Arkitektnytt

Kjetil Trædal Thorsen presenterte – på engelsk – Snøhettas mangfoldige arbeid fra seieren i den internasjonale tevlingen om Alexandria-biblioteket i 1989 til dagens prosjekter, men han begynte med eksperimentelle Aqualeisure Senter på Aker Brygge i 1987 som kunne ha blitt kontorets debut; det konseptet så dessverre aldri dagens lys. Thorsen ga oss mange slike eksempler, bl.a. det danske Riksarkivet, sentrumsplanen for Slemmestad, Tjuvholmen-utbyggingen og Kunnskapssenteret i Abu Dhabi, framført med galgenhumor og visshet om at slik er byggekunstens uforutsigbare vei.

Den dyktige storytelleren Thorsens foredrag «Fra Bjørvika til Ground Zero» ble en spennende reise gjennom Snøhettas ambisjon om å forene landskap og bebyggelse, der vannet – forbløffende ofte – har vært et av hovedelementene. Vannkunst, noterte undertegnede på blokken, er en dekkende karakteristikk av kontorets profesjonelle profil. Innledningen startet da også med utsikten fra Snøhettas tegnebord i Havneskuret på Vippetangen, hvor skip passerer og lyset reflekteres inn fra fjordens speil. I tillegg til biblioteket ved sjøen i Alexandria og operaen i Bjørvika viste Thorsen oss en storslagen maritim opplevelse som snart kommer i havnebyen Margate ved Themsens munning i England, Turner Centre, dristig nok plassert på en annen tomt enn konkurransejuryen forutsatte. En av de digitale framstillingene vi fikk av galleriet som skal huse William Turners naturnære malerier, gestaltet den uortodokse bygningen i kraftig storm, med bølgene ført dramatisk høyt oppover veggene, og da forsto vi hva Snøhetta mener med kombinasjonen landskap/arkitektur.

Turner-prosjektet har vært underlagt vitenskapelige bølgetester for å måle kreftene i full storm, og det sier sitt om bygningens vågale beliggenhet. Karmøy Fiskerimuseum, derimot, er trygt lokalisert ved sjøveien på Vestlandet, beskjedent i format i likhet med overraskende mange andre Snøhetta-oppdrag, enten det dreier seg om en bakgård i Oslo, et interiør eller en fontene for en katt; heller ikke i arkitekturen er det størrelsen som teller. Thorsen ga oss narrative riss av prosessene bak byggverk som Lillehammer Kunstmuseum, rådhuset i Hamar, hjerneforskningsinstituttet i Marseille, kulturhuset i Sandvika og andre fullførte byggverk. Ikke sjelden er arkitektens største glede å gi bygningen fra seg, innrømmet Kjetil Trædal Thorsen, som da det egyptiske biblioteket ble innviet tretten strevsomme år etter konkurransen, og brukerne overtok. I samme inspirerte ånd lot Thorsen oss få innblikk i sagaen om den 140 tonn tunge stenen som ble innlemmet i den norske ambassadebygningen i Berlin, fraktet fra granittbruddet i Skjeberg, for deretter å fortelle om volumstudiene og interiørarbeidet bak operaen i Bjørvika, og så fulgte – til en fullsatt sals forventning – historien om Ground Zero-prosjektet i New York.
– Man må elske en byggetomt, hevdet Thorsen, – hvis resultatet skal bli bra.

Nå visste de fleste frammøtte på Arkitekturdagen at amerikanerne var sterkt uenige om innholdet i Frihetssenteret som Snøhetta hadde fått i oppgave å tegne, altså selve utstillingens ramme. Men Snøhetta forholder seg profesjonelt til den stigmatiserte WTC-scenens utfordringer, der byggeplassen ligger mellom Hudson River og East River, med New York Bay utenfor, og er offensive designere i dette mulighetenes «void».

– En annen programmering vil finne sted, og om seks måneder kan Snøhetta lansere et nytt arkitektonisk konsept for 9/11-minnesmerket, avsluttet Kjetil Trædal Thorsen optimistisk.
Kan metaforen børs/katedral geografibelegges mer presist, for å anskueliggjøre Arkitekturdagens ømtålige tema, enn den utfordring Snøhetta står overfor på denne omstridte tomten i finansveldets Lower Manhattan? Et moderne byggverk i The Big Apple, «made in Oslo». Føljetongen fortsetter i neste nummer, som det heter. Snøhetta dikter videre og vi krysser fingrene.