Nyheter
Diplom = kulturbygg?
Det er mildt sagt sjelden at diplomprosjektene ved de norske arkitektskolene vekker nevneverdig oppmerksomhet, det skjer sjelden innad i arkitektmiljøet og aldri utad. Mens hovedfags- og masterstudenter ved universitetene stadig trekkes frem som eksperter på sitt forskningsfelt, forsvinner arkitektdiplomene rett fra sensur og ned i porteføljene tilsynelatende uten engang å registreres av verden rundt.
18. august 2004
Hvorfor gjentar dette seg gang på gang? Hvorfor makter ikke skolene å engasjere med sine halvårlige diplomutstillinger? Min unyanserte teori er som følger: Kulturbyggene har skylden.
På linje med universitetene, burde arkitektskolene som forskningsinstitusjoner være med og sette dagsorden i en bred debatt om hvordan samfunnet som våre bygde omgivelser kan organiseres og se ut. Diplomarbeidene er sammen med doktorarbeidene spydspissen i skolenes forskningsinnsats. Kandidatene avslutter en femårig utdanning med en 4-6 måneders fordypning i samarbeid med skolens dyktigste fagpersoner som veiledere. Sammen burde disse kunne utgjøre uredde forskningsteam som kan berike det norske (og internasjonale?) arkitekturmiljøet med ny kunnskap, brennaktuelle innspill til samfunnsdiskursen og interessante fremtidshypoteser.
Men ved arkitektskolene velger man isteden å gjenta seg selv i det uendelige ved å dvele ved kulturbyggene som den primære prosjekteringsoppgaven. År etter år forbrukes enorme tankekrefter på resirkulering av storslåtte kunstmuseer, teatre, kinobygg og dansescener. Det hjelper lite at konsentrasjonen de siste årene har gått i retning sentre for videokunst, nye medier eller eventuelt de evinnelige bygdekulturhusene. Kulturbyggene er og blir uten den nødvendige kritiske brodden en diplomoppgave bør inneha. Hva er så problemet?
Det handler for det første om valg av diskurs. Det er nemlig ikke bare ved arkitektskolene at kulturbyggene er yndete arkitekturprosjekter. Gjennom både fagtidsskrifter og dagspresse er vi allerede mettet på spektakulære museums- og kulturbyggprosjekter (Bilbao, Århus, Seattle, Alexandria, Barcelona, Berlin, Vestbanen, Graz, Bjørvika, London osv). De store dinosaurene både i innland og utland spyr ut kulturbygg som overgår hverandre i spektakularitet. Det er ikke lett for en diplomkandidat å hevde seg i dette landskapet. Og det er heller ikke særlig interessant. Diskursen er utvannet.
Problemstillinger som «hva er kunst» og oppfølgingsspørsmålet om «hva et museum egentlig kan være», er mildt sagt lite friske om dagen, og er ikke egnet til annet enn å slå inn vidåpne dører. Et aspekt som følger av dette svekker kulturbyggene som diplomoppgave i enda større grad, nemlig sensasjonsaspektet. Idet kulturbyggene – for å skille seg fra hverandre – har blitt en oppgave for den spektakulære arkitekturen, byggeoppgaven der det forventes å overgå, står de i fare for å reduseres til autonome raritetskabinetter. Det ligger ingen utfordring i å jobbe med eksperimentell form der den friksjonsløst lar seg realisere. Kulturbyggene blir til kreative formøvelser som i høyden har interesse for studenten selv, men uten mulighet for reell nytenkning. Den forventede sensasjonen fjerner siste rest av kritisk potensial i en kulturbyggoppgave.
Et fokusskifte er nødvendig for å realisere det uforløste potensialet som ligger i diplomarbeidene. Skolene sentralt, veiledere og studenter må begynne å ta diplomen som et seriøst forskningsarbeid på alvor. Ved heller å søke mot aktuelle samfunnsdebatter eller fagtekniske problemstillinger, kan diplomene makte å engasjere sitt publikum og bringe på banen nye innsikter, perspektiver eller kunnskap som er interessante for andre enn studenten selv. Legg kulturbyggene til side en stund og se om det ikke er andre områder som kunne trenge en kritisk revurdering – enten det dreier seg om å undersøke Svartlamoens potensial som modell for Tjuvholmen, alternativer til Hovedstadsaksjonens banal-estetisering av Oslo eller en detaljstudie av ospetreets holdbarhet som taktekking i værutsatte strøk. Eller for all del: Benytt folding og blober til å gi oss et dristig og annerledes kjøpesenter som kan lanseres som alternativer til de begredelige bestående. Og som samtidig kan vise at spennende og kritisk arkitektur først oppstår der den inngår i en bredere diskurs og kan være mer enn bare seg selv.
På linje med universitetene, burde arkitektskolene som forskningsinstitusjoner være med og sette dagsorden i en bred debatt om hvordan samfunnet som våre bygde omgivelser kan organiseres og se ut. Diplomarbeidene er sammen med doktorarbeidene spydspissen i skolenes forskningsinnsats. Kandidatene avslutter en femårig utdanning med en 4-6 måneders fordypning i samarbeid med skolens dyktigste fagpersoner som veiledere. Sammen burde disse kunne utgjøre uredde forskningsteam som kan berike det norske (og internasjonale?) arkitekturmiljøet med ny kunnskap, brennaktuelle innspill til samfunnsdiskursen og interessante fremtidshypoteser.
Men ved arkitektskolene velger man isteden å gjenta seg selv i det uendelige ved å dvele ved kulturbyggene som den primære prosjekteringsoppgaven. År etter år forbrukes enorme tankekrefter på resirkulering av storslåtte kunstmuseer, teatre, kinobygg og dansescener. Det hjelper lite at konsentrasjonen de siste årene har gått i retning sentre for videokunst, nye medier eller eventuelt de evinnelige bygdekulturhusene. Kulturbyggene er og blir uten den nødvendige kritiske brodden en diplomoppgave bør inneha. Hva er så problemet?
Det handler for det første om valg av diskurs. Det er nemlig ikke bare ved arkitektskolene at kulturbyggene er yndete arkitekturprosjekter. Gjennom både fagtidsskrifter og dagspresse er vi allerede mettet på spektakulære museums- og kulturbyggprosjekter (Bilbao, Århus, Seattle, Alexandria, Barcelona, Berlin, Vestbanen, Graz, Bjørvika, London osv). De store dinosaurene både i innland og utland spyr ut kulturbygg som overgår hverandre i spektakularitet. Det er ikke lett for en diplomkandidat å hevde seg i dette landskapet. Og det er heller ikke særlig interessant. Diskursen er utvannet.
Problemstillinger som «hva er kunst» og oppfølgingsspørsmålet om «hva et museum egentlig kan være», er mildt sagt lite friske om dagen, og er ikke egnet til annet enn å slå inn vidåpne dører. Et aspekt som følger av dette svekker kulturbyggene som diplomoppgave i enda større grad, nemlig sensasjonsaspektet. Idet kulturbyggene – for å skille seg fra hverandre – har blitt en oppgave for den spektakulære arkitekturen, byggeoppgaven der det forventes å overgå, står de i fare for å reduseres til autonome raritetskabinetter. Det ligger ingen utfordring i å jobbe med eksperimentell form der den friksjonsløst lar seg realisere. Kulturbyggene blir til kreative formøvelser som i høyden har interesse for studenten selv, men uten mulighet for reell nytenkning. Den forventede sensasjonen fjerner siste rest av kritisk potensial i en kulturbyggoppgave.
Et fokusskifte er nødvendig for å realisere det uforløste potensialet som ligger i diplomarbeidene. Skolene sentralt, veiledere og studenter må begynne å ta diplomen som et seriøst forskningsarbeid på alvor. Ved heller å søke mot aktuelle samfunnsdebatter eller fagtekniske problemstillinger, kan diplomene makte å engasjere sitt publikum og bringe på banen nye innsikter, perspektiver eller kunnskap som er interessante for andre enn studenten selv. Legg kulturbyggene til side en stund og se om det ikke er andre områder som kunne trenge en kritisk revurdering – enten det dreier seg om å undersøke Svartlamoens potensial som modell for Tjuvholmen, alternativer til Hovedstadsaksjonens banal-estetisering av Oslo eller en detaljstudie av ospetreets holdbarhet som taktekking i værutsatte strøk. Eller for all del: Benytt folding og blober til å gi oss et dristig og annerledes kjøpesenter som kan lanseres som alternativer til de begredelige bestående. Og som samtidig kan vise at spennende og kritisk arkitektur først oppstår der den inngår i en bredere diskurs og kan være mer enn bare seg selv.