Det store mangfoldet
Arkitektene i det offentlige utgjør et mindretall, men de har varierte oppgaver og står for mangfold og farger.
Arkitektene i det offentlige gjør så mye forskjellig at ingen har full oversikt over alt, enn si har maktet å rubrisere det. Fargene flyter sammen, og arkitektene blir derfor sett på som grå, og jobbene deres oppfattet som kjedelige. Kanskje ser vi ikke annet fordi vi ikke ser etter annet, og lar fordommene styre blikket.
Et riss av en helhet
Jeg skulle gjerne ha tegnet det store bildet av alle arkitektene i offentlig sektor – sivilarkitekter, landskapsarkitekter, interiørarkitekter – på sine arbeidsplasser, i sine ulike stillinger, men det var ikke mulig å få til. Jeg måtte begrense meg.
Denne artikkelen er bygd over medlemsoversiktene fra Norske Arkitekters Landsforbund (NAL), Norske Landskapsarkitekters forening (NLA) og Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL). De tre organisasjonene har til sammen rundt 570 medlemmer i det offentlige, NAL rundt 375 av 3230 medlemmer, NLA rundt 175 av 530 medlemmer, og NIL rundt 20 av 430 medlemmer.
Tallene i det påfølgende er ikke til å lite på fullt ut. Grunnlagsmaterialet er allerede foreldet. Verre er det at jeg mangler den kunnskapen som trengs om arkitektene som ikke er medlemmer i NAL, NLA eller NIL, men som jobber i det offentlige og hører med i dette bildet på likefot med de andre. Selv nye årbøker kunne ikke hjelpe oss her. Det trengs et forskningsprosjekt for å finne fram til dem.
I siste utgave av landskapsmagasinet Topos opplyser Sunniva Schjetne og Alf Støle at Statens vegvesen nå sysselsetter rundt 60 landskapsarkitekter. I NLAs medlemsregister har jeg funnet fram til 40 landskapsarkitekter MNLA med Vegvesenet som arbeidsplass og fire med Vegdirektoratet eller begge deler. Det antyder størrelsen på mørketallene. Om NAL, NLA og NIL har 570 medlemmer i det offentlige, ligger det reelle antallet arkitekter på kanskje 700–800.
Oppgavene som følger er ikke så presise som de virker, og må leses med forbehold. Men tross feilkildene, mener jeg at tallene til sammen gir et forholdsvis pålitelig helhetsbilde av den virkelighet det er tale om, med mangfoldet og med arbeidsplassene og deres innbyrdes størrelser, bare at bildet altså er forminsket med muligens 20–30 prosent, grunnet fraværet av de ukjente arkitektene.
I aulaer og auditorier
Jeg har funnet 65 arkitekter ansatt ved norske universiteter og høgskoler, de fleste ved statens skoler for arkitektur og formgiving.
Det er lett å ramse dem opp: Norges teknisk- og naturvitenskapelige universitet i Trondheim har 19 MNAL og én MNLA. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har 11 MNAL. Norges landbrukshøgskole i Ås har seks MNLA og fem MNAL. Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo har tre MNIL, og Kunsthøgskolen i Bergen har to MNIL. Det blir 47 stillinger alt i alt.
Vi kan like gjerne fortsette oppramsinga. Universitetet i Oslo har fem MNAL. Kunsthøgskolen i Oslo har tre MNAL. Universitetet i Tromsø har to MNAL og én MNLA. Høgskolen i Stavanger har to MNAL. Statens gartnerskole Rå, på Borkenes, på Hinnøya i Troms, har én MNLA. Høgskulen i Sogn og Fjordane har også én MNLA. De statlige høgskoler i Telemark, Ålesund og Sør-Trøndelag har alle én MNAL hver. Da har vi plassert alle 65 arkitektene.
I tillegg underviser fem MNAL i utlandet, ved institusjoner i Sverige, Danmark, USA, Uganda og Australia, og samlet tall stiger til 70.
De fleste av arkitektene ved universiteter og høgskoler er lærere som påvirker og former den kommende generasjon av arkitekter og formgivere. Noen er administratorer eller teknisk ansvarlige.
Denne gruppen av arkitekter i det offentlige frister ingen bortgjemt eller anonym tilværelse. Tvert om. Flere har kjente navn i fagmiljøene, sågar i den brede offentlighet. De skriver artikler og bøker. De eksponerer faget utad og innad. De er offentlige personer med fast talerstol.
I forskningsmiljøene
Det er kort vei fra universitetene og høgskolene til forskningsmiljøene. Flere har arkitekter i stallen. SINTEF i Trondheim topper lista med sju MNAL. Norsk institutt for by- og regionalforskning (NIBR) har to, og Norsk byggforskningsinstitutt har tre. Det blir fem MNAL i hovedstaden.
Også for forskerne gjelder det at flere av dem har kjente navn i fagmiljøene. De synliggjør seg jevnlig gjennom å signere verker – normalt ikke oppførte hus, men artikler av fagteknisk og allmenn interesse. Forskernes åndsverk er forskningsrapportene, som de publiserer for lønna de får.
De er få, men bruker arkitektkompetansen på viktige områder og framstår med faglig og intellektuell spisskompetanse.
Staten bygger så mangt
Arkitektene som er ansatt i store statsinstitusjoner som Vegvesenet, Statsbygg og Husbanken, har helt andre typer praktisk-organisatoriske oppgaver å fylle enn lærere og annet universitetspersonale. De har administrasjon, økonomistyring og prosjektledelse knyttet til store byggeoppgaver samt vedlikehold av infrastruktur som veier og jernbaner, bygningsanlegg og forsvarsanlegg, eller de steller med oljeutvinning, boligfinansiering, sykehusbygging og luftfart.
Jeg har funnet over hundre arkitekter av denne typen. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men personene sitter på innsida av institusjoner hvor tusenvis av arbeidsplasser genereres så å si daglig – med en signatur på et papir, et klarsignal. Det er personer som i lag med andre legger føringer for hvordan mange store anlegg blir seende ut, og hvordan de blir brukt når de står ferdige.
Statens vegvesen er landets største arbeidsgiver for landskapsarkitekter og har 40 MNLA i stallen i tillegg til fem MNAL. Vegdirektoratet har ytterligere fire MNLA og én MNAL. Det blir 50 arkitekter i én pott.
Skjønt ikke helt i én pott. Vegvesenet har arbeidskraft fordelt på en rekke regionkontorer. Aktiviteten er sterkt desentralisert i tråd med arbeidsoppgavene. Veiene strekker seg mellom stedene hvor menneskene bor, og er like viktige – ja, hele veien.
Norske jernbaner må holdes i orden. Jernbaneverket disponerer fire landskapsarkitekter MNLA. Statens jernbanetilsyn har én MNLA, mens Bane Partner har én arkitekt MNAL. Det blir seks arkitekter på sporet.
Statsbygg har mange arkitekter i sitt hus. Jeg har funnet 15 MNAL, to MNLA og én MNIL. Det blir 18 arkitekter. De fleste arbeider i Oslo. Fra Statsbygg styres det milliarder av kroner inn i ulike byggeprosjekter. Hvor var norske sivilarkitekter uten Statsbygg som BA-aktør?
Forsvarsbygg har ti MNAL og én MNLA, eller 11 arkitekter til å forsvare Norge mot ytre fiender, ingen stor hær, men sikkert en effektiv og velorganisert styrke.
Statoil lønner to MNAL i Stavanger. Det meste av aktiviteten foregår ellers lenger ute, hvor kverna maler på havsens bunn og pumper opp oljefondet.
Den Norske Stats Husbank sysselsetter 13 MNAL og én MNLA. Hovedkontoret i Oslo har fem MNAL, men banken har også regionkontorer med én MNAL i Trondheim, to i Bergen og Bodø, og tre i Hammerfest. Landskapsarkitekten jobber i Arendal.
Staten bygger sykehus i Midt-Norge, Nordland og Akershus. Jeg har notert meg fem MNAL som faste lønnsmottakere tilknyttet prosjektene.
Legger vi til Oslo lufthavn og AviNor med hver sin MNAL, ender vi på 108 arkitekter i denne gruppa.
I vern og forvaltning
Arkitekter arbeider i det statlige forvaltningsapparatet med bygningsvern. De ser til, passer på og beskytter hus og anlegg mot ødeleggelse. Yrkesgruppa står i et visst spenningsforhold til den spisseste avantgarde, som bare vil nytt, og til ordinære utbyggere som vil ha fortgang i sine prosjekter og opplever antikvarers motforestillinger som personlig frihetsberøvelse.
De antikvariske myndigheter skal tjene allmennhetens interesser, og det hender at disse interesser kommer i konflikt med utbyggeres og arkitekters interesser. Da kan det oppstå ubehagelige situasjoner, hvor antikvaren risikerer negativ omtale i aviser. Gjør en antikvar noe riktig, blir det raskt glemt. Trøsten er at historien vil vise.
Miljøverndepartementet har fire MNAL i staben, mens Riksantikvaren har ni MNAL og én MNLA. Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA–NIKU, har to MNAL og én MNLA. Hele denne styrken er i Oslo.
Museumsdrift og konservering av hele bygningsmiljøer på det opprinnelige sted kan sees som to hjul på samme vogn. Arkitekturmuseet i Oslo har to MNAL. Nidaros domkirke har to MNAL. Trøndelag folkemuseum har én MNAL. Norsk folkemuseum i Oslo har to MNAL. Universitetets kulturhistoriske museer i Oslo og Norsk skogbruksmuseum på Elverum har én MNIL hver.
Over til statlige direktorater. Direktoratet for naturforvaltning har én MNLA. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har én MNLA på kontor i Førde. Direktoratet for arbeidstilsynet har én MNAL.
Kultur- og kirkedepartementet sysselsetter én MNAL som kirkekonsulent og har i tillegg én MNLA som kirkegårdskonsulent. Hamar bispedømme har én MNLA, som kanskje av og til tar seg en tur på Domkirkeodden for alt jeg vet.
Fylkesmannen er en institusjon med en sentral plass i forvaltningsapparatet, som statens representant i fylkene. Fylkesmannen i Aust-Agder, Buskerud, Hordaland, Nordland, Vest-Agder og Østfold har hver sin MNLA. Fylkesmannen i Møre og Romsdal har en MNAL til bistand. Fylkesmennene synes å fortrekke landskapsarkitekter framfor sivilarkitekter.
De fleste arbeidsplassene i det statlige forvaltningsapparatet ligger i hovedstaden. Det er blant annet til det man har hovedstaden.
I Oslo ligger også Norsk Form, som ble opprettet i 1993 for å fremme estetiske verdier og omgivelseskvaliteter. Stiftelsen har en meget spesiell posisjon. Det er ikke en statlig forvaltningsbedrift, og heller ikke statens estetikk-politi, som noen har villet ha det til. Stiftelsen har tre MNIL og tre MNAL i staben, men genererer nok flere årsverk for arkitekter gjennom ideer og midler.
I fylkeskommunale stillinger
Norge er delt inn i 18 fylker. Oslo er både fylke og kommune, og behandles her som kommune. Da gjenstår det 17 norske fylker å saumfare for å lete etter arkitekter som tar hånd om oppgaver som kan likne på de man finner på det lavere administrasjonsnivået i kommunene.
Rogaland fylkeskommune har seks MNAL i staben.
Hedmark, Hordaland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag fylkeskommuner har fire MNAL, mens Østfold har tre MNAL og én MNLA.
Akershus fylkeskommune har tre MNAL. Oppland har to MNAL og én MNLA.
Nord-Trøndelag har to MNAL. Aust-Agder har én MNAL og én MNLA, mens Vest-Agder har én MNAL og én MNIL.
Finnmark, Troms, Vestfold og Sogn og Fjordane sysselsetter alle én MNAL, mens Buskerud, Nordland og Telemark klarer seg uten arkitekt, hvordan det nå går an.
Noen museer er statlige, andre er fylkeskommunale eller kommunale. De statlige er allerede behandlet. Små museer drives ofte som spleiselag. Akershus fylkesmuseum er fylkets museum og sysselsetter én MNIL. Jeg kjenner ikke statusen til Hardanger museum, men ser at det jobber én MNAL der. Jeg kjenner heller ikke tilhørigheten til Alta museum eller Bryggen museum i Bergen, men begge har én MNIL i tjeneste.
Fylkeskommunene har ansvar for skoledrift på mellomtrinnet, mens kommunene har grunntrinnet og staten tar toppen.
Nord-Trøndelag fylkeskommune lønner to MNLA ved Staup gartnerskole i Levanger. Vestfold fylkeskommune lønner én MNLA ved Gjennestad gartnerskole i Stokke samt én MNIL ved Gloppe videregående skole i Larvik. Buskerud fylkeskommune holder Lier videregående skole med én MNLA, mens Rogaland fylkeskommune har Forus videregående skole i Sandnes med én MNAL og én MNIL.
Alt i alt sysselsetter fylkeskommunene 53 arkitekter.
I kommunene
Det er godt over 400 kommuner i Norge, og 78 av dem har arkitekt. Mange kommuner har både sivilarkitekt og landskapsarkitekt. Det kan virke som om disse to utfyller hverandre på en bra måte.
Kommunene varierer i størrelse og befolkningsmengde. Administrasjonsappartenes størrelse gjenspeiler naturligvis dette. Oslo kommune sysselsetter 31 MNAL, 12 MNLA og to MNIL. I tillegg kommer Oslo havnevesen med én MNAL og én MNLA, og Byantikvaren, Stor-Oslo lokaltrafikk, Oslo sporveier og Ullevål sykehus med én MNAL hver. Kirkelig fellesråd i byen har én MNLA. Dermed kommer vi opp i den nette sum av 52 arkitekter. Det er omtrent like mange som i alle fylkeskommuene til sammen, mye på én lønnsutbetaler, men så har også hovedstaden mange skatteytere, med en befolkning på en halv million.
Hva gjør arkitektene for lønna? De utvikler planer, tar hånd om bygge-saker, administrerer, verner og forvalter, steller kirkegårder, holder idrettsanlegg og friluftsområder i stand.
De fleste sivilarkitektene i Oslo kommune sitter i plan- og bygningsetaten. Fem av landskapsarkitektene er sysselsatt i friluftsetaten.
Arkitektens tittel kan være avdelingsarkitekt eller avdelingslandskapsarkitekt, arealplanlegger, byggesaksbehandler, overarkitekt, sjefsarkitekt, seksjonssjef, faglig leder, prosjektleder, plansjef eller planleggingsleder. Titlene antyder lønnstrinn, for den som forstår kodene. For å finne ut hva de kommunalt ansatte arkitektene faktisk gjør, må en oppsøke arbeidsplassen, og studere helheten i apparatet hvor den enkelte har sin plass og fyller sin funksjon. Trolig er arbeidsoppgavene mest spesialiserte i de store kommunene, som har de største administrasjonene.
Norge rundt
Etter Oslo følger Stavanger, Trondheim og Bergen kommune med om lag like store kommunale apparater med rundt 20 arkitekter i hver.
Stavanger har 16 MNAL og fire MNLA i staben. Trondheim kommune har 15 MNAL og fire MNLA, samt Kirkelig fellesråd med én MNLA. Bergen har 15 MNAL og to MNLA, Byantikvaren med én MNAL og Kirkelig fellesråd med én MNLA. Hvis Bryggen museum sorterer under kommunen, har Bergen kommune akkurat like mange arkitekter som Stavanger og Trondheim. Det kan være en viktig sak å sjekke, hvor det står om kommunal prestisje.
Bærum kommune har 12 arkitekter, sju MNAL og fem MNLA.
Asker kommune har åtte MNAL og én MNLA. Fredrikstad har fem MNAL og fire MNLA, altså også ni til sammen. Slik kan vi fortsette å ramse opp.
Kommuner med flere enn tre arkitekter har nesten alltid både sivilarkitekt og landskapsarkitekt i staben.
Vi er nå nede i sju stykker: Kristiansand har seks MNAL og én MNLA. Tromsø har fem MNAL og to MNLA.
Sandnes har fire MNAL og to MNLA.
Tre kommuner har fem: Drammen har tre MNAL og to MNLA. Hamar har fire MNAL og én MNLA. Skien har tre MNAL og to MNLA.
Tallet har sunket til fire: Oppegård har én MNAL og tre MNLA. Moss og Ålesund har tre MNAL og én MNLA. Skedsmo har to MNAL, én MNLA og én MNIL. Skedsmo framstår som uvanlig bredspektret. Larvik har to MNAL og én MNLA. Nabokommunen Sandefjord har det omvendte, én MNAL og to MNLA. Lillehammer har også tre til sammen, det vil si én MNAL og én MNLA samt Lillehammer miljø med én MNAL.
14 kommuner har to arkitekter i staben, i en eller annen kombinasjon. De er Bodø, Borre, Brønnøy, Grimstad, Halden, Hole, Mandal, Nes, Notodden, Rana, Røyken, Sarpsborg, Steinkjer og Ullensaker.
De siste 44 kommunene har én arkitekt. Det er Alta, Alstadhaug, Dovre, Flekkefjord, Frogner, Giske, Haram, Harstad, Haugesund, Hjelmeland, Horten, Hurum, Hvaler, Karmøy, Kongsberg, Kongsvinger, Kragerø, Lier, Lillesand, Lørenskog, Malvik, Modum, Moen, Molde, Målselv, Nannestad, Narvik, Nedre Eiker, Nittedal, Nøtterøy, Ringerike, Rygge, Rælingen, Ski, Sogndal, Sør-Varanger, Stord, Strand, Sunndal, Tønsberg, Ulstein, Verdal, Voss og Ås.
I hele denne artikkelen har vi plassert drøyt 560 arkitekter. De kommunalt ansatte utgjør den største – og mest geografisk spredte – gruppa med 273 arkitekter i 78 kommuner.
Av begge kjønn
Hvordan er kjønnsfordelingen i det offentlige? Den offentlige sektor har ord på seg for å være kvinnedominert. Gjelder det også for arkitektene?
I NIL er 68 prosent av medlemmene kvinner. Blant de ansatte i offentlig sektor er prosenten 67 – ingen forskjell å tale om.
I NLA utgjør kvinnene 65,5 prosent av medlemsmassen. Organisasjonen har mange medlemmer i offentlig sektor, hvor kvinneandelen vokser ytterligere til 74,5 prosent. Hva betyr det?
Det kan tolkes som at kvinner som utdanner seg til landskapsarkitekt, gjerne også vil inn i det offentlige, og at de er flinke og lykkes med begge deler. Slik vokser prosentandelen med de dyktiges karriere. Tallene kan også tolkes som et uttrykk for at kvinner utdanner seg til landskapsarkitekt fordi de ikke har framferd til noe annet, og at de siden samler seg i det offentlige, som letteste utvei – til forskjell fra de mannlige kollegaer, som er færre, men virkelig vil noe med faget og derfor søker seg til privat sektor for å realisere sine faglige ambisjoner med skarpere albuer.
I NAL er mennene i flertall, og flertallet forsterkes i privat sektor. Det er i særlig grad menn som har valgt å bli sivilarkitekt, og dernest søkt mot privat sektor. Kvinnene utgjør i dag 32,5 prosent av NALs medlemsmasse. I det offentlige stiger andelen til 42,5 prosent. Men likefullt leverer NAL flere menn enn kvinner til offentlig sektor. Det gjør at forholdet mellom kjønnene i offentlig sektor totalt sett blir godt balansert – med 53 prosent kvinner og 47 prosent menn.
Da kan man vanskelig tale om kvinnedominans. Når menn utgjør 47 prosent av arbeidsstokken, må det vel også finnes noen faglige grunner til å søke seg dit? Det kan ikke bare skyldes utsiktene til å få barselspermisjon uten å miste jobben. Kanskje byr offentlig sektor på interessante oppgaver for både menn og kvinner?
På sitt vis er det de prosjekterende arkitekter som utgjør den grå masse av arkitekter. Alle likner på hverandre, alle tegner det samme anlegget, om og om igjen. En kan forstå at noen og enhver ønsker å skille seg ut ved å framstå som særlig begavede.
Arkitektene i det offentlige gjør et sterkt samfunnsnyttig arbeid. De trenger ikke signere sine verker. At de fyller stillingene, er deres verk. De har mangfoldige oppgaver som nøkkelpersoner i den tekniske, økonomiske, kulturelle og samfunnsmessige infrastruktur som er nasjonens ryggrad.
