Nyheter
Dette mener NAL
NAL representerer en medlemsmasse med et stort spenn i virkeområder. Vår uttalelse vil derfor ikke gå i detalj, men fokusere på noen få punkter.
14. februar 2006
Pga. omstillinger i organisasjonen har NAL dessverre hatt begrensede ressurser til arbeidet med høringen.
Behovet for et planredskap som kan bidra til en mer effektiv saksbehandling gjennom etablering av forutsigbare bevarings- og utbyggingsrammer i indre Oslo er stort. NAL har stor respekt for arbeidet som er nedlagt og for planens målsetting om å legge til rette for en videreutvikling av indre Oslo som hovedstad og kraftsentrum i en bærekraftig byregion, samtidig som historisk kontinuitet og viktige bymiljøkvaliteter sikres.
Uklare grenser mellom nasjonale, regionale og lokale kulturminneinteresser har resultert i relativt mange innsigelser i plansaker i Oslo de senere årene. Ambisjonen om å rydde opp i dette og gi grunnlag for å oppheve saksbehandlingsregelen knyttet til murbyen, er svært viktig for å forenkle og effektivisere kommunal saksbehandling.
• Føringer for planen
Av planer/vedtak som representerer et viktig utgangspunkt for det foreliggende planutkastet, vil NAL fremheve Kommuneplan 2004 – Oslo mot 2020 (bystyret 26.5.2004) og intensjonen som ligger i denne planen: «Kommuneplanens visjon er at Oslo skal være en åpen og inkluderende hovedstad med rom for mangfold og livsutfoldelse. Oslo skal være blant de mest innovative byer i Europa og gi rom for kreativitet og verdiskaping.»
Vi synes imidlertid det ikke er riktig å gi høyhusutredningen status som viktig underlagsmateriale fordi planen ikke er politisk behandlet utover byrådet, og deler av innholdet er kontroversielt.
Vedrørende bevaring
• Premisser
I hoveddokumentet redegjøres det i svært liten grad for hva som ligger i begrepet verneverdig. Det savnes også et kort resymé av de konsekvensdrøftinger og egnethetsanalyser som sannsynligvis er utført i forbindelse med arbeidet. Denne mangel medfører at planens synspunkter og holdninger kan tolkes som sannheter.
• Forholdet vern og utvikling
Sett på bakgrunn av de utpekte bevaringsområdene synes det som om ideen har vært å sikre en kronologisk samling av områder og objekter i byens utvikling, nærmest som en historiebok. Til sammen utgjør de utpekte bevaringsområdene (A- og B-områdene) en svært omfattende del av planområdet. Vi er ikke uenig i at viktige bymiljøkvaliteter sikres for ettertiden, men vil understreke at byens historiske utvikling også omfatter transformasjon av byområder. Ved å definere store deler av indre by som områder med meget høy og høy bevaringsverdi slik de er per i dag, er det en fare for at kategoriseringen kan fremstå nærmest ahistorisk i sin underkjennelse av transformasjonen som del av byens utvikling, i tillegg til at det implisitt gis uttrykk for en mistro mot fremtidig utvikling og arkitektur.
I fellesbestemmelsenes § 1.2 C står det at «Nye bygg skal lokaliseres og utformes slik at verneverdig bebyggelse kan bevares. Med verneverdig bebyggelse menes bebyggelse på Byantikvarens gule liste datert 01.01.04, innenfor kategori A- og B-områder...» Den gule listen er en registrering av de bygg byantikvaren mener har kulturminnefaglig verdi, og er et redskap for dialog i en plan- og byggesaksprosess. NAL er kritisk til at listen nå foreslås gjort juridisk bindende, uten at det i hoveddokumentet er konsekvensdrøftet, f.eks i forhold til KDP BBs øvrige intensjoner (ref. f.eks. intensjonen i Kommuneplan 2004 – Oslo mot 2020). Vi mener også at det er en fare for at den gule listen med dette vil bli et hinder for ønsket modernisering og forbedring av bl.a. boligkvaliteten i bebyggelse som står på listen.
Vedrørende utvikling
• Høyder og utnyttelse
Planen opererer med minimums- og maksimumshøyder for de forskjellige utbyggingsområdene, og hvor «Maksimal grad av utnytting representerer en absolutt øvre grense og kan bare oppnås når planens øvrige bestemmelser er innfridd.» (s. 27) Det er uklart hva som menes med «øvrige bestemmelser». Erfaringsmessig blir ofte maks høyde den vanlige grense. For transformasjonsområdene langs fjorden kan dette dermed bety sammenhengende områder med svært store byggehøyder.
For øvrig merker vi oss at maks høydebegrensning på 42 m ikke gjelder for Bjørvika, som dermed kan få en stor andel høyhus. KDP BBs hoveddokument burde ha viet dette forholdet langt større oppmerksomhet.
Behovet for et planredskap som kan bidra til en mer effektiv saksbehandling gjennom etablering av forutsigbare bevarings- og utbyggingsrammer i indre Oslo er stort. NAL har stor respekt for arbeidet som er nedlagt og for planens målsetting om å legge til rette for en videreutvikling av indre Oslo som hovedstad og kraftsentrum i en bærekraftig byregion, samtidig som historisk kontinuitet og viktige bymiljøkvaliteter sikres.
Uklare grenser mellom nasjonale, regionale og lokale kulturminneinteresser har resultert i relativt mange innsigelser i plansaker i Oslo de senere årene. Ambisjonen om å rydde opp i dette og gi grunnlag for å oppheve saksbehandlingsregelen knyttet til murbyen, er svært viktig for å forenkle og effektivisere kommunal saksbehandling.
• Føringer for planen
Av planer/vedtak som representerer et viktig utgangspunkt for det foreliggende planutkastet, vil NAL fremheve Kommuneplan 2004 – Oslo mot 2020 (bystyret 26.5.2004) og intensjonen som ligger i denne planen: «Kommuneplanens visjon er at Oslo skal være en åpen og inkluderende hovedstad med rom for mangfold og livsutfoldelse. Oslo skal være blant de mest innovative byer i Europa og gi rom for kreativitet og verdiskaping.»
Vi synes imidlertid det ikke er riktig å gi høyhusutredningen status som viktig underlagsmateriale fordi planen ikke er politisk behandlet utover byrådet, og deler av innholdet er kontroversielt.
Vedrørende bevaring
• Premisser
I hoveddokumentet redegjøres det i svært liten grad for hva som ligger i begrepet verneverdig. Det savnes også et kort resymé av de konsekvensdrøftinger og egnethetsanalyser som sannsynligvis er utført i forbindelse med arbeidet. Denne mangel medfører at planens synspunkter og holdninger kan tolkes som sannheter.
• Forholdet vern og utvikling
Sett på bakgrunn av de utpekte bevaringsområdene synes det som om ideen har vært å sikre en kronologisk samling av områder og objekter i byens utvikling, nærmest som en historiebok. Til sammen utgjør de utpekte bevaringsområdene (A- og B-områdene) en svært omfattende del av planområdet. Vi er ikke uenig i at viktige bymiljøkvaliteter sikres for ettertiden, men vil understreke at byens historiske utvikling også omfatter transformasjon av byområder. Ved å definere store deler av indre by som områder med meget høy og høy bevaringsverdi slik de er per i dag, er det en fare for at kategoriseringen kan fremstå nærmest ahistorisk i sin underkjennelse av transformasjonen som del av byens utvikling, i tillegg til at det implisitt gis uttrykk for en mistro mot fremtidig utvikling og arkitektur.
I fellesbestemmelsenes § 1.2 C står det at «Nye bygg skal lokaliseres og utformes slik at verneverdig bebyggelse kan bevares. Med verneverdig bebyggelse menes bebyggelse på Byantikvarens gule liste datert 01.01.04, innenfor kategori A- og B-områder...» Den gule listen er en registrering av de bygg byantikvaren mener har kulturminnefaglig verdi, og er et redskap for dialog i en plan- og byggesaksprosess. NAL er kritisk til at listen nå foreslås gjort juridisk bindende, uten at det i hoveddokumentet er konsekvensdrøftet, f.eks i forhold til KDP BBs øvrige intensjoner (ref. f.eks. intensjonen i Kommuneplan 2004 – Oslo mot 2020). Vi mener også at det er en fare for at den gule listen med dette vil bli et hinder for ønsket modernisering og forbedring av bl.a. boligkvaliteten i bebyggelse som står på listen.
Vedrørende utvikling
• Høyder og utnyttelse
Planen opererer med minimums- og maksimumshøyder for de forskjellige utbyggingsområdene, og hvor «Maksimal grad av utnytting representerer en absolutt øvre grense og kan bare oppnås når planens øvrige bestemmelser er innfridd.» (s. 27) Det er uklart hva som menes med «øvrige bestemmelser». Erfaringsmessig blir ofte maks høyde den vanlige grense. For transformasjonsområdene langs fjorden kan dette dermed bety sammenhengende områder med svært store byggehøyder.
For øvrig merker vi oss at maks høydebegrensning på 42 m ikke gjelder for Bjørvika, som dermed kan få en stor andel høyhus. KDP BBs hoveddokument burde ha viet dette forholdet langt større oppmerksomhet.