Nyheter
Déjà vu og det designløse huset?
AN 10/04 fører en informativ artikkel om «passivhus» av Michael Klinski, men vi ønsker å peke på en del problematiske sider.
18. august 2004
Vår hovedinnvending er mot artikkelens tittel: «glem sonedeling og vinterhage». Å glemme sonedeling og andre prinsipper for miljøriktig planlegging og utforming av bygg, før vi engang har lært dem, er helt feil. Det skader også den kampen vi og andre fører om hvor viktig arkitekt (og planlegger, landskapsarkitekt, ingeniør, kort sagt alle de prosjekterende) er i arbeidet for energisparing og miljøvennlige omgivelser.
Det er godt dokumentert at solrom og glassatrier, gitt riktig utforming – og bruk – bidrar positivt til bygningers energibalanse. Og det er 20 år siden en undersøkelse viste at en kunne spare hele 3 prosent av Sveriges samlede energiforbruk, bare alle bygg var vendt mot syd! Klinski motsier seg selv på dette punktet, f.eks. ved a si at vindusplassering og -flate må optimaliseres, og at «orientering mot syd og skyggefrihet er viktig». Han fortsetter med å si at en kan bygge passivhus i tette bysituasjoner uten sol. Det er riktig, men det er noe som kommer i tillegg til fornuftig plassering. Tilgang til lys og sol ble anerkjent som et sunt byplanprinsipp for over 100 år siden. I visse land er tilgang til sol et krav («solar access») i regulerings- og høydebestemmelser. Passivhus er med andre ord en spesielt godt egnet løsning i skyggesituasjoner, men ikke en erstatning for fornuftige planprinsipper og bebyggelsesutforming.
Miljøriktig design handler ikke bare om energisparing, men en hel rekke faktorer som tilsammen også skal skape et godt innemiljø for brukere – her må vi prøve å ha flere tanker i hodet samtidig. Det har helt siden enøk-bølgen oppsto på 70-tallet versert forskjellige varianter av «passivhus». Innvendingene mot dem er, som MK selv sier, de samme i dag: Tette, mekanisk ventilerte hus kan skape problemer for brukerne, gir støy, og stiller store krav til vedlikehold og drift av ventilasjonsanlegg.
Det ble bygget en hel generasjon av «superisolerte hus» i Canada og andre land på 80-tallet. Chris Butters skrev selv en rapport om disse for Forskningsrådet i 1982. I klimaer like kaldt som Røros oppnådde man energiregninger på under tusenlappen i året. Et annet problem er at en slik tetthet krever utrolig nøye byggutførelse. Snekkere og elektrikere ble kurset i ukesvis i Canada for å bygge uten hull i dampsperren. Men er dette overførbart til byggebransjen som helhet? Neppe. Dette er skrivebordsforskning.
Etter våre begreper er det to hovedhensyn vi skal ta når vi former bygg:
1. Et godt innemiljø i videste forstand.
2. Hensyn til stedet – stedstilpasning og bioklimatisk design.
Ifølge MK er beboerne et «problem», og stedet ubetydelig! Det er etter vår mening å snu faget vårt på hodet. «Energisparing må ikke føre til syke hus» ble det sagt den gang – og vi sier det igjen.
Mange foretrekker diffusjonsåpne konstruksjoner og naturlig ventilerte bygg, som også kan være meget energisparende. Et av Europas mest energieffektive bybygg – Prismabygget til arkitekt Joachim Eble i Nurnberg, kombinert butikk, kontor og bolig – er nettopp et diffusjonsåpen naturlig ventilert bygg MED et godt innemiljø.
Forresten, betegnelsen passivhus har sine historiske grunner, men er litt uheldig. Både fordi ordet passiv virker litt negativt, men også fordi det er misvisende. Den meget aktive ventilasjonsmekanikken er nemlig en sentral del av passivhus-strategien. Husene bruker også fortsatt noe energi, selv om det finnes 0-energihus og til og med plussenergihus. Å blande oppvarming med ventilasjonsbehov er også noe som helse/inneklima-eksperter fraråder.
Det er en seiglivet myte at bare vi har nok teknologi og (i teori) «kontroll» over systemene, så vil alt bli så bra. Det er noe patologisk over de stadige forsøk på å frigjøre mennesket fra naturkreftene. Skal vi virkelig komme noen vei med bærekraft, må vi lære oss å bli venner med naturkreftene og ved hjelp av god design utnytte de i arkitekturen. I motsetning til de tekniske løsninger med ventilasjonsanlegg og alt annet er de arkitektoniske grep «gratis» – gitt at vi har gode arkitekter som forstår prinsippene for bærekraftig design.
Passivhus er på full fart inn, ikke minst fordi det er lønnsomt, og det kan være bra, men fokuset i Norge har en tendens til å bli altfor ensporet. CB er mer positiv til passivhus enn FM – noe som understreker poenget vårt: Passivhus-satsingen må ikke føre til at vi glemmer at det finnes flere veier til målet – og uansett valg av løsninger vil en miljøbevisst arkitektonisk utforming fortsatt være det viktigste.
Det er godt dokumentert at solrom og glassatrier, gitt riktig utforming – og bruk – bidrar positivt til bygningers energibalanse. Og det er 20 år siden en undersøkelse viste at en kunne spare hele 3 prosent av Sveriges samlede energiforbruk, bare alle bygg var vendt mot syd! Klinski motsier seg selv på dette punktet, f.eks. ved a si at vindusplassering og -flate må optimaliseres, og at «orientering mot syd og skyggefrihet er viktig». Han fortsetter med å si at en kan bygge passivhus i tette bysituasjoner uten sol. Det er riktig, men det er noe som kommer i tillegg til fornuftig plassering. Tilgang til lys og sol ble anerkjent som et sunt byplanprinsipp for over 100 år siden. I visse land er tilgang til sol et krav («solar access») i regulerings- og høydebestemmelser. Passivhus er med andre ord en spesielt godt egnet løsning i skyggesituasjoner, men ikke en erstatning for fornuftige planprinsipper og bebyggelsesutforming.
Miljøriktig design handler ikke bare om energisparing, men en hel rekke faktorer som tilsammen også skal skape et godt innemiljø for brukere – her må vi prøve å ha flere tanker i hodet samtidig. Det har helt siden enøk-bølgen oppsto på 70-tallet versert forskjellige varianter av «passivhus». Innvendingene mot dem er, som MK selv sier, de samme i dag: Tette, mekanisk ventilerte hus kan skape problemer for brukerne, gir støy, og stiller store krav til vedlikehold og drift av ventilasjonsanlegg.
Det ble bygget en hel generasjon av «superisolerte hus» i Canada og andre land på 80-tallet. Chris Butters skrev selv en rapport om disse for Forskningsrådet i 1982. I klimaer like kaldt som Røros oppnådde man energiregninger på under tusenlappen i året. Et annet problem er at en slik tetthet krever utrolig nøye byggutførelse. Snekkere og elektrikere ble kurset i ukesvis i Canada for å bygge uten hull i dampsperren. Men er dette overførbart til byggebransjen som helhet? Neppe. Dette er skrivebordsforskning.
Etter våre begreper er det to hovedhensyn vi skal ta når vi former bygg:
1. Et godt innemiljø i videste forstand.
2. Hensyn til stedet – stedstilpasning og bioklimatisk design.
Ifølge MK er beboerne et «problem», og stedet ubetydelig! Det er etter vår mening å snu faget vårt på hodet. «Energisparing må ikke føre til syke hus» ble det sagt den gang – og vi sier det igjen.
Mange foretrekker diffusjonsåpne konstruksjoner og naturlig ventilerte bygg, som også kan være meget energisparende. Et av Europas mest energieffektive bybygg – Prismabygget til arkitekt Joachim Eble i Nurnberg, kombinert butikk, kontor og bolig – er nettopp et diffusjonsåpen naturlig ventilert bygg MED et godt innemiljø.
Forresten, betegnelsen passivhus har sine historiske grunner, men er litt uheldig. Både fordi ordet passiv virker litt negativt, men også fordi det er misvisende. Den meget aktive ventilasjonsmekanikken er nemlig en sentral del av passivhus-strategien. Husene bruker også fortsatt noe energi, selv om det finnes 0-energihus og til og med plussenergihus. Å blande oppvarming med ventilasjonsbehov er også noe som helse/inneklima-eksperter fraråder.
Det er en seiglivet myte at bare vi har nok teknologi og (i teori) «kontroll» over systemene, så vil alt bli så bra. Det er noe patologisk over de stadige forsøk på å frigjøre mennesket fra naturkreftene. Skal vi virkelig komme noen vei med bærekraft, må vi lære oss å bli venner med naturkreftene og ved hjelp av god design utnytte de i arkitekturen. I motsetning til de tekniske løsninger med ventilasjonsanlegg og alt annet er de arkitektoniske grep «gratis» – gitt at vi har gode arkitekter som forstår prinsippene for bærekraftig design.
Passivhus er på full fart inn, ikke minst fordi det er lønnsomt, og det kan være bra, men fokuset i Norge har en tendens til å bli altfor ensporet. CB er mer positiv til passivhus enn FM – noe som understreker poenget vårt: Passivhus-satsingen må ikke føre til at vi glemmer at det finnes flere veier til målet – og uansett valg av løsninger vil en miljøbevisst arkitektonisk utforming fortsatt være det viktigste.