Nyheter
NALs strategiplan
En djerv satsning eller luftige tanker?
NALs nye strategiplan har formulert et stort og viktig hovedmål – å gi Norge en arkitekturpolitikk. Det er gledelig å se at NAL omsider våger å formulere politiske målsettinger og at man har tatt inn over seg at dette, uten forkleinelse for alt det andre NAL jobber med, vil være den desidert viktigste saken for norsk arkitektur og det selvbildet en moderne nasjon bør ha.
31. mai 2007
Det bygges mer enn noen gang, og det er lite som tyder på at denne utviklingen vil stoppe opp med det første. Like fullt er det meste som bygges totalt uten kvalitative, arkitektoniske ambisjoner. Det er få, om ingen, som diskuterer arkitektur i offentligheten. Mens man i norske aviser kan lese spaltemeter med litteratur- og musikkanmeldelser, finnes det ingen kvalifisert debatt om det som kanskje er vårt mest påtrengende kulturuttrykk. Jeg er overbevist om at fraværet av en arkitekturpolitikk er årsaken til mye av den tilfeldige omgivelsesproduksjon vi sliter med i dag. Med alle de økte krav og nye lover om byggesaker som har kommet de siste 10 årene, er vi i ferd med å få en totalt teknokratisk definisjon av byggesaken og det bygdes kvalitet. Det er selvsagt viktig å bli bedre på alle de målbare parametre, men uten en definert og offentlig erklært holdning til betydningen av arkitektonisk kvalitet, produseres nå bygninger og byer på en måte vi kommer til å angre.
Tillit og arbeidsrom
Det defineres ofte høye mål i offentlige konkurranseinnbydelser, men all erfaring tilsier at det sjelden skapes en konsistent organisasjon eller prosess som ivaretar disse målsettinger helt til prosjektet er ferdig. Vi har nylig sett prosessen med kunsthøyskolen i Bergen som et skrekkeksempel, og har for så vidt mye av de samme erfaringene selv i de prosjekter vi har hatt for det offentlige. Det finnes et hederlig unntak, som burde kunne bli eksempeldannende for måten man skaper og håndterer arkitektur i offentlig regi på. Statens vegvesen og Norske Turistveier har kommet langt, og har klart å definere prosesser som har klare programmål, er resultatorienterte, og samtidig har hovedfokus på arkitektur og landskap. Erfaringen er at når arkitekten får tillit og arbeidsrom i møte med en kvalifisert oppdragsgiver, så blir resultatet interessant og bra.
Offentlig diskurs
Hvordan skal man så klare å etablere en arkitekturpolitikk, og hva er en arkitekturpolitikk? Slike spørsmål finnes det selvsagt ikke entydige svar på. Arkitektur må først og fremst bli viktig og interessant, og det må etableres en offentlig diskurs om arkitektur. Byggeprosessen er tilsynelatende tilgjengelig gjennom de høringer og prosesser som lovverket definerer, men i praksis er det vanskelig å fange opp og forstå de endringer som skjer. Det må diskuteres og anerkjennes at våre byer og våre omgivelser tilhører flere enn den enkelte utbygger. En arkitekturpolitikk må derfor løfte arkitekturens betydning og interesse ut fra det private og ut i det offentlige. Arkitektene må ristes ut av den rolle man har i dag, der det i stor grad er utbyggers kortsiktige økonomiske mål som setter premisser, til en offensiv ekspertrolle på vegne av arkitekturen, og allmennhetens beste.
Kvalitative mål
Det var kanskje noen som trodde at verden ville bli et bedre sted å leve da man tilføyde en estetikkparagraf i plan- og bygningsloven. Dette er vel et av de beste eksempler på hvordan det ikke skal gjøres, og hva en arkitekturpolitikk ikke skal dreie seg om. Det kan ikke vedtas et offisielt estetisk uttrykk verken som representasjon for et politisk system eller som en demokratisk fellesnevner. En slik politikk vil utelukkende virke reduserende og åpne for det middelmådige, noe som for så vidt kan være et problem allerede i dag.
En arkitekturpolitikk må våge å begynne med å sette kvalitative mål for det som bygges i offentlig regi. Det betyr at det må være gjennomføringsstrategier som er konsistente på alle nivå og i alle faser av prosjektet. Det dreier seg selvsagt om økonomi, men først og fremst om holdninger. Arkitekten må anerkjennes som ekspert og må få handlingsrom. I Danmark brukes unge arkitektkontor i programmering av store offentlige jobber, det viser en ambisjon om nytenkning allerede fra starten av en prosess. I Norge har vi en tendens til å repetere det kjente, og ha en generell skepsis til det nye. Jeg har omtalt Turistveiprosjektet som en lysende stjerne på en mørk himmel, og mener de få gode forbilder som finnes, må undersøkes og utvikles videre. Mark Isitt (nylig avgått redaktør i Forum) har kalt det «en satsning så ukonvensjonell og omfattende at den under de snart ti år den har pågått har ansporet en helt ny generasjon arkitekter» (Forum 1/2007).
Det store løftet
Dette er en viktig observasjon om norsk arkitektur sett utenfra, som må tas til etteretning. Målet må være at en norsk arkitekturpolitikk må ta opp det vi har fått til, og som virker. Samtidig må vi studere hva andre land gjør og får til – enten det er i Danmark eller Spania. Har man et åpent sinn og møter utfordringen på en intelligent måte, kan vi kanskje ha forventninger om noe stort. Kanskje kan man da om 10 nye år lese om det virkelig store løftet for norsk arkitektur som en internasjonal eksempeldanner for arkitektonisk ambisjon og kvalitet.
Tillit og arbeidsrom
Det defineres ofte høye mål i offentlige konkurranseinnbydelser, men all erfaring tilsier at det sjelden skapes en konsistent organisasjon eller prosess som ivaretar disse målsettinger helt til prosjektet er ferdig. Vi har nylig sett prosessen med kunsthøyskolen i Bergen som et skrekkeksempel, og har for så vidt mye av de samme erfaringene selv i de prosjekter vi har hatt for det offentlige. Det finnes et hederlig unntak, som burde kunne bli eksempeldannende for måten man skaper og håndterer arkitektur i offentlig regi på. Statens vegvesen og Norske Turistveier har kommet langt, og har klart å definere prosesser som har klare programmål, er resultatorienterte, og samtidig har hovedfokus på arkitektur og landskap. Erfaringen er at når arkitekten får tillit og arbeidsrom i møte med en kvalifisert oppdragsgiver, så blir resultatet interessant og bra.
Offentlig diskurs
Hvordan skal man så klare å etablere en arkitekturpolitikk, og hva er en arkitekturpolitikk? Slike spørsmål finnes det selvsagt ikke entydige svar på. Arkitektur må først og fremst bli viktig og interessant, og det må etableres en offentlig diskurs om arkitektur. Byggeprosessen er tilsynelatende tilgjengelig gjennom de høringer og prosesser som lovverket definerer, men i praksis er det vanskelig å fange opp og forstå de endringer som skjer. Det må diskuteres og anerkjennes at våre byer og våre omgivelser tilhører flere enn den enkelte utbygger. En arkitekturpolitikk må derfor løfte arkitekturens betydning og interesse ut fra det private og ut i det offentlige. Arkitektene må ristes ut av den rolle man har i dag, der det i stor grad er utbyggers kortsiktige økonomiske mål som setter premisser, til en offensiv ekspertrolle på vegne av arkitekturen, og allmennhetens beste.
Kvalitative mål
Det var kanskje noen som trodde at verden ville bli et bedre sted å leve da man tilføyde en estetikkparagraf i plan- og bygningsloven. Dette er vel et av de beste eksempler på hvordan det ikke skal gjøres, og hva en arkitekturpolitikk ikke skal dreie seg om. Det kan ikke vedtas et offisielt estetisk uttrykk verken som representasjon for et politisk system eller som en demokratisk fellesnevner. En slik politikk vil utelukkende virke reduserende og åpne for det middelmådige, noe som for så vidt kan være et problem allerede i dag.
En arkitekturpolitikk må våge å begynne med å sette kvalitative mål for det som bygges i offentlig regi. Det betyr at det må være gjennomføringsstrategier som er konsistente på alle nivå og i alle faser av prosjektet. Det dreier seg selvsagt om økonomi, men først og fremst om holdninger. Arkitekten må anerkjennes som ekspert og må få handlingsrom. I Danmark brukes unge arkitektkontor i programmering av store offentlige jobber, det viser en ambisjon om nytenkning allerede fra starten av en prosess. I Norge har vi en tendens til å repetere det kjente, og ha en generell skepsis til det nye. Jeg har omtalt Turistveiprosjektet som en lysende stjerne på en mørk himmel, og mener de få gode forbilder som finnes, må undersøkes og utvikles videre. Mark Isitt (nylig avgått redaktør i Forum) har kalt det «en satsning så ukonvensjonell og omfattende at den under de snart ti år den har pågått har ansporet en helt ny generasjon arkitekter» (Forum 1/2007).
Det store løftet
Dette er en viktig observasjon om norsk arkitektur sett utenfra, som må tas til etteretning. Målet må være at en norsk arkitekturpolitikk må ta opp det vi har fått til, og som virker. Samtidig må vi studere hva andre land gjør og får til – enten det er i Danmark eller Spania. Har man et åpent sinn og møter utfordringen på en intelligent måte, kan vi kanskje ha forventninger om noe stort. Kanskje kan man da om 10 nye år lese om det virkelig store løftet for norsk arkitektur som en internasjonal eksempeldanner for arkitektonisk ambisjon og kvalitet.
Artikkelforfatteren roser Statens vegvesen og Norske Turistveier for prosessen bak turistveiprosjektet. På bildet utsiktspunkt i Aurland av arkitektene MNAL Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen. Prosjektet fikk hedrende omtale i AR Awards for Emerging Architecture 2006. Foto: Saunders Architecture.