Nyheter
Ny Godkjenningsordning:
- En farse
MNAL Roar Jacobsens molbohistorie i A-nytt 1-04 er plassert i bladet under headingen «Debatt». Mitt ærend er ikke å diskutere med ham, men tvert om å gi ham full støtte og å supplere med noen betraktninger fra NALs ståsted.
4. februar 2004
Hans opplevelser i nærkontakt med BE og Godkjenningsordningen gir dessverre et riktig bilde av situasjonen slik også vi ser den.
Godkjenningsordningen er på mange måter en nøkkelfunksjon i de offentlige byggesaksregler, slik de ble etter revisjonen i 1997. Den fundamentale endringen, overføring av ansvar fra kommune til private aktører, skulle bygges på den forutsetning at aktørene virkelig var kompetente innenfor det område de påtok seg ansvar. En logisk tanke, syntes vi som fulgte etableringen av systemet på nært hold. Målet var intet mindre enn høyere kvalitet på det som bygges i Norge. Høyere kvalitet som følge av at ansvarlige og faglig kompetente aktører ville ta jobben sin på alvor, om ikke annet så fordi man ellers risikerte å miste sin godkjenning.
Godkjenningsordningen har siden vært endret gjennom flere omganger. Hver gang synes målet om høyere kvalitet å bli stadig svekket. Den personbaserte godkjenningen av ”faglig leder” forsvant til erstatning for den mer diffuse ”firmakompetanse”. Krav til utdanning og faglig kunnskap og erfaring ble gradvis erstattet av systemkrav. Du trengte ikke lenger å ha kompetanse innen det fagfeltet du skulle ta ansvaret for, det holdt at du kunne fremvise et styringssystem som du kunne benytte til å administrere andre firmaer som kanskje hadde fagkompetanse.
Og så, fra i høst av, den endelige fallitterklæring: En ordning basert på at firmaet selv krysser av for hvilket fagområde man ønsker å arbeide innenfor, uten at noen virkelig sjekker at man har kompetanse for nettopp det. Motivet skulle være avbyråkratisering og forenkling av en godkjenningskatalog med mer enn 500 ulike godkjenningsområder. Edelt nok, men resultatet ble slett ikke bra. Et fåtall godkjenningsområder, men hver av dem så grovmasket og altomfattende at det hele ble verdiløst, og i mange tilfeller direkte villedende overfor markedet.
NAL og NPA avholdt åpent høringsmøte om ”Ny plan- og bygningslov ?” i Arkitektenes Hus 22. januar. Blant de mange poenger møtedeltakerne pekte på som problematisk i dagens situasjon, var nettopp Godkjenningsordningen. Også Bygningslovutvalget har i sin nylig avgitte første delutredning pekt på at ordningen ikke fungerer tilfredsstillende. NAL og NPA vil derfor legge spesielt vekt på dette forhold i den høringsuttalelse vi for tiden arbeider med.
Dersom en ny Plan- og Bygningslov fortsatt skal baseres på dagens grunnprinsipper for ansvarsplassering, må godkjenningssystemet endres radikalt.
Etter min mening burde det være enkelt å få politisk gehør for at noe må gjøres på dette område. Dagens system er utviklet av byråkrater og er helt annerledes enn det som stortings-politikerne hadde i tankene da dagens PBL ble vedtatt i 1995. Jeg tror det vil vekke betydelig forbauselse når de samme politikere nå blir gjort oppmerksom på hvor langt fra deres intensjoner dette systemet etter hvert har beveget seg.
Godkjenningsordningen er på mange måter en nøkkelfunksjon i de offentlige byggesaksregler, slik de ble etter revisjonen i 1997. Den fundamentale endringen, overføring av ansvar fra kommune til private aktører, skulle bygges på den forutsetning at aktørene virkelig var kompetente innenfor det område de påtok seg ansvar. En logisk tanke, syntes vi som fulgte etableringen av systemet på nært hold. Målet var intet mindre enn høyere kvalitet på det som bygges i Norge. Høyere kvalitet som følge av at ansvarlige og faglig kompetente aktører ville ta jobben sin på alvor, om ikke annet så fordi man ellers risikerte å miste sin godkjenning.
Godkjenningsordningen har siden vært endret gjennom flere omganger. Hver gang synes målet om høyere kvalitet å bli stadig svekket. Den personbaserte godkjenningen av ”faglig leder” forsvant til erstatning for den mer diffuse ”firmakompetanse”. Krav til utdanning og faglig kunnskap og erfaring ble gradvis erstattet av systemkrav. Du trengte ikke lenger å ha kompetanse innen det fagfeltet du skulle ta ansvaret for, det holdt at du kunne fremvise et styringssystem som du kunne benytte til å administrere andre firmaer som kanskje hadde fagkompetanse.
Og så, fra i høst av, den endelige fallitterklæring: En ordning basert på at firmaet selv krysser av for hvilket fagområde man ønsker å arbeide innenfor, uten at noen virkelig sjekker at man har kompetanse for nettopp det. Motivet skulle være avbyråkratisering og forenkling av en godkjenningskatalog med mer enn 500 ulike godkjenningsområder. Edelt nok, men resultatet ble slett ikke bra. Et fåtall godkjenningsområder, men hver av dem så grovmasket og altomfattende at det hele ble verdiløst, og i mange tilfeller direkte villedende overfor markedet.
NAL og NPA avholdt åpent høringsmøte om ”Ny plan- og bygningslov ?” i Arkitektenes Hus 22. januar. Blant de mange poenger møtedeltakerne pekte på som problematisk i dagens situasjon, var nettopp Godkjenningsordningen. Også Bygningslovutvalget har i sin nylig avgitte første delutredning pekt på at ordningen ikke fungerer tilfredsstillende. NAL og NPA vil derfor legge spesielt vekt på dette forhold i den høringsuttalelse vi for tiden arbeider med.
Dersom en ny Plan- og Bygningslov fortsatt skal baseres på dagens grunnprinsipper for ansvarsplassering, må godkjenningssystemet endres radikalt.
Etter min mening burde det være enkelt å få politisk gehør for at noe må gjøres på dette område. Dagens system er utviklet av byråkrater og er helt annerledes enn det som stortings-politikerne hadde i tankene da dagens PBL ble vedtatt i 1995. Jeg tror det vil vekke betydelig forbauselse når de samme politikere nå blir gjort oppmerksom på hvor langt fra deres intensjoner dette systemet etter hvert har beveget seg.