Nyheter
Eidsvollsbygningens park og veier som kulturminner
Helene Øhlenschlæger skriver entusiastisk om hage og park ved Eidsvollsbygningen i Arkitektnytt 13/04. Jeg støtter henne fullt ut i å få gjenskapt en verdig ramme rundt Eidsvollsbygningen, i en eller annen rekonstruert form fra en valgt tidsperiode av et opprinnelig anlegg som for alltid er tapt. Når man ønsker å få tilbake bygningen i fordums prakt, så burde det være en selvfølge at park og hage fulgte med på det lasset. Det er snakk om et helhetlig miljø.
28. september 2004
Nå avslutter Helene Øhlenschlæger med at hun ønsker å få fjernet Gamle E6/Trondheimsveien. Det er et plausibelt syn, men får meg til å undre. For her finnes et helhetlig miljø, hvor også vei går inn som en del av det totale kulturminnet.
Hva kjennetegner Eidsvoll verk, om ikke dets beliggenhet ved en vei i krysning av en elv?
Eksponeringen mot vei var vel også tidligere eieres agenda. De ville vise sin virksomhet for omverdenen. Dermed kunne det være et pre å ha Den Trondhjemske kongevei inntil bygningen, så å si passerende på trappehella før den krysset Andelva mot nord. Det er lett gjenkjennelig når dagens bedriftsinteresser ønsker en klar fremhevelse av sin bedrift mot vei. Det skal fange oppmerksomhet i pur markedsføring. Det er bare å ta en tur langs veier, gater og streder, så skulle det være lett å observere fenomenet.
Det var Carsten Anker som fikk flyttet veien litt lengre mot vest, i diskret avstand fra hans storslåtte hovedbygning, men ikke lengre fra enn at bygningen var klart synlig fra veien. Han plasserte Kongeveien, nåværende Carsten Ankersvei, gjennom parkdraget på Eidsvoll verk. Det pliktarbeid han påla bøndene i forbindelse med bygging av ny bro over Andelva, dagens Eidsvoll verk bro, endte for øvrig med den til da største sivile rettssak, som bøndene vant. Både veien og broa er senere utbedret og reparert en rekke ganger.
150 år senere ble veien flyttet enda noen meter lenger mot vest, for så vel 30 år senere å bli lagt helt utenom.
Var ikke nettopp passeringen av hovedbygningen en av reiseopplevelsene, som et målpunkt mellom Oslo og Hamar, for generasjoner i drøyt 200 år? I dag er det nye Nebbenes ved dagens E6 fra 1988 som har overtatt som et markeringspunkt på veien.
Dermed forteller de fire veifarene om en interessant veihistorie. Veiene er kulturminner. Ut ifra dette ble Vegmiljø Eidsvoll verk tatt med i «Vegvalg – Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte vegmiljø», som er et resultat av et bevisst kulturminnevernarbeid i Statens vegvesen.
Strekningen av kongeveien/Carsten Ankers vei ved Eidsvoll verk inngår i et vegmiljø av nasjonal betydning. Veihistorisk var det også viktig å få opprettholdt synslinjen i den tidligere trasé i flukt forbi hovedbygningen og ned til Andelva ved etablering av et nytt museumsbygg.
Trondheimsvegen og Andelva bro er i seg selv typiske eksempler på at stadig økende trafikk omkring 1960 satte nye krav til sikkerhet, bæreevne og trafikkavvikling. Samtidig representerer Gamle E6 en periode som er avsluttet, da man neste periode søkte å legge tungtrafikken utenfor tettstedene. Dette skjedde da nye E6 ble bygget i 1988 atskillig lengre vest, utenom tettstedene Råholt og Eidsvoll Verk i vest.
Ergo, vegmiljøet ligger som en del av andre viktige og bevaringsverdige kulturminner, der i blant Eidsvollsbygningen og Nebbenes kafeteria fra 1960-tallet – som igjen er en videreføring av skysstasjonen og gjestgiveriet Piro.
Hvis Helene Øhlenschlæger ikke kjenner til verneplanen, eller at de to broene (Eidsvoll verk bro og Andelva bro) allerede er regulert til spesialområde bevaring, og heller ikke omtalt i masteroppgaven i landskapsarkitektur våren 2004, så gjøres det herved oppmerksom på dens eksistens. For allment interesserte er den å få tak i ved henvendelse til Norsk Vegmusum og omtales på Statens vegvesens nettside: www.vegvesen.no.
Ut fra et helhetssyn hadde jeg ønsket at planleggere ikke ser gamle veier som et problem, men som et positivt element, som viktige deler i landskapet. Gamle E6 kan ligge som en kontrast eller søkes integrert i herregårdslandskapet (dog snakker vi ikke her om en herregård) ved utbedringer med alleer med mer.
For øvrig mener jeg vel at den adkomst og parkeringsplass som i disse dager anlegges og utbedres på stedet, bryter mer med det opprinnelige miljøet og parklandskapet enn det gamle E6 gjorde omkring 1960. Men skal det komme noen besøkende til stedet, så krever det en adkomst og parkering. Parkering er løst innen statens eiendom, men jeg vil vel tro at både Øhlenschlæger og jeg kunne ha tenkt oss en annen plassering med hensyn til en gjenskaping av parklandskapet ved Eidsvollsbygningen.
Hva kjennetegner Eidsvoll verk, om ikke dets beliggenhet ved en vei i krysning av en elv?
Eksponeringen mot vei var vel også tidligere eieres agenda. De ville vise sin virksomhet for omverdenen. Dermed kunne det være et pre å ha Den Trondhjemske kongevei inntil bygningen, så å si passerende på trappehella før den krysset Andelva mot nord. Det er lett gjenkjennelig når dagens bedriftsinteresser ønsker en klar fremhevelse av sin bedrift mot vei. Det skal fange oppmerksomhet i pur markedsføring. Det er bare å ta en tur langs veier, gater og streder, så skulle det være lett å observere fenomenet.
Det var Carsten Anker som fikk flyttet veien litt lengre mot vest, i diskret avstand fra hans storslåtte hovedbygning, men ikke lengre fra enn at bygningen var klart synlig fra veien. Han plasserte Kongeveien, nåværende Carsten Ankersvei, gjennom parkdraget på Eidsvoll verk. Det pliktarbeid han påla bøndene i forbindelse med bygging av ny bro over Andelva, dagens Eidsvoll verk bro, endte for øvrig med den til da største sivile rettssak, som bøndene vant. Både veien og broa er senere utbedret og reparert en rekke ganger.
150 år senere ble veien flyttet enda noen meter lenger mot vest, for så vel 30 år senere å bli lagt helt utenom.
Var ikke nettopp passeringen av hovedbygningen en av reiseopplevelsene, som et målpunkt mellom Oslo og Hamar, for generasjoner i drøyt 200 år? I dag er det nye Nebbenes ved dagens E6 fra 1988 som har overtatt som et markeringspunkt på veien.
Dermed forteller de fire veifarene om en interessant veihistorie. Veiene er kulturminner. Ut ifra dette ble Vegmiljø Eidsvoll verk tatt med i «Vegvalg – Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte vegmiljø», som er et resultat av et bevisst kulturminnevernarbeid i Statens vegvesen.
Strekningen av kongeveien/Carsten Ankers vei ved Eidsvoll verk inngår i et vegmiljø av nasjonal betydning. Veihistorisk var det også viktig å få opprettholdt synslinjen i den tidligere trasé i flukt forbi hovedbygningen og ned til Andelva ved etablering av et nytt museumsbygg.
Trondheimsvegen og Andelva bro er i seg selv typiske eksempler på at stadig økende trafikk omkring 1960 satte nye krav til sikkerhet, bæreevne og trafikkavvikling. Samtidig representerer Gamle E6 en periode som er avsluttet, da man neste periode søkte å legge tungtrafikken utenfor tettstedene. Dette skjedde da nye E6 ble bygget i 1988 atskillig lengre vest, utenom tettstedene Råholt og Eidsvoll Verk i vest.
Ergo, vegmiljøet ligger som en del av andre viktige og bevaringsverdige kulturminner, der i blant Eidsvollsbygningen og Nebbenes kafeteria fra 1960-tallet – som igjen er en videreføring av skysstasjonen og gjestgiveriet Piro.
Hvis Helene Øhlenschlæger ikke kjenner til verneplanen, eller at de to broene (Eidsvoll verk bro og Andelva bro) allerede er regulert til spesialområde bevaring, og heller ikke omtalt i masteroppgaven i landskapsarkitektur våren 2004, så gjøres det herved oppmerksom på dens eksistens. For allment interesserte er den å få tak i ved henvendelse til Norsk Vegmusum og omtales på Statens vegvesens nettside: www.vegvesen.no.
Ut fra et helhetssyn hadde jeg ønsket at planleggere ikke ser gamle veier som et problem, men som et positivt element, som viktige deler i landskapet. Gamle E6 kan ligge som en kontrast eller søkes integrert i herregårdslandskapet (dog snakker vi ikke her om en herregård) ved utbedringer med alleer med mer.
For øvrig mener jeg vel at den adkomst og parkeringsplass som i disse dager anlegges og utbedres på stedet, bryter mer med det opprinnelige miljøet og parklandskapet enn det gamle E6 gjorde omkring 1960. Men skal det komme noen besøkende til stedet, så krever det en adkomst og parkering. Parkering er løst innen statens eiendom, men jeg vil vel tro at både Øhlenschlæger og jeg kunne ha tenkt oss en annen plassering med hensyn til en gjenskaping av parklandskapet ved Eidsvollsbygningen.