En beretning om Bergens byrom
Byutvikling i Bergen blir gjerne beskyldt for å være et tilfeldighetenes spill. Dette gjelder ikke byens prisbelønte offentlige rom.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 03/2016
– Vi har jo ikke jobbet i blinde, sier Sissel J. Lerum og legger en bunke rapporter på møtebordet. Lerum har vært sjef for Grønn etat i Bergen siden 1996 og vi befinner oss på hennes kontor i Neumanns gate, et steinkast unna både Den Nationale Scene og Torgallmenningen ...
Det klages mye over manglende planlegging i Bergen. Nye bygg er enten mislykkede eller plassert på feil sted, mens byutviklingen er et tilfeldighetenes kaos der ingen har makt til å fremme byens beste. Men det er ett felt som slipper unna denne kritikken: de offentlige byrommene i sentrum. Det kan riktignok oppstå voldsomme krangler om bevaring av fortauskanter og plassering av statuer, men hovedinntrykket er at både fagfolk og folk flest synes byrommene er vellykkede. I 2002 fikk man dessuten en nasjonal bekreftelse, da Bergens byrom mottok Statens byggeskikkpris.
En lukrativ pakke
Historien om Bergens byrom er like gammel som brosteinen, men la oss sveive fortellingen tilbake til etterkrigstida. På 1950- og 60-tallet vokste Bergen utenfor bykjernen. Det ble bygget store områder med eneboliger og blokker, og konsekvensen var at førkrigsbebyggelsen i sentrum forfalt. Samtidig økte biltrafikken og fylte opp sentrums gater. Mange av byens fineste byrom fungerte som rene parkeringsplasser, slik de også gjorde i andre større byer i Norge.
Dette kunne ikke fortsette, og etter hvert kom en motreaksjon mot forfall og sanering av den gamle bebyggelsen i sentrum. Byen skulle fornyes.
– På begynnelsen av 60-tallet så man at der hvor det hadde bodd folk, ble det nå mer og mer tomt. Noe måtte gjøres for å hindre et dødt sentrum, og det måtte komme folk tilbake i de sentrale områder, sier Sissel J. Lerum, og fortsetter:
– Derfor begynte man i Kommunaldepartementet å gi bevilgninger til byfornying. Det var en meget lukrativ pakke, hvor du fikk 80 prosent byfornyingsmidler fra staten, og kommunen bidro med 20. Fra 1981 til 1996 var det fullt kjør på byfornyingen, og vi var sannsynligvis flinkest i klassen. Målet med byfornyingen var å ruste opp bygårder og strøk, og i den forbindelse var det at Bergen kommune fikk ut midler til 130 uteromsprosjekter i boligområder, først og fremst på Fjellsiden, Nygårdshøyden, Nordnes og andre steder. Rundt 100 millioner kroner ble brukt til å sette i stand en rekke plasser og friområder der folk bodde og skulle komme til å bo, sier Lerum.
Gode planer
I 1988 kom Gatebruks- og miljøplan for sentrum, og tre år senere en verne- og byformingsplan.
– Så begynte man å prioritere opprustning av ikke bare plasser i de sentrale boligstrøkene, men også de store plassene og viktige gateløp i sentrum. I denne prosessen bevilget man seg en kombinasjon av bompenger og rene kommunale kroner.
Den tverretatlige organisasjonen Miljø i Sentrum (MIS) ble opprettet, noe som avfødte Olaf Kyrres gate, og trekket fra Ole Bulls plass og Torgallmenningen til Bryggen med Vågsallmenningen.
– Vi må, nesten uten forbehold, kreditere politikerne med at de har prioritert opprustning av byens sentrum, sier etatsjef Lerum.
– I etterkrigstiden så man nok mer på byrommene som noe som kom i tillegg, men nå er det få som ikke er enige om hvor viktig det er å utvikle slike rom med kvalitet for allmennheten. I utviklingen av de store plassene i Bergen er design vinklet mot identitet, bruk, kvalitet og de historiske allmenningenes opprinnelige betydning som et viktig møterom for alle, mener hun.
Lerum forteller om utviklingen av Torgallmenningen og dens arkitektur, tegnet av Finn Berner i 1922-23 og regnet som en av Nord-Europas fineste nyklassisistiske plasser. Så kom bilene. Så forsvant bilene, men ikke før på 90-tallet ble det virkelig fart i arbeidet med å ruste opp dette og andre store byrom i byen.
Turistsjefen sier ifra
Da Statens byggeskikkpris gikk til Bergens byrom i 2002, ble den delt mellom CUBUS, Kalve/Smedsvig og arbeidsgruppen Next to Nothing. Tonangivende navn i denne perioden, og videre fram til i dag, har vært Terje Kalve, Arne Smedsvig, Axel Sømme og Arne Sælen. Sistnevnte jobbet i Cubus fram til 2001, da han startet Landskap Design. Til sammen har disse utformet flertallet av byrommene i Bergen sentrum: Ole Bulls plass, Olav Kyrres gate, Vågsallmenningen, Vincent Lunges plass, Vetrlidsallmenningen, Festplassen, Edvard Griegs plass, Strandgaten, Johanneskirketrappen.
Axel Sømme, veteran hos Cubus, lar den glade fortellingen om Bergens byrom starte på 1980-tallet.
– Turistsjefen i Bergen, Ola Hiis Bergh, pleide å si at han kunne ikke selge Bergen med bilder av fjordene. Bergen hadde ikke noe å by på i sentrum, byen så ikke ut, og det var trafikk overalt, sier Sømme.
– Men hvis man gjorde noe i sentrum og ga besøkende lyst til å være der lenger, ikke bare vente på båten til fjordene, da ville man generere store inntekter for byen, mente Hiis Bergh. Han snakket så Bergens kremmere forsto: Man måtte satse litt for å få mye igjen.
Byrom framfor enkeltrom
Vi treffer Sømme og arkitekt Maria Molden på Cubus’ kontor i Valkendorfsgate, noen hundre meter fra Fisketorget. Turistsjefer og politikere med gjennomføringsvilje er én ting, men er det noe ved folkesjelen i Bergen som kan forklare omsorgen for byrom?
– Jeg tror kanskje den offentlige arena er viktigere her enn mange andre steder. Allmenningene tilhører folket, sier Axel Sømme.
Mens Cubus jobbet med Vetrlidsallmenningen, fikk kontoret mange henvendelser fra eldre mennesker som syntes det var flott at noen tok vare på byen.
– De kunne gjerne bo på dobbeltrom på gamlehjemmet, så lenge de visste at noen tok vare på byen deres. Vi vet hvordan vi legger sten i Bergen, er holdningen. Vi har ikke like høye hus som Oslo, men kanskje vi har byrom og allmenninger som Oslo ikke har, sier Sømme.
Samtidig kan det oppstå voldsomme diskusjoner om hvilken vei man skal legge brosteinen.
– Folk er veldig opptatt av tradisjonen vi har fra «smitt og smau». Du kan risikere at folk kommer bort og sier: «Nei, nei, du må ikke legge den steinen sånn, er du ikke tørr bak ørene?» Det er veldig mange som bryr seg om byrommene, og vi har hatt noen forferdelige diskusjoner. Det er felleseie. Du har like mye rett til å bestemme der som alle andre.
Axel Sømme ser byrommene i evighetens perspektiv og snakker om lekenhet og uforutsigbarhet.
– Mens husene forandrer seg, varer gatestrukturen og byrommene evig. Den offentlige arena må være såpass sterk at den tåler skiftende moter innen bygg. Du kan ikke lage byrommet tidsriktig, det må heller være en solid base for endring, et lerret for utfoldelse. Utfordringen er å finne denne balansen uten
at det blir stivt, sier Sømme.
For lite grønt
Hva så med negative aspekter ved utviklingen av Bergens byrom? Hva kan gjøres bedre?
Arkitekt og planlegger Maria Molden mener det har vært planlagt for lite grønne elementer og for få grønne rom.
– Mye har vært styrt av hvordan byrommene skal forvaltes og driftes, og vedlikeholdet av grøntanlegg ble vurdert som for kostnadskrevende for kommunen. Vi har de grønne fjellsidene rundt oss, men det er lite grønt i byen.
Molden ser imidlertid tendenser til grønnere bytenkning.
– I mange nye anlegg i andre byer ser vi at synet på de grønne kvalitetene har endret seg, og at man nå aksepterer større krav til vedlikehold, kanskje fordi vi nå tenker langsiktig fortetting. Når byen i større grad blir en boligarena, vil det bli mer naturlig å få inn mer grønt.
Dansk dirigent i Grønn etat
Tilbake på Grønn etat i Neumannsgate treffer vi også landskapsarkitekt Mogens Lock Hansen. Han gikk av med pensjon i fjor, men etaten vil ikke gi slipp på ham, og dansken jobber nå som fri konsulent.
Mens landskapsarkitektene har vunnet konkurranser og stått for utformingen av Bergens byrom, har Lock Hansen koordinert og orkestrert prosjektene de siste 14 årene.
Han arbeidet også i Bergen kommune en periode på 90-tallet. Nå blar han gjennom bildearkivet og forteller om pågående prosjekter på Vågsallmenningen og Korskirkeallmenningen, Vincent Lunges plass og de nylig ferdigstilte Johanneskirketrappene og Bibliotekplassen. Lock Hansen snakker varmt om prosjektene, inkludert den «nøkterne» plassen ved Grieghallen, men det er Byparken, vest for Lille Lungegårdsvannet, som ligger hans hjerte nærmest.
– Byparken og de tilstøtende byrom er helt unike for Bergen. Dette er byens grønne lunge, og her finner vi flest bykvaliteter.
– Finnes det også feil å lære av? Byrom som ikke har blitt slik du hadde tenkt?
– Vi har byrom foran Gulating lagmannsrett som ikke er spesielt vellykket. Det er ikke tilrettelagt for opphold, men er blitt en transportplass, der man går fra punkt a til punkt b. Kanskje skulle det vært flere oppholdsverdier der. Plassen har en skulptur som helt grei, men ikke mer enn det.
Besatt av pris
Hva så med framtida? Vil utformingen av gode byromsprosjekter fortsette inn i evigheten? Maria Molden i Cubus mener å se en utvikling hun ikke liker.
– Ting har endret seg veldig i måten kommunen kjøper inn tjenester på. De fleste av plassene vi har tegnet i Bergen, har vi fått gjennom idékonkurranse. Kommunen var ikke bare bestiller av ett stykk byrom, men en aktiv aktør i valg av løsning. De visste, da de valgte, hvordan byrommet skulle bli, og hva de fikk av løsning. I dag er det i stedet priskonkurranse på nesten alle byrom. Tjenestene kjøpes inn på pris, kompetanse og oppgaveforståelse. Prisen teller ofte litt mye, kompetansen vurderes i forhold til kvantitet, og oppgaveforståelsen er ikke det samme som løsningen. Man har ikke valgt et grep for byen, man har valgt en prekvalifisert landskapsarkitekt til en gitt pris.
Maria Molden mener kommunen lar være å arrangere idékonkurranser fordi kontrollen med kostnadsbildet er blitt viktigere enn løsningene.
– Dette forteller noe om en veldig alvorlig endring for all produksjon av arkitektur i Norge i dag. Vi ønsker at kommunene får flere punkter om arkitektonisk kvalitet inn i excel-arkene sine, sier Molden.
Etatsjef Sissel Lerum er ikke enig i at pris betyr mer enn før.
– Nei, det er ikke riktig. Kostnader er som regel vektet 60 prosent, men blir diskutert for hvert prosjekt. Vi har også stadige prinsipielle diskusjoner hos oss om hvor stor prosentdel kostnader skal ha i forhold til andre kriterier. Det er også meget viktig å presisere her at vi for større prosjekter vanligvis starter med å innhente idéskisser fra flere, før fasen med forprosjekt og detaljprosjektet utlyses, sier Lerum.
Uheldig nedbemanning
Mogens Lock Hansen, Grønn etats frilanskonsulent, er opptatt av en annen utvikling som har skjedd de siste tiårene.
– Da jeg jobbet her i 90-årene, hadde man en stor egenproduksjon. Man hadde et helt team av landskapsarkitekter som arbeidet internt i Grønn etat. I dag er det mye færre landskapsarkitekter, og i stedet jobber man direkte overfor konsulentmiljøet. Det sitter mange flere og produserer utenfor huset enn innenfor, det er en tydelig endring. Alt blir sendt ut på anbud.
Lock Hansen synes dette er beklagelig.
– Hvis man skal være sparringspartner i miljøet, så skal man også ha en faglighet innad, for å kunne føre en fornuftig faglig diskusjon. Vi er nødt til å ha ideer og en vilje til å gjennomføre ting. Jeg synes det burde være en bedre balanse.
