Dreiseitls råd til norske landskapsarkitekter
Forrige uke arrangerte NLA sin høstkonferanse, og Anne Tibballs tok en prat med headlineren Herbert Dreiseitl om viktige utfordringer for landskapsarkitekturen.
– How’s the Madla-project going now?
Når jeg finner Herbert Dreiseitl i inngangen til høstkonferansen i Stavanger, står han oppslukt i en samtale med Hilde Blokkum fra Stavanger kommune. Han holdt i fjor en workshop om blågrønnstrategi i forbindelse med utbyggingen av Madla-Revheim, og nå vil han høre om de praktiske utfordringene de har støtt på videre i prosjektet.
Fra smuglyttingen forstår jeg at den profilerte Dreiseitl er helt nede på jorda. Han har en spørrende tone, og er tydelig interessert i Blokkums erfaringer.
Jeg får også bekreftet at han kjenner forholdene i Norge godt. I tillegg til å ha holdt workshop i Oslo og Stavanger, har han samarbeidet med Bjørbekk og Lindheim om utformingen av Nansenparken og med 13.3 og Multiconsult om bekkeåpningsprosjektet Hølaløkka.
Nå er han invitert for å bidra med sitt erfarne blikk i konferansen «Landskapet først - en strategi for levende byer.» Erfaringen hans kommer fra arbeidet i Atelier Dreiseitl siden 1980: innovative urbane vann- og landskapsprosjekt. Bishan park i Singapore, og vannanlegget på Potzdamer platz i Berlin er to av prosjektene verden har lagt merke til.
Han startet Atelier Dreiseitl som nyutdannet landskapsarkitekt, med særlig interesse for sosiale forhold. Hvordan få samfunnet til å fungere i byer, var spørsmålet han ville ta tak i. Med erfaring fra byen og arbeid med rusavhengige, så han at byens liv foregår mellom bygningene, og at byrom har stor betydning for folks livskvalitet.
Siden har firmaet vokst, med kontor i Singapore, Beijing, Portland i tillegg til hovedkontoret i Ueberlingen i Tyskland. Hydroingeniører og kunstnere, så vel som urbane planleggere og landskapsarkitekter er med i staben. De gjennomfører urbane prosjekt verden over, med særlig fokus på vannhåndtering.
For et par år siden ble Atelier Dreiseitl en del av Rambøll, og Dreiseitl selv arbeider nå på et mer strategisk nivå, med rådgivning og forskning. Han leder Rambølls Liveable Cities Lab, og har professorat ved Singapore University. Han snakker med glød om å gjøre byer ikke bare smarte og bærekraftige, men også gode å leve i.
Hvilke drivkrefter kan gi levende byer?
− Hva er drivkreftene som gjør blågrønne strukturer, offentlige rom og annen landskapsarkitektur vellykkede? spør han selv, retorisk.
− Det viktigste er å komme inn tidlig i beslutningen om utforming av byene, å være på frontlinjen og skape rammene for byenes utvikling, slik at vannhåndtering, biologisk mangfold og gode vilkår for mennesker blir prioritert. At det i Norge ikke er nok penger til blågrønne tiltak, blir sett som en spøk i andre deler av verden. Man klarer å få til mye på steder med lite midler. Det handler om prioritering, og vi må kunne argumentere for prioritering av grønne og gode bymiljø.
Forskning viser at grønne og levende bymiljø kan bedre folks mentale helse og samhørigheten i samfunnet. Mens han forteller om dette, og om sitt arbeid med de raskt voksende byene rundt om i verden, blir slektskapet med Gehls ideer påtakelig.
Slektskap med Gehl
– Hva er din posisjon i forhold til Jan Gehl og hans arbeid?
− Gehl har gjort et fantastisk arbeid. Han har vært en døråpner for dette feltet, og vi har mye felles ideer og verdier. Gehl har hatt særlig fokus på mobilitet. Når han snakker om levende byer, handler det mye om sykkelbruk. Det er et viktig aspekt, men ikke aktuelt for alle byer. Jeg ser på hva som skaper velvære i en by i et videre perspektiv. Hvis et sted har mistet sin Genius Loci, hvordan kan man skape en ny atmosfære?
Så korrigerer han seg selv:
−Hvilke rammebetingelser vil gi en levende by? For vi kan ikke planlegge bylivet. Vårt arbeid er å sette sammen en ramme slik at livet oppstår.
Bygg bro til naturlandskap
Dreiseitl har vært mye i Norge. Lenge før han kom hit for landskapsprosjekter, gikk hans første reise utenlands hit. Han jobbet seks måneder på en gård i Valdres, var guide i en stavkirke, og forelsket seg i Norge.
– Med det internasjonale perspektivet du nå har, hvordan ser du situasjonen for landskapsarkitekturen i Norge, og hvilke utfordringer er viktige her?
− Dere er så heldig å ha det dramatiske vakre naturlandskapet som noe som er gitt. Et aspekt ved landskapsarkitektur er å bringe kultur inn i dette landskapet. Hvilke inngrep kan man gjøre for å skape nye perspektiver og forståelse for hva landskap og økologi er? spør han seg.
Han mener landskapsarkitekturen har muligheten til å bygge bro mellom mennesker og landskapet. Mange opplever å stå foran naturlandskap som en fremmed. Både Landart og velutformede utsiktsplasser og turveielementer kan gi oss moderne tolkninger av landskapet. Et kunstverk stående alene på en stein, kan få deg til å se det ensomme og vakre landskapet rundt. Dette ser han som det nye som Norge kan bidra med, og har begynt å bidra med. Behovet for god forvaltning og restaurering av landskap er opplagt. Når vi har endret landskapet, og ikke minst endret vårt forhold til landskapet, som kulturen vår har gjort, trenger vi også nye måter å gjenopprette kontakt med landskapet.
Gi småstedene poesi
− En annen utfordring dere har, er i småbyene. Det indre landskapet, altså byrommene, på norske småsteder er ikke godt utviklet. De er pragmatiske, uten poesi, uten en historie å fortelle. Gi dem mer grønt, bevisst utformede byrom, nye boligområder med offentlig tilgjengelige uteområder, mer enn bare parkeringsplasser!
Han beskriver norske tettsted som primitive når de har store asfaltflater til å parkere på, i gammeldags amerikansk stil, som sine offentlige rom. Når det ikke fins noe sted for barn å leke, for familier å møtes, så må livet foregå innendørs. Selv om det er kaldt mye av året, er det mange dager å være ute, og samfunnet blir fattigere hvis man da kun drar til landskapet utenfor byen.
Komponer boligfelt
− Den tredje utfordringen jeg ser for norske landskapsarkitekter er å komponere bedre boligfelt og tettsteder. Mange flyter utover uten en definert form. Hvordan kan man knytte dem til omkringliggende landbruk og naturlandskap? Kan man skape en komposisjon av boliger og tjenester, som nærbutikk og skole, som ikke bare tar utgangspunkt i tilgjengelighet med bil? Da må man se på bevegelsesmønstrene på den menneskelige skala. Hvor sykler ungdommen? Hvor møtes de eldre? Og kan landbruket trekkes inn i, slik at forståelsen for matproduksjon blir ivaretatt?
Med sin spørrende stil, oppfordrer Dreiseitl oss til å finne strukturer som tar utgangspunktet i landskapets estetikk, landbrukets produksjon og i folks hverdagsliv.
Han mener landskapsarkitekter er den egnede gruppen til å ta tak i dette, fordi vi har med oss sensitiviteten for opplevelsen av landskapet. Mens en ingeniører typisk er trent til å finne den pragmatisk beste løsningen ut fra et snevert sett kriterier, kan landskapsarkitekten samordne skjønnhet og den menneskelige opplevelse med landskapets indre logikk.