Nyheter
En bygning som danser
Det ser nesten ut som en luftspeiling. Men Herzog og de Meurons Labansenter er ekte vare. Bygningen vant nylig den prestisjetunge Stirling- prisen.
18. februar 2004
Herzog og De Meuron
Det sveitsiske arkitektfirmaet Herzog og De Meuron vant Stirling- prisen i 2003 for Labansenteret, en danseskole i Deptford, sørøst i London. Firmaet, som ble dannet av Jacques Herzog og Pierre de Meuron i Basel i 1978, har ca 200 ansatte og avdelinger i Basel, München, London, San Francisco og Barcelona.
De har tegnet Goetz galleriet i München, Ricola-fabrikken i Sveits, Pradas butikk i Japan, de Young Museet i San Francisco, Oscar Dominguez museum og kultursenter på Tenerife, og de forandret en gammel kraftstasjon ved Themsen i London til det verdensberømte samtidskunstsenteret Tate Modern. Prosjekter på gang er den olympiske stadion i Beijing og Forum Barcelona.
De er kjent for å samarbeide med kunstnere. Michael Craig- Martin bidro til både Labansenteret og Tate Modern. De har også jobbet mye sammen med sveitsiske Remy Zaugg.
Herzog og de Meuron vant Pritzker-prisen i 2001.
Du ser den langveis fra. En rektangulær boks, som lyser og flakker i hvitt, limegrønt, turkis og magenta. Bygget er nærmest gjennomsiktig og forandrer seg i takt med vær og lysforhold. Det går noen ganger i ett med himmelen, andre ganger glimter det sterkt i farger. Det går an å skimte skikkelser innenfor. De danser.
Bygningen er nemlig Labansenteret, en av Europas beste danseskoler. Senteret har 350 elever fra over 35 land, og det arrangerer anerkjente forestillinger som folk kommer langveis fra for å få med seg. Nå, etter at bygningen vant den prestisjetunge Stirling-prisen, er også selve bygget blitt et trekkplaster.
Stirling-prisen deles ut av Royal Institute of British Architects og er Storbritannias viktigste arkitekturutmerkelse. Den gis hvert år til folkene bak det byggverket som har bidratt mest til landets arkitektur. Juryen var ikke i tvil om hvem som skulle vinne i 2003. De var bergtatt av Labansenteret.
– Det treffer deg rett mellom øynene straks du ser det. Det har samme bevegelse, ungdommelighet, mykhet og piff som studentene som bruker senteret, sa jurymedlem og forfatter Julian Barnes på prisutdelingen i oktober i fjor.
Juryen var også imponert over de positive ringvirkningene bygningen har for lokalmiljøet.
Labansenteret er bokstavelig talt bygget på en gammel skraphaug. Tomten ligger midt i Deptford, en bydel i sørøst London som er mer kjent for arbeidsledighet og sosiale problemer enn høykultur.
Denne imagen er nå i forandring, og med sin tiltrekningskraft på både studenter og kunstnere og med kurs som er åpne for alle, er Labansenteret en viktig katalysator i bydelens renessanse.
Kulturminister Tessa Jowell, som åpnet senteret i februar 2003, tror at Labansenteret kan få samme oppkvikkende effekt på sørøst-London, som Antony Gormleys ‘Angel of The North’ har hatt på Newcastle og Gateshead. Denne gigantiske statuen er viden kjent for å ha gitt ny selvtillit og lokal stolthet til de to nordengelske byene.
Regnbuehuset
Bygningen, som er 7800 kvadratmeter og kostet ca. 253 millioner kroner, har fasade av plast.
Michael Casey, arkitekt ved Herzog og de Meurons londonkontor, forklarer dette noe utradisjonelle materialvalget.
– Vi ville ha et materiale som skilte seg ut. Det er også et poeng at veggene er halvt transparente, slik at man kan skimte hva som foregår innenfor. Det er som om bygningen signaliserer at her skjer det endelig noe, og det er tilgjengelig for alle.
Fargene som pryder fasaden, er valgt ut av kunstneren Michael Craig- Martin. Han er kanskje mest kjent som kunstprofessoren som fostret opp «Young British Artists»-bevegelsen, der Damien Hirst og Tracey Emin er de mest kjente representantene.
Fargene er lagt på innsiden av plastplatene, slik at de skifter styrke fra forskjellige vinkler og i forskjellig lys. Det lyser i grønt, magenta og turkis. Lokalbefolkningen kaller bygget for Regnbuehuset.
Opp på tå
Sekundet man går inn døren er det som om ryggsøylen retter seg opp. Elegante dansere spankulerer silkemykt rundt. Det er lunsjtid og travelt i korridorene, men ikke hektisk. Lys som flommer inn via de semi- transparente veggene har forskjellige farger og gir en nærmest sakral stemning.
Skolens to etasjer rommer kantine, bibliotek, pilates- studio, kontorer, forskningslab, konferanserom og tretten dansestudioer som alle har forskjellig størrelse og lyses opp av Craig- Martins farger. Byggets hjerte er en 300-seters teatersal, laget som en «black box», en sterk kontrast til de lyse studioene.
– Vi malte veggene mørke for å få en intim atmosfære, sier Casey.
– Og teatersalen er byggets kjerne. Den signaliserer at opptredener og produksjoner er Labansenterets hovedfunksjon.
Landsby
Tanken bak interiøret var en å lage det som en landsby der korridorene er gatene som binder bibliotek, klasserom, studioer, teatersal og kontorer sammen. Her er ingen avgrensede avdelinger. Det skal være litt hulter til bulter.
– Labansenterets gamle lokaler var ganske kaotiske. Der var kontorer og studioer plassert om hverandre. Vi har tatt vare på dette landsbypreget for å stimulere til møter mellom de forskjellige avdelingene, sier Casey.
Interiøret er også fullt av morsomme detaljer. Rekkverkene bukter og bøyer seg langs veggene. De skal være minst mulig som ballettbarren. Skinnende, svarte vindeltrapper tar piruetter fra første til andre etasje, og to lysbrønner fører friskt dagslys inn i gangene. Store vinduer med utsikt til blant annet Greenwich Kongelige Marineakademi og masten til Cutty Sark minner studentene om verden utenfor.
Fargene fra fasaden går igjen på veggene innendørs. Et digert veggmaleri av Craig- Martin frisker opp «hovedgaten». Men fargene brukes til mer enn pynt. Korridorene er fargekoordinert, slik at man lett skal vite hvor man er.
Og Herzog og de Meuron har ikke bare tenkt på studentenes velferd.
Taket er spesiallaget slik at nærmeste nabo, fuglearten svart rødstjert, skal kunne bygge reir der.
– Rødstjerten holdt til på søppelplassen som var her før. Den trives nemlig godt i falleferdige, urbane områder. Så det preget har vi gjenskapt på taket, forklarer Casey fornøyd.
Det er en glamorøs og prisbelønnet bopel denne lille fuglen har fått.
Labansenteret lyser opp midt mellom piggtrådinngjerdet ødeland og utbrente bilvrak. Det blir ofte brukt som eksempel på hvordan et bygg kan gi positive ringvirkninger for lokalmiljøet og har uten tvil satt Deptford på kartet.
Korridorene er fargekoordinerte slik at det skal være lett å finne frem.
Arkitektene har tegnet interiøret som en landsby, med konferanserom, kontorer og studioer spredd hulter til bulter og bundet sammen av «gater».