Arkitektnytt

– Det handler ikke om fortrinn for lokale kontorer, men ofte kan vi ikke engang delta, sier Gitte Langlo, leder for Møre og Romsdal Arki- tektforening (MAF) og daglig leder i ART Arkitekter og ingeniører i Ålesund.

Flere NAL-medlemmer har den siste tiden uttrykt bekymring for hvordan kommune og fylke stiller for høye krav til kontorer som vil være med å kjempe om offentlige bygg i hjemfylkene. Langlo har selv opplevd kvalifikasjonsrunder med urimelige krav fra kommune. Hennes eget kontor deltok nylig i en konkurranse om et større sykehjem der entreprenør med prosjekteringsgruppe ikke ble kvalifisert til å levere tilbud på grunn av for lite dokumentert erfaring med «vel- ferdsteknologi».

Mindre attraktivt

Kravene kan variere fra kommune til kommune, men kan for eksempel handle om krav til gruppe-kontrakter, der et kontor må stå for hele prosjekteringen og tilby samlede faggrupper. Mens de store kontorene kan trekke slike grupper opp av hatten, er det ofte krevende for de små å sette sammen hele pro- sjekteringsgrupper.

– Man skjønner det jo litt, også. Kommunene vil gjerne ha det enkelt, og få bygget levert med nøkkelen i døren uten å måtte bruke så store ressurser på egen prosjektledelse. Men slike krav ødelegger for det lokale næringslivet, og vi får ikke tak i unge, nye arkitekter. Det blir mindre attraktivt å være arkitekt i utkantene. Hva er vel vitsen med å være arkitekt i Møre og Romsdal, når man aldri får være med i konkurransene? sier Langlo.

Hun får støtte fra NALs president Gisle Løkken, som kjenner godt til problemstillingen etter lang erfaring som arkitekt i Tromsø.

– Jeg har vært i Tromsø i 30 år, og på den tiden har ingen store, kommunale prosjekter blitt utført av lokale arkitekter, sier han.

– Det er ganske åpenbart at det er vanskelig for små, unge eller lokale kontorer å komme på banen. I dag etterspørres det referanser på bygg som det krever mye praksis for å opparbeide. For å tegne en skole må man ha tegnet en skole, gjerne i løpet av de siste tre årene, og den utgått-på-dato-tenkningen er krevende i seg selv. De små kontorene blir utkonkurrert før de kommer inn, med bestillere i kommunen som vil bruke store kontor og legger til rette for det, fortsetter Løkken. Han mener dette er et problem som gjelder hele landet.

– Dette gjelder i mange kommuner, og er i mange tilfeller personavhengig. Det handler om bestiller-kompetanse, om å vite hva de faktisk ønsker, sier han.

Store konsekvenser

Gitte Langlo mener kommunene på nordvest-landet på denne måten vil miste verdifull kompetanse på stri vestlandsnatur. 

– De snakker hele tiden om viktigheten av å utvikle lokalt næringsliv og få nyutdannet ungdom til å flytte tilbake, men ser tydeligvis ikke sammenhengen med at de da også må legge bedre til rette for at lokale arkitekter får delta i samfunnsbyggingen. Dessuten vil tilflyttende arkitekter ofte medbringe ektefeller og familie som bidrar både til variert kompetanse i lokalmiljøene og økt befolkningsvekst, noe som er kjærkomment i alle lokalsamfunn.

Et annet aspekt er miljøhensynet, at lokale krefter kan tilby «kortreist prosjektering».

– Det var det jeg sa da jeg ble leder i MAF. At jeg ville finne ut av hva vi kan gjøre lokalt, å nå ut og opplyse folk om konsekvenser av nedprioriteringen av lokal arkitektur, ikke bare for oss, men også vise at det har stor betydning for folks hverdag, arbeidsliv og omgivelser, sier Langlo. 

Løkken kaller det er en praksis på tvers av det politikerne og befolkning ønsker.

– Politikerne ønsker lokal kompetanseoppbygging, og det betyr ikke å sette lavere krav, men at alle må få være med, sier han.

– Man kan jo spekulere på om det er litt hus- mannsholdning også. At alt som kommer fra København er litt finere enn det fra Toten, smiler han.

MAF-leder Langlo er dessuten engstelig for en ensretting av arkitekturen.

– Det blir det samme over alt, om det er de store kontorene som tegner alt. Dette går på hvor seriøs byggherren er, om de velger å bruke samme arkitekt gang på gang, men det går også på kunnskapen til innkjøperne, som ofte ikke ser at det finnes alternativer. Jeg vil ikke kalle det inkompetanse, mer en mangel på forståelse for at det finnes ulike gjennomføringsmodeller.

Effektive partnere

Arkitektnytt har ved flere anledninger skrevet om offentlige utbyggere som setter svært høye krav til rammeavtaler med arkitektene. Undervisningsbygg i Oslo, som blant annet står for nybygg av skoler i hovedstaden, er helt åpne på at «det enkleste er ofte det beste».

– Vi ønsker å ha samarbeidspartnere som kan komme raskt inn i kompliserte prosjekter og jobbe effektivt. Det oppnår vi når vi jobber med kontorer som har jobbet for oss før, eller har erfaring med tilsvarende prosjekter, sa prosjektutvikler Marianne Braarud i Undervisningsbygg i Oslo kommune til Arkitektnytt nummer 11/2015. 

Hun mente at «erfarne arkitektene forholder seg til det og jobber effektivt og godt innenfor de rammene [politikernes] føringer gir.»

Gisle Løkken i NAL mener både det offentlige og det private har mye å gå på når det gjelder både konkurranseformer, anskaffelser og rammeavtaler:

– Fra NALs synsvinkel jobber vi kontinuerlig med å optimalisere anskaffelser og konkurranser, det er ikke et konkludert kapittel. Vi vil for eksempel se store endringer i anskaffelser framover, det vil bli mer mangfoldig. Når det gjelder rammeavtaler, er det felles for mange modeller at de tjener de store kontorene med konsernstruktur, og det begrenser andres mulighet. Det er for eksempel mange små avtaler innenfor rammeavtalene som små kontorer enkelt kunne utført, sier han.

Kommunenes økende bruk av konsulent- tjenester er bare en ansvarsfraskrivelse, hevder Løkken.

– Hva kan så gjøres for å endre på dette?

– Det må jobbes langs mange fronter. Arkitektene må bli bedre til å tilby og bevisstgjøre seg  hva de faktisk gjør. Bestillerne har jo et enormt ansvar, de må slutte med ansvarsfraskrivelse og oppfylle ønsket til politikerne om å bruke denne kompetanse, sier han.

Planer i Ålesund

Gitte Langlo og MAF har tatt skjeen i egen hånd og har gått i dialog med både fylket og de største kommunene i Møre og Romsdal for å diskutere muligheter og endringer. I møte med Ålesund kommunes eiendomsavdeling opplevde Lang- lo at Ålesund Kommunale Eiendom (ÅKE) var veldig lydhøre for foreningens innspill.

– Temaet for møtet var de strenge og spesifikke kravene som i enkelte tilfeller gjør at ingen av kontorene i Møre og Romsdal er kvalifisert for å delta. Vi snakket også om gjennomføringsmodeller og rammeavtaler, og prøvde å få dem til å forstå viktigheten av å bruke lokale arkitekter. Vi gikk derfra veldig oppløftet, forteller Langlo.

Ålesund kommune er i ferd med å planlegge flere nye skolebygg, og uten å inngå konkrete avtaler ble det åpnet for å ha møtepunkter mellom kommunen og MAF med tanke på framtidige prosjekter.

– Kommunen ønsker ikke å ødelegge den lokale arkitektkompetansen, de ser også viktigheten i å bruke det lokale til sin fordel. Eierskap til byggene, nærhet, godt forhold til kundene, stoltheten i å bygge lokalt og å tenke annerledes når det gjelder bygningene er alle store, lokale ressurser, sier Langlo.

Hun forteller videre at ÅKE kom med tilbakespill om at lokale arkitektkontor i større grad kan stille sammen ved store utlysninger, og at kommunen må ha kriterier de kan skille arkitektene på.

– Vi skal ikke være en stand som skal klage på alt, men når vi har fått så dårlige rammevilkår at arkitektmiljøet er i ferd med å bli utarmet og situasjonen nesten blir ulevelig, har vi vært nødt til å si fra, sier Langlo.

Lydhørt kommuneselskap

– Vi vil ikke ekskludere lokale arkitekter, og det er mulig man opplever på mindre steder at man ikke kan opparbeide seg nok relevant erfaring med et visst antall prosjekter de siste årene, siden det kreves ganske mange referanser i løpet av en kort periode. Vi har lyttet til dette, og vår intensjon har ikke vært å ekskludere, men samtidig må vi sikre at vi får riktig kompetanse til de prosjektene vi har. Vi kommer til å vurdere kravene i våre konkurranser framover, sier Helland i ÅKE.

Han trekker fram kjennskap til regelverk, saksbehandling og politiske prosesser, og enklere kommunikasjon på hva som er mulig og ikke mulig, som noen av fordelene ÅKE har opplevd ved å bruke lokale krefter.

– Samtidig har også de lokale sine styrker og svakheter, og er ikke alltid egnet for de ulike oppgavene. Det er ikke sikkert at alle de lokale kontorene vil være godt kvalifiserte selv om vi firer på kravene, hevder Helland, som håper på større bredde i den lokale kompetansen framover. Han ser positivt på økt bruk av lokale arkitekter:

– Det er ærlig å si at erfaring med fysisk og geografisk distanse til rådgivergrupper ikke alltid er det enkleste, det er ikke alt som lar seg løse via Skype, avslutter han.