Nyheter

Drømmeknuserne

KOMMENTAR: Balansen mellom drømmen om Norges Arkitekter og oppsmuldring av forbundet er hårfin.

Klar tale fra Arkitektnytts redaktør. Foto: Ingebjørg Semb

Tre dager før Norske arkitekters landsforbund (NAL) skal behandle saken om Norges arkitekter (NA), forsøker sterke krefter i Oslo arkitektforening (OAF) å utsette vedtaket. Det setter hele prosessen i fare og kan være skjebnesvangert for slik det er i dag. Ikke bare for NA, men for NAL.

 

Får OAF det som de vil, blir saken om Norges Arkitekter utsatt på lørdagens Representantskapsmøte i NAL. Det vil kunne velte hele saken. Det er nå vi må styrke arkitektene som faggruppe. Framtida er her.

 

Selvhøytidelige Oslo-arkitekter må ta seg en virkelighetssjekk: Arkitektenes fagforbund (Afag) har doblet medlemsgrunnlaget sitt de siste årene og er nå like store som NAL. Medlemstallene i de fagideelle organisasjonene NIL, NLA og NAL har ligget i stabilt sideleie de siste årene. For NAL blir det stadig vanskeligere å forsvare at man representerer «alle» arkitektene i Norge.

 

Afag på sin side merker konkurransen fra Tekna, og den vil bare bli sterkere i årene som kommer. Store rådgivningsfirmaer driver oppkjøp av mindre arkitektkontorer, og i et tverrfaglig arbeidsmiljø er det lett å bli med på lasset på de større fagforeningene slik som Tekna. Vi må huske på at de er ingeniørenes forbund, tross alt.

 

Mest av alt sliter NAL med å rekruttere unge medlemmer. Fra utdanningsinstitusjonene i dag kommer det pragmatiske, unge mennesker som vil ha trygge og gode arbeidsforhold slik at de kan gjøre en god jobb. Akkurat slik som nyutdannete fra andre profesjonsmiljøer. For nyutdannete arkitekter er Afag tryggest å ty til, og dobbeltmedlemsskap synes mange er for dyrt.

 

Mister kontinuiteten med utsettelse

I går kveld møtte rekordmange 39 medlemmer opp på generalforsamlingen i Oslo arkitektforening. Ekspresidenter og eks-styremedlemmer i NAL kom i ens ærend for å stemme for en utsettelse av punktet om Norges Arkitekter. Av de 39 Oslo-arkitektene i salen var hele fem ekspresidenter i Norske arkitekters landsforbund.

 

I morgen arrangeres det lokalledermøte der saken skal diskuteres. Deler av møtet er lukket for NALs styre og administrasjon. Sannsynligheten er stor for at lederen i Oslo arkitektforening, Erik Collett, vil prøve å overbevise de andre lokalforeningene om at en utsettelse er en klok avgjørelse.

 

Et mulig utfall er at mange av de andre 13 lokalforeningsledere er positive til Norges Arkitekter, men tenker at utsettelse ikke er så farlig, og derfor støtter OAFs ønske om utsettelse i avstemmingen.

 

Det vil imidlertid være en svært uklok avgjørelse. De har nok ikke skjønt hvor viktig kontinuitet er i en medlemsorganisasjon.. Det er stadig utskifting av representanter både i lokalforeningsstyrene, i representantskapet og styret sentralt. Om et år kan stemningen være en annen, og risikoen er at saken legges død. I tillegg vil avtalen mellom styrene i NAL, NIL, NLA og Afag om uravstemning til høsten rokkes ved, og hele tidsplanen må reforhandles. Det kan være både ressurskrevende og utmattende.

 

Til sammenligning: På Representantskapsmøtet i 2012 gikk Bergens arkitektforening inn for mer ressurser til lokalforeningene. Mange av de andre lokalforeningene var positive til forslaget. Da var det styret og administrasjonen som fikk omvendt representantene til utsette saken, slik at man kunne utrede saken bedre. Det endte ikke overraskende med at forslaget ble lagt dødt på Representantskapsmøtet i fjor.

 

Lokalforeningenes ømme punkt

Oslo-arkitektene trykker på det vondeste punktet hos arkitekter andre steder i landet når de spiller lokalforeningskortet. De påstår at lokalforeningene vil få mindre innflytelse i den nye organisasjonen. Alle vet jo at lokalforeningene vil ha mer ressurser og mer innflytelse, særlig med tanke på vedtaksforslaget som kom for to år siden.

 

Sannheten er at det virker som om jo lenger bort du kommer fra Josefines gate jo større er positiviteten rundt Norges Arkitekter. Lokalforeningene utenfor Oslo har færre medlemmer og ser tydeligere nytten av tverrfaglig samarbeid. De har derfor allerede etablert samarbeid med interiørarkitektene og landskapsarkitektene om ulike arrangementer. I den harde kjernen i Oslo er tonen en annen. Der legges det ikke mye mellom når man snakker om «putearkitektene» i NIL.

 

I stedet for å føre en intern profesjonskamp må vi som arkitekter stå sammen for å møte samfunnsutviklingen. Det er ikke arbeidsgiverne som er motstanderen i nedgangstider. Vi som arkitekter må i fellesskap kjempe oss til en sterkere posisjon og «større bit av kaka» i byggebransjen – i konkurranse med blant andre rådgivende ingeniører og entreprenører.

 

Og det er ikke interiørarkitekter som er putearkitekter, men det økende antallet interiørdesignere uten høyere fagutdanning. Vi må i fellesskap kjempe for flere studieplasser på masternivå for alle arkitektfagene, slik at vi får flest mulig arkitekter med mastergrad rundt på arkitektkontorene, i rådgivningsfirmaene, i kommuner og i offentlige etater. Dette arbeidet har NIL drevet på sitt felt i mange år.

 

Demokratisk prosess

For ett år siden gikk lokalforeningslederne i NAL enstemmig inn for å utrede samarbeidsprosjektet Norges Arkitekter. Dette året har vi hatt tid til å diskutere og fundere på innholdet i en ny organisasjon, og vi har fortsatt et år å diskutere og fundere før Norges Arkitekter kan bli en realitet.

 

Oslo-arkitektene har kalt Norges Arkitekter-prosessen et kuppforsøk. Det er kanskje på tide å se seg selv i speilet? Kuppmakerne må ikke få gjennomslag for utsettelse på årets Representantskapsmøte i Hammerfest i helga. Til sammenligning utsetter vi heller ikke et stortingsvalg selv om vi ikke har fått presentert en fullstendig regjeringsplattform på forhånd.

 

Vi har ingen tid å miste. Tiden er overmoden for Norges Arkitekter.