Arkitektnytt

Fjordbykontorets lokaler befinner seg i Skur 49 på Langkaia i Bjørvika, med andre ord er den tverrfaglige planleggingsgruppen lokalisert midt i sitt urbane og maritime revir. Kontoret har for tiden syv ansatte: tre sivilarkitekter, en landskapsarkitekt, en sivilingeniør, en informasjonsrådgiver med samfunnsvitenskapelig bakgrunn og en sekretær. Sett under ett, med tanke på de mange store transformasjoner hovedstaden skal gjennomgå de nærmeste tiårene, må dette teamet ha fått ett av PBEs mest omfattende, utfordrende og løfterike oppdrag. Selv skuer Fjordbykontoret i første omgang fram mot året 2030, sånn cirka fire hundre år etter brannen i gamle Oslo og Christianias grunnleggelse i 1624.

«On-the-spot design effort»
1.-5. november 2004 arrangerte Fjordbykontoret charretten «Oslo sjøfront 2030 – program for tre framtidsbilder». Begrepet charrette er relativt nytt i norsk planleggingsterminologi, og da jeg sjekket en fransk-norsk ordbok, gjorde definisjonen «tohjulet lastevogn med grind, kjerre» meg ikke klokere. Men et Google-søk ga treff på «History of Charette Design». Der kunne jeg lese at ordet oppsto i Frankrike på slutten av 1800-tallet og fikk følgende beretning: «Architecture students in Paris who needed to rush their drawings to the Ecole Des Beaux-Arts placed them on a cart which was called a charette. Later the word broadened its meaning, and came to describe any intense, short-term student design project. Today the word is used by the architectural community at large to describe any intense, on-the-spot design effort.» (Og da ble det mer forståelig at jeg tidligere, i en engelsk-norsk ordbok, hadde funnet forklaringen «synfaring».)

Fjordbykontoret erklærte i charrette-programmet at hensikten var «å få et utvalg dyktige fagpersoner innenfor arkitektur, byplanlegging og andre fagområder til å drøfte og visualisere alternative muligheter», og de så for seg «et åpent verksted for gode ideer og idéutveksling som munner ut i fremtidsrettede løsninger». Utgangspunktet for arbeidet i Oslo-charretten var tre alternative framtidsbilder som bygger på et forprosjekt fra 2003, senere justert i henhold til en høringsperiode i 2004 og deretter videreutviklet av Fjordbykontoret. Dets avdelingsdirektør Erik Dahl og prosjektleder Stein Kolstø innledet programmet med å ønske seg en prosess som skal «danne grunnlag for dialog, bred offentlig debatt, og inngå i Oslo kommunes videre arbeid med overordnet planlegging av Oslo sjøfront». Charretten ble supplert med i en serie møter og seminarer om samme tema.

Tilstrekkelig brukermedvirkning?
Å styrke medvirkningsprosesser er et sentralt element i charrette-konseptet, derfor ble charrette-programmet i forkant sendt ut på høring og diskutert på et åpent seminar med etterfølgende justeringer. I kortversjon kan man stadfeste at høringsaktørene generelt stilte seg positivt til charrette-metoden, mens enkelte kom med innvendinger og alternative forslag, f.eks. ble brukermedvirkningen kritisert for å være for liten (NABU), selskapet Oslo Havn var uenig i deler av havneplanen, tilgjengelighet (universell utforming) ble etterlyst, man spurte hvor cruiseskip skulle lokaliseres, diskuterte drivkreftenes rolle og hadde selvsagt forskjellige syn på framtidsbildene osv. For eksempel sa A-lab at «et eget fremstidsbilde som kan frigjøre seg fra allerede vedtatte planer savnes i programmet», og NorConsult undret: «Hvorfor ikke lage et worst case-scenario? Mange Oslo-borgere er pessimistisk innstilt til Fjordbyen.»

Tilsvarende ros og kritikk framkom under fagseminaret, og alt i alt fikk Fjordbykontoret rikelig med stoff å arbeide videre med for charretten, utstillingen og prosessen som skal forvandle Oslo til en levende og miljøvennlig fjordby innen 2030.

Bilder som planverktøy
Mange prosjekter skal realiseres langs Oslos sjøfront fram til 2030. Blant disse er f.eks. Filipstad, Tjuvholmen, Vestbanetomten, Akershusstranda, Vippetangen, Bjørvika, Kongshavn og Sjursøya vesentlige arenaer. Ifølge charrette-programmet har Fjordbykontoret, for å virkeliggjøre slike ambisjoner, «valgt å bruke framtidsbilder som metode for å gi et best mulig grunnlag for framtidige beslutninger». Blant annet betraktes medvirkning fra by-beboernes side som viktig, og her skal framtidsbildene være til hjelp, ved å anskueliggjøre «fortellinger om hvordan samfunnet kan se ut i morgen».

Som langsiktig underlag anvendes Nasjonal transportplan (som går fram til 2013) og kommuneplanen «Oslo mot 2020». Bildebruken velges framfor prognoser og er ment som «et supplement til de eksisterende planleggingsverktøyene», for å åpne for forskjellige drivkrefter og utviklingsretninger. Planleggerne nevner faktorer som «stor usikkerhet», «utvidete planprosesser» og «økt kreativitet som bred og engasjerende offentlig og faglig debatt» i denne sammenheng. Som oppsummering gir Fjordbykontoret fire stikkord for framtidsbilder som redskap: prosessen, konseptet, dialogen og destinasjonen.

Målsettinger og drivkrefter
Charrettens program «Mål og utfordringer» definerer tolv målsettinger som tar sikte på å skape Oslos nye ansikt mot fjorden, oppnå en sammenhengende byutvikling, muliggjøre en fjordby «for alle» og realisere en miljøvennlig by- og transportutvikling samt ivareta naturen. Videre vil man etablere byrom «for menneskers møter og aktivitet», for bruk gjennom hele døgnet og til alle årstider, og gi de ulike bydelene «kultur og identitet». Dessuten prioriteres «kunnskap og kompetanse» (innovativ næringsutvikling), allmennhetens deltakelse i programmering og utforming, og til slutt en etappevis gjennomføring av bybyggingen.

Et fagseminar arrangert av Fjordbykontoret i april i fjor identifiserte sju drivkrefter bak byutviklingen: bykulturen vinner fram, mobilitet (et kjennetegn ved den moderne by), framtidens teknologi, Oslo-regionen i den kunnskapsbaserte økonomien, byidentitet i den regionale konkurransen, kultur som vekstfaktor og samspillet mellom marked og politikk – og alle emner drøftes i programmet.

Etter charrette – før utstilling
Oslo-charretten i november inngikk i en serie workshoper med det formål å «visualisere prinsipper for helhetsløsninger for Fjordbyen og innholdet i de tre alternative fremtidsbildene som konkrete arkitektoniske og byplanfaglige løsninger». På charretten ble bildene «Oslo Network», «Oslo Park» og «Oslo Large» presentert, sammenliknet og satt opp mot hverandre – for å utfordre og inspirere til fruktbare dialoger og debatter.

Tre tverrfaglig sammensatte fag-team ledet Network-, Park- og Large-verkstedene, på selvstendig grunnlag, med åpne halvdagsseminarer og en felles samling, og resultatene ble presentert på et avslutningsseminar.

I tillegg til fagpersoner med spesialkompetanse deltok grunneiere, interesseorganisasjoner og representanter fra kommunale etater. Teamene leverte et fullstendig materiale for hvert «bilde», og disse ble bearbeidet «når det gjelder presentasjon og beskrivelser, (ikke når det gjelder konsept og innhold)», som grunnlag for den åpne utstillingen før og etter jul.

Undertegnede betrakter Fjordbykontorets charrette-tiltak som et positivt bidrag til byplanleggingens demokratisering, og ser fram til prosessens videreføring, men sitter igjen med et tankekors. Nylig skrev en Oslo-avis om den planlagte utbyggingen av de sjønære motorveiene langs begge sider av fjorden til 4-felts autostradaer, og i denne urovekkende kontekst er det bemerkelsesverdig at charrettens Program for 3 fremtidsbilder og dets hørings- og seminarreferater så å si overser den økende privatbilismens trusler mot fjordbyvisjonene. Satsingen på kollektivtransport «til lands og vanns» er utmerket. Men hva gjør vi med det reality-bildet som i klartekst viser oss det ekspansive Bilby-Oslo?