Arkitektnytt

– Jeg lover at jeg står for Y-blokka, hvisket kulturminister Trine Schei Grande (V) med et lite smil til de fremmøtte i Oslo Militære Samfund, da Arkitekturmuseets venneforening hadde invitert til seminar om hva et framtidig, norsk arkitekturmuseum kan være.  

Grande benyttet anledningen til å snakke litt om den omdiskuterte Y-blokka:  

– Vi kjemper for å bevare Y-blokka, men dette beviser bare at Venstre skulle vært i regjering tidligere, sa ministeren. 

Riktignok var det to helt andre offentlige bygg som skulle diskuteres under seminaret. Forholdet mellom det nye Nasjonalmuseet ved Vestbanen og Nasjonalmuseet – Arkitektur på Bankplassen har lenge vært gjenstand for bekymring blant fagfolket som har vært med å bygge opp arkitekturmuseet. 

– Nasjonalmuseet spiller en veldig viktig rolle i hele kultursatsningen til Norge fremover. Det er en nøkkelinstitusjon, og det er dermed viktig at arkitektene er med å skape debatten, at dere fagfolk kan lære oss lekfolk å sette pris på og leve med arkitekturen, sa Grande. 

Ministeren la vekt på at mye hadde skjedd i arkitekturfeltet siden 1994, da man fikk en kulturmelding som inkluderte arkitektur. Åpningen av Operaen i Oslo var en annen milepæl, ifølge kulturministeren: 

– Da Operaen åpnet i 2008, sammenfalt det med en endring av interessen for arkitektur. At nasjonen Norge begynte å reklamere med et bygg, ikke bare fjell og fosser, at helt vanlige folk begynte å snakke om arkitektur, sa Grande. 

Team arkitektur 

Modellen med å omorganisere og flytte fagstaben fra bygget på Bankplassen til Vestbanen, og å jobbe i team fremfor på mer tradisjonelle måter, er blant punktene det hersker usikkerhet rundt: 

– Det er avgjørende hvordan de to bygningene skal brukes, at også arkitekturmuseet på Bankplassen får en kraft som gir grunn til å gå dit. Et sånt sted sovner uten fagfolk. Hvis vi ikke holder liv i dette huset her er løpet kjørt. Vi trenger fagfolk som kan lede feltet, sa arkitekturhistoriker og tidligere museumsdirektør Ulf Grønvold i en kort kommentar. 

Tarald Lundevall, arkitekt og tidligere partner i Snøhetta, sa sitt innlegg sa at det ikke var uvanlig at norske kulturinstitusjoner endret seg: 

– Et nytt bygg med en ny hverdag vil alltid innebære endringer, men man kan ikke alltid se dem på forhånd. De kan ofte være positive, som for eksempel i Operaen, men det er mange arkitekter som mener at mye omtanke trengs denne gangen, at vi iler langsomt, sa han.

Stina Högkvist, leder for avdeling samling ved Nasjonalmuseet, kunne fortelle at innflyttingsprosessen i det nye Nasjonalmuseet har gått veldig bra, og at det er jobbet mye med museets nye modell. Gjennom medbestemmelse og workshop-er har man klart å skape en uformell arbeidssituasjon, med såkalt activity based workspace, som hun mener vil gi gode synergieffekter.  

– Vi lever i en tid med høy medbestemmelse i de fleste organisasjoner, og Nasjonalmuseet skal også organiseres på nytt vis. Det er fagfolket som er med og bestemmer, og deres ideer som kommer frem. Hadde jeg som leder sagt ‘dette, dette, dette’, hadde de nok kommet på jobb i gule vester. Krav på innsyn og transparens blir viktig med det nye museet, sa Högkvist.

Helt nye muligheter 

Når det gjelder arkitekturens plass i Nasjonalmuseet, var Högkvist tydelig på at man må tenke visjonært, og viste til en rekke internasjonale prosjekter der man kan tenke i nye baner når det kommer til å stille ut arkitektur. Også i samspill med andre kunstformer, på tvers av fagene og i alle materialer og elementer. Den 138 meter lange Lyshallen vil åpne helt nye muligheter, mente Högkvist. 

Museets planer for arkitekturmuseet på Bankplassen vil også støtte opp rundt Oslos mange nye kulturbygg, sa hun: 

– Programmeringen av Bankplassen er viktig, og vi jobber kontinuerlig med å skape en dynamikk mellom de to byggene. Et annet element er det historiske momentumet i Oslo nå, der Bankplassen vil ligge i en perfekt gate mellom de nye museene, og hvor et nytt samarbeid med de andre institusjonene vil oppstå. Det er mye som skjer. 

Avdelingslederen kunne fortelle at det høsten 2020 vil åpne en utstilling om Erling Viksjø og kunsten i hans tid på Bankplassen, mens det i tillegg på et tidspunkt planlegges en temporær utstilling i det nye Nasjonalmuseet om kvinnelige arkitekter rundt år 1900. «Bevegelser i betong» og «Jeg hvisker» er titlene på de respektive utstillingene.

Hver sin tid

Journalist Kåre Bulie la fra talerstolen vekt på manglende visningssteder for arkitektur i Norge, og at Nasjonalmuseet nå står helt sentralt i formidlingen av norsk arkitektur: 

– Det folkelige engasjementet er økende, det er økende interesse for urbanitet, vi får internasjonal oppmerksomhet og vi har digitale muligheter, men arkitekturkritikken har aldri fått det store gjennomslaget her til lands. Kanskje har arkitektene heller ikke hatt interesse av det – de har aldri vært blant de ivrigste til å debattere utenfor egne fora, sa han. 

Bulie viste til en anmeldelse han selv hadde skrevet fra en utstilling på arkitekturmuseet for fem år siden, der han blant annet etterlyste større representasjon av kvinnelige arkitekter: 

– Min påstand er at en slik utstilling ville vært umulig å åpne i 2019, der vi kun på fem år snakker helt annerledes om makt, kjønn og balanse. Vi snakker annerledes om arkitektur. Hver tid velger seg sin historie, noe som gjenspeiler seg i forventningene til hva museene skal være, sa Bulie