Arkitektnytt

Da Harstad ble egen by 1. januar 1904, registerte man 1240 innbyggere. 30 år tidligere hadde det som het Harstadsjøen bare 195 mennesker, og det som ga byen slik vekst, var først og fremst silda og havet. I byvåpenet ser man da to sølvbølger på havblå bunn som symboliserer havets betydning for også dette samfunnet.

Historikeren Jon Gulowsen skriver i en bok fra 1995 om verkstedindustriens historie dette:
«Mens Bodø og Tromsø vokste fram som offentlige administrasjonssentre, og veksten i Narvik og Glomfjord er knyttet til store konserner, vokste Harstad uten nevneverdig drahjelp fra utenforstående.»

Det kan virke urettferdig å dra fram enkeltpersoner i en by som bygger sin historie og virksomhet på så mange arenaer. Likevel er det to-tre navn som fortsatt ruver. Rikard Kaarbø la grunnlag for verftsindustrien og Leonard J. Nilsen og sønnen Bertheus utviklet omfattende handelsvirksomhet. Deres virke kom til å påvirke byens utforming og kulturlandskap.

Møtet med hamna
Mange som har besøkt Harstad, har trådt i land på den gamle dampskipskaia som Kaarbø fikk bygd i 1890. Det gamle administrasjonsbygget fra 1920 er tatt godt vare på. Alt ved første steg markerer arkitekt og byggherre Sigurd Bjørhovde seg. Hvis du har god tid, er det bare noen skritt opp til Kaffistova i Sjøgata, reist av en Elias Hoel i 1883 og restaurert 102 år senere med Gunnar Lund som arkitekt, et trivelig sted også innvendig, med ujålet atmosfære. Disse to byggene er litt karakteristiske for mangfoldet i arkitektur. Du trenger heller ikke gå mange skrittene videre før du treffer på særegenhetene. Mange ganger har «Bokladen», som etter ca. 80 år ga opp for få år siden, lokket denne besøkende innom på veg bort Strandgata. Arkitekten er ukjent. Et annet fascinerende bygg rommer Harstad Sparebank, et bygg som opprinnelig rommet Harstad Øl- og Vinsamlag, bygd 1906. Bygget har en sjarmerende blandingsstil og er tegnet av arkitekt Olav Stein, Oslo.

Med planene for en ny by kom behovet for reguleringer av gater og plasser, boligstrøk og offentlige bygninger. Harstad har alltid tatt godt vare på næringslivet. Det ble tatt hensyn til plasseringen av arbeidsplassene, men også hvor folk skulle bo og bevege seg. Byens rom måtte innby til glede og trivsel, og fellesarealene måtte samle og ikke splitte folk.

Allerede før bystatus var et faktum, ble det reist et forsamlingshus, Arbeidersamfunnet av 1900. Huset pryder Sjøgata 18 den dag i dag, og bekrefter at man har hatt omsorg for sin byggekultur og ikke fulgt nymotens rop om «Brenn skiten!» som vi ofte hører i Nord-Norge. Noen opprinnelig arkitekt har vært umulig å identifisere, og huset har vært forandret underveis, hevet for forretningsformål.

Jugend- og sveitserstil
Arkitekt Gunnar Lund tok i forbindelse med byjubileet for seg Harstads arkitektur i Harstad Tidende. Han peker på hvordan byens tilknytning til havet kom til å prege sjøområdene. Men etter hvert som byen vokste med sin nye status, måtte folk ha steder å bo. Det ble derfor etter hvert som borgerne fikk bedre råd, ført opp villaer i jugend- og sveitserstil som fortsatt er velholdte. I Bjarne Erlingsøns gate i den såkalte «Parken» finner vi flere slike bygg i disse stilarter. Lund redegjør også:

«Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hus som delvis er inspirert fra gotikken, fra empire og har delvis barokke og klassisistiske detaljer. Tiden rundt århundreskiftet 1800–1900 er ofte kalt «stilforvirringens periode».

De første to desenniene etter århundreskiftet bar preg av en by i vekst og delvis i velstand. Kjøpmann Kristian Holst startet i kull og salt, men utviklet bedriftene til sild og fisk. Hans firma bidro til at harstadværingene fikk anledning til å bygge moderne og etter den tid mer romslige boliger. Spaserer du i Hålogalandsgata og Bjarne Erlingsøns gate, vil du kunne iaktta mange boliger fra denne tida. Sveitserstilen er framtredende. Jugendstilen må tydelig også ha hatt sin glanstid her. Årene fram til den første verdenskrig (1914–1918) ble preget av velstand som la grunnlag for bygging av forretningsgårder.

Nord-Norge var fram til 1897 fritatt for militær verneplikt. Myndighetene var enige om at Nord-Norge måtte ha et eget strandkvarter, og mange regnet Tromsø som et sikkert valg. Da regnet man ikke med altmuligmannen og energibunten Rikard Kaarbø, som til og med var ordfører i byen. Raskt fikk han lagt ut 10 prosent av arealet til Forsvarets formål, og i 1899 ble hovedkvarteret lagt til byen. I over 100 år har Forsvarets bygninger preget byen, f.eks. den karakteristiske Kasernen i Storgata, bygd 1919 med jugendpreget fasade, men også med spor av empire og barokk. Arkitekt var E. Alexandersen. I 2003 nedla Forsvaret sine aktiviteter i byen, men bygningene står der som minner fra en broget tid.

Mur ble introdusert som byggemateriale. Men mangel på dette materialet, og erfaringer med å benytte det, gjorde at en måtte innrømme dispensasjoner til de som ville benytte trevirke. Imidlertid ble det oppført en god del murbygg som du kan beskue den dag i dag.

Det gamle posthuset i sentrum ble tegnet av arkitektene Arnesen og Kaarbø. Det stod ferdig i 1923 i klassisk hovedstil, og har opp gjennom årene fått mange til å finne fram kameraet. Mellomkrigsårene førte til at treverk igjen ble toneangivende, og de nye bolighusene bestod av dette materialet. En dominerende arkitekt på denne tida var Sigurd Bjørhovde, så å si født inn i byggebransjen da faren Jon var byggmester. En rekke hus i Harstad bærer hans strek, f.eks. «Kind-huset» i Hålogalandsgate 42. Nå var skifer for fullt med på å prege husene som solid og elegant taktekke. Det er tydelig at byggmestrene benyttet typetegninger, men de klarte samtidig å variere disse med oppfinnsomhet.

Krisetid og prøver
Harstad opplevde en rik økonomisk vekst fra byen fikk bystatus til den store nedgangstiden meldte seg. Industribyggene nær havna, på Hamneset, måtte oppføres i mur. Men området ble levende fordi en blandet forretningsbygg og boliger. «Trevarefabrikken» i Tordenskiolds gate 12 er et karakteristisk element i en variert husmasse. En Harald M. Hansen er notert som byggherre. Ved ombyggingen i 1985 var Karl Lindstrøm arkitekt.

Det ble på denne tiden lansert et nytt slagord, «Form følger funksjon», og dermed var funksjonalismen kommet på plass også her i utkanten av Europa. Arkitekt Bjørhovde var flink til å fange opp signaler, og stod på 1930-tallet bak noen av «funkishusene» som fortsatt stikker seg fram. Men disse slo ikke helt an i Harstad; det flate taket skapte problem etter som snøen veltet ned. En finner fortsatt et par slike hus som ikke er blitt påhengt nymotens vorter og utbygg.

Etterkrigstiden ble preget av både velstand og prøvelser. Med front mot havnebassenget finner vi det beskjedne administrasjonsbygget til Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S med dekor i jugendstil, bygd i 1919. Ved siste renovering var PW Arkitekter engasjert. Et kledelig minne fra den tida der det ligger langs kaipromenaden mellom det moderne leilighetshuset «Havnepromenaden» og Høgskolen i Harstad, begge fra 1990-tallet. Arkitekter var henholdsvis A3 Arkitektkontor og PW Arkitekter. I denne rekken av fasjonable bygninger finner vi også hermetikkfabrikken fra tidlig 1900-tall med ukjent arkitekt, i dag Høgskolens studenthus og arena for Galleri Harstad under Festspillene i Nord-Norge. Disse administreres fra Kulturhuset, bygd i ett med Quality Arcticus Hotel, åpnet i juni 1992, hver til en pris av 60 millioner kroner. Arkitekter for denne sambygningen er PW Arkitekter, som også står bak Høgskolen. På et lite område nær kaiområdet Hamneset er det samlet mange stilarter fra ulik tid med forskjellige formål og mangfoldig innhold.

Gjenreising og nye behov
Harstad ble ikke hardt rammet under krigen tross bombardement i to måneder. Engelskmennene hadde en flåtebase i byen med effektivt luftvern. Etter krigen gjaldt det også her å skaffe en raskt voksende befolkning et trygt sted å bo for en anstendig inngangssum. Kravet om sosial boligbygging førte til at Harstad Boligbyggelag (HABO) ble stiftet. Men byen var fastlåst innen snevre grenser, og egnede tomter var ikke lette å finne. I tillegg var det knapt om kapital og kvalifisert arbeidskraft, og byggevarene var i mange år rasjonert. Hva gjør man da? Blokker ble svaret, blant annet to- og treetasjers blokker på Kaarbøjordet.

Utover på 1950-tallet ble behovet for byutvidelse påtrengende. Det betød at en valgte å fortette boligmassen. Et talende uttrykk for dette er Punkthuset i 11 etasjer, også omtalt som byens «skyskraper», som stod ferdig i 1957 med Jan Inge Hovig som arkitekt. Husnøden var stor, og det ble i tillegg reist 4-etasjers blokker i Skolegata eller «Ramsundet». Hovig har for øvrig tegnet flere av byens offentlige bygg, f.eks. Harstad kirke, Harstad kino og Trondarnes herredshus. Hovig har ofte blitt kalt «byarkitekten».

– Funksjonalisme på sitt mest brutale, sier lektor og journalist Ola Bruun, tidligere direktør for Festspillene i Nord-Norge, om dette. Det ble rettet kritikk mot fortetning, men i ettertid ser man at den nærmest tvang seg fram. 1950-tallet førte ellers ikke til store forandringer; byen bevarte sitt ansikt med boliger i terrasser opp fra hamna der mye av industrien lå.

I 1964 ble mange kommuner i landet slått sammen. Harstad slukte Trondarnes og Sandtorg, og nå ble det fart i utvidelsen av byen. Husbanken var sterkt deltakende i planleggingen etter at Kommunaldepartementet hadde markert behovet for at beboerne fikk mer å si. I alt 50 nye eneboliger ble bygd, byen vokste. En rekke forretningsbygg så dagens lys. Når du spør harstadværinger i dag om hva de vil vise deg, kan veien godt gå til Folkeparken der den vesle musikkpaviljongen av 1912 tydelig betyr mye for så mange. Andre vil vise deg kirkene: Den katolske kirke i tre ligger beskjedent til, bygd i 1893. Metodistkirka i mur ble tatt i bruk 1922 og nybygd i 1972. Den ble i 1976 overtatt av Frimurerlosjen, men er etter hvert stengt dyktig inne av parkeringshus og det nye grottebadet. Metodistkirken ble tegnet av Sigurd Bjørhovde.

Etter at Harstad i 1972 fikk vedtatt sin generalplan, pågikk det til slutten av 1980-årene en omfattende byggevirksomhet, og en rekke forretningsgårder ble reist. Kanebogen ble et nytt forretningsområde utenfor det gamle bysenteret, bl.a. med et stort kjøpesenter. Den økonomiske krisen som rammmet Norge på 1980-tallet fikk også følger for Harstad til langt utpå 1990-tallet. En rekke prosjekt ble lagt på is.

Tilstedeværelsen av Norsk Hydro og Statoil førte til ny vekst i bydelene Kanebogen og Medkila. Men det tilreisende lett merker seg, er Kulturhuset og den vakre vandrepromenaden ut mot Vågsfjorden. Den kan mange misunne harstadværingene.

For en utenforstående virker det påfallende at myndighetene har latt byen gro igjen. Terrasseområdene som i nesten hundre år kunne nyte utsynet mot fjorden og fjellene, har mistet noe av utsikten ved at bykjernen er «grodd igjen».

Hvis du tilhører de som liker å vandre langs havnene, vær klar over at Harstad ved siden av Trondheim er eneste havn der du kan treffe på to flytende hotell samtidig: hurtigrutene. De store cruiseskipene kan ligge samtidig inne om morgen, og sette sitt preg på byen ved Vågsfjorden.

Kilder:
1. Arkitekt MNAL Gunnar Lund, Harstad Tidende juni 2003 og februar 2004
2. Journalist Malvin Karlsen, HT juni 2003
3. Redaktør Odd R. Olsen, HT juni 2003
4. Lektor og journalist Ola Bruun
5. Arkitekt Jim Myrstad

Henvisning:
Ola Bruun/Jim Myrstad: Bylandskap Harstad. Harstad Tidende. 2004