Arkitektnytt

En by er på mange måter bare en by. Man vet hvordan man bruker kartet for å komme fra A til B, uansett om man er i London, Berlin eller New York. Men i Etiopias hovedstad Addis Abeba, eller bare Addis blant venner, er ting annerledes. Det forklarer den etiopiske arkitekten Brook Teklehaimanot, som gjestet Norge denne uken. 

– I klassiske europeiske byer kan man lett finne frem. Man har et landemerke og et forståelig nettverk av gater eller den klassiske middelalderbyen. I Addis er alt bygget veldig organisk og logikken er ikke matematisk, forteller Teklehaimanot, som er leder for arkitektur- og designutdanningen ved universitetet i Addis Abeba og for tiden doktorgradskandidat ved Det tekniske universitetet i Delft, Nederland.

– Man skjønner ikke hvor man skal ved å se på et kart, men bare ved å vite det intuitivt fordi man har bodd lenge i byene - eventuelt spørre folk om veien dersom man er helt lost. 

Hurtig vekst

Fredag åpner Kunsthall Oslo utstillingen «Coming Together» med fem kunstere fra Addis Abeba. De er kommet sammen i en slags verkstedslignende utforskning av hvordan fremtidige autonome kunstsamarbeid kan utvikles i den etiopiske byen. 

Arkitekt Teklehaimanot var invitert for å si litt om hvilke by kunstnerne kommer fra og gi et historisk perspektiv over en hovedstad som i dag er i hurtig endring. For eksempel vet ingen sikkert hvor mange som i dag bor der. 

Siste folketelling i 2008 viste 3,3 millioner innbyggere, men Etiopia er et av de landene som urbaniseres raskest. En planlagt folketelling i 2018 ble avlyst på grunn av politisk uro og opptøyer. 

Man antar likevel at det i dag er mellom 4 og 5 millioner innbyggere, men Verdensbanken tror dette kan dobles de neste ti årene. De mest dramatiske prognosene anslår 35 millioner innbyggere innen slutten av dette århundre. 

– Kanskje er det i dag et underskudd på nærmere 1,2 millioner boliger. Byen trenger boliger til alle typer inntektsgrupper og for å svare på dette må vi på en eller annen måte fortette. 

– Hva er arkitektenes rolle i å løse denne utfordringen? 

– Det jeg er opptatt av er at vi, samtidig som man fortetter nabolagene og skaffer boliger, samtidig ikke bryter opp og ødelegger fullstendig hvordan folk i dag lever sine liv. I tillegg må vi ta vare på historien, sier Teklehaimanot.

En annen type by

For å forstå hvordan Addis Abebas innbyggere lever, er det viktig å kunne historien, mener Teklehaimanot. Byens særegne opphav har satt spor i dagens bybilde. Selve navnet «Addis Abeba» er ahmarisk og betyr «den nye blomsten». I 1886 ble byen grunnlagt av keiser Menelik II, som kom ned fra fjellene og bosatte seg ved foten av fjellet Entoto. 

Keiserens soldater og adel bosatte seg i leirer rundt den nye boligen til keiserinne Taytu Betul. Disse ulike leirene ble etterhvert permanente og dannet utgangspunkt for det som i dag er «sefers» – direkte oversatt som «midlertidige militærleirer». 

– Sefers er i dag bydeler med helt egen identitet som går flere generasjoner tilbake. De har selvfølgelig sine utfordringer med trangboddhet, infrastruktur og mangel på rent vann, men de er også sosiale enheter med intrikate nettverk basert på stor grad av samhold og solidaritet. 

I seferene finnes det egne autonome ordninger, helt uten innblanding fra staten, hvor folk eksempelvis hjelper hverandre økonomisk, forklarer Teklehaimanot. 

Det blir blant annet samlet inn månedlige pengebeløp til lokale velferdsordninger og blant annet slik at folk har råd til bryllup og gravferder.  

Okkupasjon og revolusjon

Gjennom 134 år har Etiopia og Addis Abeba gått gjennom italiensk okkupasjon, marxistisk revolusjon, forsøksvis demokratisering, opptøyer. Nå opplever byen altså en hurtig befolkningsvekst i lys av en svært vekslende optimisme over hva den fredsprisvinnende statsministeren Abiy Ahmed kan oppnå. 

– Ulike politiske regimer har formet byen slik vi kjenner den. I dag er det et nytt regime med nye ideologier som også påvirker byen. Spørsmålet nå er hvilket Addis man vil få i fremtiden. 

Under italiensk okkupasjon fra 1936 til 1941 ble det forsøkt å lage en byplan inspirert av Roma. Etter marxistenes revolusjon i 1974 styre ble det blant annet fokusert på storstilt boligbygging. 

– Marxistene nasjonaliserte eiendom og re-distribuerte den til fattige. I stedet for å private ble nå staten huseier og ga en mye lavere husleie slik at folk fikk råd til bolig. Dette var på én måte bra fordi det ga boliger, men bygningene ble fort nedslitt og falleferdige fordi den lave husleien ga få insentiver til oppussing og vedlikehold. 

Emiratifisering 

I dag er det fremdeles staten som eier eiendom i byen, men nå har et større landområde blitt leid ut til det omstridte Abu Dhabi-firmaet Eagle Hills. Selskapet har blant annet møtt stor lokal motstand i Beograd, hvor de bygger ut giga-prosjektet «Belgrade Waterfront». I Addis Abeba er det også blandete reaksjoner. Prosjektet er et typisk eksempel på gentrifisering, forklarer Teklehaimanot.

– De har lovet at menneskene som må flytte i byggeperioden skal få nye boliger samme sted, noe jeg er usikker på om er et løfte som vil bli holdt. Dette er nytt i Etiopia, og viser kanskje litt hvordan Abiy Ahmed tenker annerledes enn forgjengerne. 

– Er det derfor man sier at Addis Abeba i dag importerer nye former for urbanitet? 

– Ja, vi har alltid importert urbanitet, men dette er et høydepunkt. Ser man på renderingen, hvordan disse selges og hvem som ender opp med å bo der til slutt, vet du at det er en import av et sosialt liv. Byene blir jo mer og mer like hverandre – og nye prosjekter blir mer som en global idé om hvordan et nytt boligområde ser ut. 

Frykter farten

I dette landskapet av nytt og gammelt jobber Teklehaimanot med å utvikle verktøy tilpasset Addis Abeba. Vanlige verktøy og metoder arkitekter benytter for å kartlegge byer og dets innbyggere fungerer ikke her, forklarer han. 

– De er ofte utviklet for å kartlegge europeiske byer. Kanskje det virker i Roma, Barcelona eller Oslo, men har en begrenset funksjon og virker i hvert fall ikke i Addis, sier Teklehaimanot, som selv utvikler nye verktøy for å forstå sin egen hjemby.

Han frykter at blant annet at de sosiale nettverkene i seferene, som fremdeles skaper både trygghet og bedre levekår, kan ødelegges hvis myndigheter, arkitekter og byplanleggere går for fort frem. 

– Vi må selvfølgelig bygge nytt, men også huske å spørre hva vi vil ta vare på. En slik innstilling er ikke lett å ta vare på når det haster å skaffe folk bolig, men jeg mener vi likevel må ta de diskusjonene. Å bygge raskt og overlate det til det frie marked, er en dårlig idé i mitt hode.