Nyheter
En epilog
Som Karl Otto Ellefsen nevnte i sin introduksjon, betydde kritikken av Skådalen skole i sin tid et voldsomt tilbakeslag for Fehns karriere som arkitekt. Fehn har selv sagt at han så å si ble uten oppdrag i syv år. Hvordan var pressens dekning av arkitekturfenomener den gang? Og hvordan er situasjonen nå?
14. desember 2004
Skådalen skole
Skådalen var det første skandinaviske, offentlige skolekompleks kun ment for undervisning rettet mot døve barn. Den arkitektoniske oppgaven besto i å tilgodese de små elevenes behov for rom under månedslange opphold hjemmefra, og samtidig ta grunnleggende hensyn til hvordan et barn best kan leve og lære uten å høre. Fehn er berømt for å skape karakterfulle former, rom og lys. Hvordan gjorde han det her?
Internatet er delt opp i flere identitetsskapende enheter med hvert sitt samlende kjøkken- og oppholdsrom, i utstrakt visuell samklang med terreng og vegetasjon.
Det store, fleksible undervisningsarealet har rikt lys fra gjennomgående arker i midten og buevinduer i fasaden, og kan inndeles på mange forskjellige måter etter ønsket undervisningsform.
Også observasjonsavdeling, førskole, gymnastikksal og kantine m/kjøkken har fått rom og former med hver sine uttrykk. Fehn: «Hva trenger døve barn? (...) En arkitektur som kompenserer for tapet av lyd.»
Materialene er betong, tre og tegl. Konstruksjonene er lett oppfattbare. Fehn: «Hvis du gjemmer bort betongsøylen, fratar du barnet muligheten for å ha en dialog med arkitekturen.»
Hvordan startet kritikken?
Nåværende leder ved Skådalen kompetansesenter (som skolen heter i dag), Bitten Haavik Ikdahl, har forært meg noen utklipp.
Det hele synes å ha startet med Trygve Hegnars forsøk på bygningsøkonomisk analyse i Kapital nr. 16/75: «Skådalen, – dårlig samvittighet til 19,2 mill. kr.» Hegnar skisserer innledningsvis sin grunnhypotese om at alle statlige prosjekter er «forfengelighetens monumenter», som blir urimelig kostbare, fordi «man (...) jo bare (bygger) for skattebetalernes penger».
In casu Skådalen døveskole (tilfeldig valgt?) ser Hegnar «ti bygninger beliggende spredt i terrenget», og dessuten «oppført i flere plan», alt dette underforstått meget kostbart istedenfor «en større bygning» (givetvis kun på ett plan).
Han er også kritisk til enkelte bygningsdeler. Hverken «takkonstruksjonene» eller de «overbyggede balkongene» har «normale, rette flater», men «buer og halvsirkler», som fører til fordyrelser: «Ved forskalingsarbeidet +30 %, ved støpingen +10 %, mens armeringsutgiftene sannsynligvis blir uforandret.»
Også oppvarmingen er unødig kostbar og antagelig «ineffektiv»: «16 000 meter varmekabler i samtlige gulv» istedenfor bare panel- og stråleovner.
Hegnars konklusjon er like klar som hans fordom: Skådalen er «et monument over forfengelighet og dårlig samvittighet», og han spør retorisk: «Hadde det ikke vært bedre med en rimeligere løsning; vel så funksjonell, som for eksempel samtidig hadde gitt plass for utdannelse av flere audiopedagoger...?»
Dagbladets oppfølging
Hegnars kjappe kvasianalyse påplusset ni millioner synes å ligge til grunn for Dagbladets helsides oppslag den 20.12.75: «Byggeskandale for 28 millioner kroner?» I reportasjen går journalist Gerd Benneche gjennom anlegget med argusøyne.
Hun starter med sympati: «De nye bygningene smyger seg fint i terrenget (...) Skolelokalene er praktfulle. Lys og rom og spesialtegnede skolemøbler i lyst tre (...) Aktivitetsrom med plass og luft.»
Men hun opparbeider seg et stadig sterkere raseri. Det begynner med observasjonsavdelingen: «Betongen dominerer og vinner over teglstenen. (...) Vinduer (...) i fothøyde (...) Rå betongmurer, uoversiktlig romplassering, smale tarmer av ganger med enveis tittevinduer i rikelige mengder.»
«Også førskolen har vinduer i fothøyde, men de er større enn skyteskår (...) med lekekasser på hjul kan det bli noe av en glassregning.»
«Elevinternatene ligger i terrasser, og elevene i smale betongceller (...) Glattslipt grå betong i tak og vegger (...) Bare de nederste 2/3 (av «glassveggen») har hvite gardiner mot det grå. Øverste delen er udekket til gru for mørkredde unger. Men de er garantert tidlig vekking når lyset kommer før fanden får sko på...» Også knapphet på skap-, hylle- og skuffeplass mener hun det er: «All mulighet for et privat territorium er borte,» bortsett fra sengen; «kommer det kjærestebesøk på rommet er det ingen annen utvei enn å gå til køys»
.
I de felles oppholdsrom i internatene «ruver (betongen) med mektige flater og tunge trapper». Materialet er «brutalt».
I ungdomsavdelingen ligger oppholdsrommene rundt et atrium. Benneche merker ikke arkitektens omtanke for barnas muligheter til visuell kommunikasjon. Hun bare raser over utsikten til «enda mer buet betong enn på hybelen hvor taket buer seg grått over tilværelsen».
Benneche konkluderer med følgende punch-line: «Vi har ikke kunnet gi svar på spørsmålet om Skådalen døveskole er bygd økonomisk eller er skandaløst sløseri. Men vi vet at ungene burde skaffes en skuff! Og bortsett fra skolebygningen synes vi husene er et betonghelvete!»
Dommen over Skådalen
Dagbladet tar opp Skådalen skole i sin hovedleder samme dag under overskriften «Barn i betong» (20.12.75). Døveskolen «skal (...) by barn og ansatte romslige og gode forhold». Men: «Det har vært rettet hard kritikk mot byggeriet (...) for meningsløst pengesløseri» (kilden nevnes ikke). Avisen har riktignok ikke fått noen «skikkelig avklaring» av økonomien, men «et grovt skipperskjønn (min uthevelse) gir mistanke om forholdsvis store beløp brukt til arkitektoniske påfunn – ofte med negativ bruksverdi».
«Hva som verre er,» skriver lederskribenten, «er at deler av skolen er blitt noe av et bygningsmessig mareritt (...) det som ikke kan rettes er bunkerspreget (...) (valget av) et så brutalt materiale som betong (...) må være noe av en skandale.» Om observasjonsavdelingen: «Et titteskap i betong...» Avisens konklusjon: «Kanskje noe for Forbrukerrådet?»
Dette ble stående som offentlighetens dom. Ingen arkitekter eller arkitekturskribenter rykket ut mot den trangsynte og sensasjonsjagende beskrivelsen av skolen. Ingen forklarte og forsvarte de arkitektoniske kvalitetene i anlegget.
Først året etter (13.11.76) kom en helsides reportasje i Aftenposten («Skådalen døveskole – enestående i Europa. Åpenhet i arkitektur og miljø gir trygghet for døve barn,» ved Gunvor Gjessing), som ga gjennomgående positiv omtale av skolen både med hensyn til arkitektur og økonomi. Men det hjalp visst ikke stort.
I dag er Fehn verdensberømt – også i Norge. Men er arkitekturforståelsen i samfunnet, og i pressen, blitt videre, dypere, enn den var i 1975?
Skådalen var det første skandinaviske, offentlige skolekompleks kun ment for undervisning rettet mot døve barn. Den arkitektoniske oppgaven besto i å tilgodese de små elevenes behov for rom under månedslange opphold hjemmefra, og samtidig ta grunnleggende hensyn til hvordan et barn best kan leve og lære uten å høre. Fehn er berømt for å skape karakterfulle former, rom og lys. Hvordan gjorde han det her?
Internatet er delt opp i flere identitetsskapende enheter med hvert sitt samlende kjøkken- og oppholdsrom, i utstrakt visuell samklang med terreng og vegetasjon.
Det store, fleksible undervisningsarealet har rikt lys fra gjennomgående arker i midten og buevinduer i fasaden, og kan inndeles på mange forskjellige måter etter ønsket undervisningsform.
Også observasjonsavdeling, førskole, gymnastikksal og kantine m/kjøkken har fått rom og former med hver sine uttrykk. Fehn: «Hva trenger døve barn? (...) En arkitektur som kompenserer for tapet av lyd.»
Materialene er betong, tre og tegl. Konstruksjonene er lett oppfattbare. Fehn: «Hvis du gjemmer bort betongsøylen, fratar du barnet muligheten for å ha en dialog med arkitekturen.»
Hvordan startet kritikken?
Nåværende leder ved Skådalen kompetansesenter (som skolen heter i dag), Bitten Haavik Ikdahl, har forært meg noen utklipp.
Det hele synes å ha startet med Trygve Hegnars forsøk på bygningsøkonomisk analyse i Kapital nr. 16/75: «Skådalen, – dårlig samvittighet til 19,2 mill. kr.» Hegnar skisserer innledningsvis sin grunnhypotese om at alle statlige prosjekter er «forfengelighetens monumenter», som blir urimelig kostbare, fordi «man (...) jo bare (bygger) for skattebetalernes penger».
In casu Skådalen døveskole (tilfeldig valgt?) ser Hegnar «ti bygninger beliggende spredt i terrenget», og dessuten «oppført i flere plan», alt dette underforstått meget kostbart istedenfor «en større bygning» (givetvis kun på ett plan).
Han er også kritisk til enkelte bygningsdeler. Hverken «takkonstruksjonene» eller de «overbyggede balkongene» har «normale, rette flater», men «buer og halvsirkler», som fører til fordyrelser: «Ved forskalingsarbeidet +30 %, ved støpingen +10 %, mens armeringsutgiftene sannsynligvis blir uforandret.»
Også oppvarmingen er unødig kostbar og antagelig «ineffektiv»: «16 000 meter varmekabler i samtlige gulv» istedenfor bare panel- og stråleovner.
Hegnars konklusjon er like klar som hans fordom: Skådalen er «et monument over forfengelighet og dårlig samvittighet», og han spør retorisk: «Hadde det ikke vært bedre med en rimeligere løsning; vel så funksjonell, som for eksempel samtidig hadde gitt plass for utdannelse av flere audiopedagoger...?»
Dagbladets oppfølging
Hegnars kjappe kvasianalyse påplusset ni millioner synes å ligge til grunn for Dagbladets helsides oppslag den 20.12.75: «Byggeskandale for 28 millioner kroner?» I reportasjen går journalist Gerd Benneche gjennom anlegget med argusøyne.
Hun starter med sympati: «De nye bygningene smyger seg fint i terrenget (...) Skolelokalene er praktfulle. Lys og rom og spesialtegnede skolemøbler i lyst tre (...) Aktivitetsrom med plass og luft.»
Men hun opparbeider seg et stadig sterkere raseri. Det begynner med observasjonsavdelingen: «Betongen dominerer og vinner over teglstenen. (...) Vinduer (...) i fothøyde (...) Rå betongmurer, uoversiktlig romplassering, smale tarmer av ganger med enveis tittevinduer i rikelige mengder.»
«Også førskolen har vinduer i fothøyde, men de er større enn skyteskår (...) med lekekasser på hjul kan det bli noe av en glassregning.»
«Elevinternatene ligger i terrasser, og elevene i smale betongceller (...) Glattslipt grå betong i tak og vegger (...) Bare de nederste 2/3 (av «glassveggen») har hvite gardiner mot det grå. Øverste delen er udekket til gru for mørkredde unger. Men de er garantert tidlig vekking når lyset kommer før fanden får sko på...» Også knapphet på skap-, hylle- og skuffeplass mener hun det er: «All mulighet for et privat territorium er borte,» bortsett fra sengen; «kommer det kjærestebesøk på rommet er det ingen annen utvei enn å gå til køys»
.
I de felles oppholdsrom i internatene «ruver (betongen) med mektige flater og tunge trapper». Materialet er «brutalt».
I ungdomsavdelingen ligger oppholdsrommene rundt et atrium. Benneche merker ikke arkitektens omtanke for barnas muligheter til visuell kommunikasjon. Hun bare raser over utsikten til «enda mer buet betong enn på hybelen hvor taket buer seg grått over tilværelsen».
Benneche konkluderer med følgende punch-line: «Vi har ikke kunnet gi svar på spørsmålet om Skådalen døveskole er bygd økonomisk eller er skandaløst sløseri. Men vi vet at ungene burde skaffes en skuff! Og bortsett fra skolebygningen synes vi husene er et betonghelvete!»
Dommen over Skådalen
Dagbladet tar opp Skådalen skole i sin hovedleder samme dag under overskriften «Barn i betong» (20.12.75). Døveskolen «skal (...) by barn og ansatte romslige og gode forhold». Men: «Det har vært rettet hard kritikk mot byggeriet (...) for meningsløst pengesløseri» (kilden nevnes ikke). Avisen har riktignok ikke fått noen «skikkelig avklaring» av økonomien, men «et grovt skipperskjønn (min uthevelse) gir mistanke om forholdsvis store beløp brukt til arkitektoniske påfunn – ofte med negativ bruksverdi».
«Hva som verre er,» skriver lederskribenten, «er at deler av skolen er blitt noe av et bygningsmessig mareritt (...) det som ikke kan rettes er bunkerspreget (...) (valget av) et så brutalt materiale som betong (...) må være noe av en skandale.» Om observasjonsavdelingen: «Et titteskap i betong...» Avisens konklusjon: «Kanskje noe for Forbrukerrådet?»
Dette ble stående som offentlighetens dom. Ingen arkitekter eller arkitekturskribenter rykket ut mot den trangsynte og sensasjonsjagende beskrivelsen av skolen. Ingen forklarte og forsvarte de arkitektoniske kvalitetene i anlegget.
Først året etter (13.11.76) kom en helsides reportasje i Aftenposten («Skådalen døveskole – enestående i Europa. Åpenhet i arkitektur og miljø gir trygghet for døve barn,» ved Gunvor Gjessing), som ga gjennomgående positiv omtale av skolen både med hensyn til arkitektur og økonomi. Men det hjalp visst ikke stort.
I dag er Fehn verdensberømt – også i Norge. Men er arkitekturforståelsen i samfunnet, og i pressen, blitt videre, dypere, enn den var i 1975?