faglige og det tabloide i det store og hele vært vellykket?
Hva er evaluering?
Det er selvfølgelig ikke lett å måle effekten av Norsk Forms arbeid, og Kjørup skriver at han ikke bare kan registrere hvor mange penere hus som er bygget... Men var det ikke mulig å finne ut noe mer? Er det riktig, som stortingspolitikere begrunnet det med, at det i løpet av noen år var skjedd en holdningsendring blant publikum som de mente det var viktig å fange opp i den nye Plan- og bygningsloven?
Evalueringen er preget av at den nærmest utelukkende bygger på én manns vurderinger, én kompetanse og én erfaringsbakgrunn. Kjørup er ikke opptatt av den administrative strukturen eller økonomiske begrensninger. Han anbefaler derimot noen meget kostbare tiltak som han selv liker, men uten å vurdere økonomien: Han vil opprette bibliotek. Han vil lage et seriøst fagtidsskrift, et meget kostbart og ressurskrevende prosjekt. Han etterlyser en sterkere forskningsprofil, men uten belegg i departementets strategiske føringer. Han vil bruke betydelig mer penger på avansert utstillingsformidling, men uten å vurdere hvor pengene skal komme fra.
Kjørup avslutter med anbefalinger som er sterkt preget av akademikerens, pedagogens og teoretikerens verden, ikke av formgiverens, lokalpolitikerens eller informasjonsstrategens. Det kan ikke forventes at én mann skal kunne gi en kvalifisert vurdering av alle disse feltene, men det viser snarere svakheten ved at én mann skal gi en utfyllende, balansert og innsiktsfull evaluering av en nokså mangefasettert virksomhet. Det er mulig det var meningen å få én manns vurderinger av en del gode og dårlige, vellykkede og mindre vellykkede, sider ved Norsk Forms virksomhet. Men det er etter en gjennomlesning ikke åpenbart at det er blitt en evaluering. Til det må det være åpenbart at Norsk Forms virke i de første ti år faktisk har hatt en betydelig rolle i å endre norske holdninger til kvaliteten i arkitektur og design.