Arkitektnytt

Gray var fullstendig selvlært, og hennes vei inn i designbransjen var instinktiv og pragmatisk. Den begynte med at hun av en japansk mester lærte seg å reparere antikke, japanske lakkskjermer, og snart begynte hun selv å designe skjermer i egne, moderne mønstre. Hun fikk sin første store sjanse da hun i 1913 ble invitert til å vise sine arbeider på utstillingen Salon des Décorateurs Artistes. Det medførte at Jacques Doucet, estet, kunstsamlere og eier av ett av Paris mest elegante motehus ansatte henne til å spesialdesigne lakkmøbler til sin leilighet. Dermed utvidet hun sin virksomhet til å omfatte møbler generelt, og hun var den som introduserte lakkarbeider i den bevegelsen som senere fikk navnet Art Deco.

Gray designet one-off-møbler, kostbare og meget skulturelle som for eksempel ”pirogsofa”. Etter hvert tok hun til å reagere mot svulstigheten i fransk møbeldesign og utviklet i stedet et eget modernistisk formspråk, med møbler i stål, lær og monokromt fargede bordplater i lakk.

Design var en mannsdominert verden, og når Gray sammen med en venninne i 1922 åpnet butikk i Paris, oppfant de den fiktive mannlige designeren ”Jean Desert” som dekknavn. Det franske design-etablissementet hadde vond for å svelge hennes nye stil. Da utstillingen Les Arts Decoratifs (som ga opphav til betegnelsen Art Deco) ble arrangert i 1925, var hun ikke invitert til å delta.

Hun vant derimot forbundsfeller på annet hold, bl.a. Le Corbusier og medlemmene i den nederlandske retningen De Stijl. Selv om Gray utvekslet ideer med sine nye likesinnete, holdt hun en viss avstand og lot seg ikke ble oppslukt av en enkelt gruppe eller bevegelse. Dette medførte at en del av de ledende modernister, som Le Corbusier, iblant avfeide henne som ”en talentfull amatør”.

Le Corbusier skulle for øvrig komme til å sette sitt tydelige merke på ett av hennes arkitektoniske prosjekt. Gray tok ingen formell utdanning i arkitektur, og kun to av hennes prosjekt ble bygd. Det ene er hennes egen fritidsbolig i Castellar i Sør-Frankrike. Det andre fikk navnet ”E.1027" og ligger ved havet i Roquebrune-Cap Martin, designet for hennes venn, arkitekten Jean Badovici. Dette er et hus med en sinnrik og svært fleksibel planløsning, og som banebrytende vis går det opp i omgivelsene slik at grensen mellom ute og inne så å si utraderes. Fra havet ser huset ut som et oppankret skip.

Huset stod ferdig i 1927. Åtte år senere dukket Le Corbusier opp og begynte, uten å ha spurt Gray om lov, å male husets vegger med store muraler. Over inngangen skrev han ”Entrez Lentement” (gå sakte inn). Gray var sjokkert over hendelsen, men muralene fikk stå. Privat ga hun dog uttrykk for at hun betraktet dem som ”vandalisme”. Huset lå forfallent inntil for noen få år siden og var i tillegg blitt bebodd av en illsint husokkupant. Restaureringen er nå i gang, men det foregår en heftig debatt om veggenes skal tilbakeføres til sin opprinnelige stand, eller om muralene skal bevares.

1930, året etter krakket på Wall Street, måtte Gray stenge butikken, og det innebar også slutten på den kommersielle delen av hennes karriere. Få av hennes prosjekter bele etter dette realisert. Gradvis gikk hun i glemmeboken. Etter hvert som hennes venner døde ble hun mer og mer isolert. Hun ble derfor mildt sagt overrasket da hun i 1972 ble gjenoppdaget etter at en av hennes skjermer ble solgt for en astronimisk sum på auksjon i Paris. Nyheten havnet på førstesider verden over, og hun ble gjenstand for en sann strøm av avisomtaler. Hun mente selv at denne nye berømmelsen var en smule latterlig, men i følge møbelprodusenten Zev Aram, som satte hennes møbler i nyproduksjon, kjente hun også en viss tilfredsstillelse ved å oppnå full anerkjennelse og ikke lenger bli betraktet som en talentfull amatør.