Arkitektnytt

«Å være arkitekt er et 100% sosiokulturelt anliggende…», «arkitektens rolle blir like mye en anskueliggjørelse av behov og en kurator av faggrupper for felles synliggjørelse som det å være fagmann som setter eksakte mål på papiret» og «når vi arbeider i et så vidt spekter som fra strategiske nasjonale planer fra Forsvaret og helt ned til for eksempel et tilbygg på 20 kvadratmeter for en familie i Rosendal, er det viktig å se dette som et tegn på endring innen vår profesjon».

Dette var rart. Eliel Saarinen tegnet masterplan for Helsinki i 1910 , samtidig som han tegnet bl.a. kaffeservice, Le Corbusier skrev La Ville Radieuses og tegnet stoler, biler, malte og debatterte. Alvar Aalto laget stoler i 1954 samtidig som han utviklet Rautaalo, var skribent og utstillingsarrangør. Peter Cook laget vandrende byer og designet utstillinger i 60-åra. Rob Krier laget sine urbane prosjekt for Berlin i 1977 samtidig som han tegnet småhus og skulpturer og var en viktig debattant og formidler. I boka nordisk funksjonalisme skriver Gunilla Lundal i 1980 om funksjonalistene sin arkitektrolle: « tidligare var han kunstnär, nu skulle han också bli forskare og utredare… den sociala medvetenheten ble ofrånkomlig». Og om Hertzberger skriver Slessor i 1991 at hans største talent «lies in his ability to translate… soscially inspired ideas into architectural reality».

Slik Jan Carlsen formulerer seg og 3RW uttaler seg, beskriver de en arkitektrolle omtrent som den var i det meste av forrige århundre. Det er en litt annen retorikk, det sosiale (sosiokulturelle) anliggende, det vide spekter ( den stora mångsidigheten) osv. At planlegging må «knyttes opp mot «en bredere forståelse av miljø som kulturell kontekst» er vel på en annen måte det Erik Langdalen enkelt formulerte som «helhetsplanlegging på ulike samfunnsnivå» (1994) eller Veggelands utsagn (1998): «vi må forstå de viktige prosessene, vite hvordan vi kan påvirke dem og forstå konsekvensene...». Arkitekter har lenge «vært meddebattanter i samfunnsdiskursen gjennom våre faglige bidrag».

I Morgenbladet pågår en debatt om «det nye» i litteraturen. Hos oss har vi lest den med stor relevans også for arkitekturen. Hovedpoenget til Hverven og Rottem i intervju (16-22.01) er at streben etter det nye kanskje ikke skal være et hovedkriterium for litteraturen og for det som er viktig eller godt: «Jakten på «det nye» foregår på de fleste områder i det moderne samfunnet. Det har nærmest fått et tvangsmessig preg, og det er slett ikke gitt at denne nyhetsfetisjismen er det rette utgangspunkt for å skape noe virkelig nytt.. (innen litteraturen).» «Men å gjøre «det nye» til et kvalitetskriterium i seg selv vil føre galt av sted. Ikke alt nytt er godt. Også «det nye» må underlegges kvalitetskriterier,» sier Øystein Rottem. Og Tom Egil Hverven sier han ikke er darwinistisk innstilt og «tror ikke like mye på effekten av ord som «nytt». Ordet tildekker like mye som det avdekker». Men også for litteraturkritikerne er kvalitet vanskelig. «Jeg innrømmer at jeg kommer til kort når det gjelder å begrunne – godt! – hvorfor de er gode,» sier Hverven. Til slutt fikk vi en debatt om Vestbaneprosjektet var godt, ikke bare nytt. Det er vel også den viktige debatten om 3RW sine prosjekter. Juryen i Bergenskonkurransen sier f.eks. noe om det.