Arkitektnytt

Tanken om å bringe kunsten inn i håndverk og industri, og vice versa, utviklet seg parallelt i Sovjet og Tyskland. De samtidige politiske omveltninger ga grobunn, og allerede i 1918 åpnet russerne dørene for Vkhutemas. Folkets Kommissariat for Undervisning sendte en kontakt til Berlin for å informere tyske progressive kunstnere om kunstsyn og kunstskoler. Lærde kilder ser ikke bort fra at dette kan ha hatt innflytelse på Walter Gropius. Kontakten fortsatte opp gjennom 20-årene, fra Bauhaus side var det særlig rektoren etter Gropius, Hannes Meyer, som holdt kontakten så lenge det var mulig. Oppbyggingen av studiene var den samme, med et allment begynnerår før deling. Faktisk ikke ulikt vår egen SHKS. Vkhutemas var med sine 2500 studenter vesentlig større enn Bauhaus, og ble et levende senter for utviklingen av avantgardekunst og -arkitektur, konstruktivisme og ikke-figurativ kunst.

Vkhutemas’ basis var et «Lenin-dekret». Målet var utdannelse i ulike kunstgrener, håndverk og produktdesign til beste for landets økonomi. De første årene etter revolusjonen viste da også oppsiktsvekkende resultater. Lenin kom på besøk, likte futurisme, men viste liten forståelse for moderne kunst for øvrig. Nakenmodeller var en vederstyggelighet for den store revolusjonær.

Den sovjetiske versus den tyske skole
I Sovjet, som i Bauhaus, var det ulike, til dels motstridene ideer mellom de mer «dekorative» grener og de mer målrettede «produktivister». Det utviklet seg likevel et samarbeid.

Myndighetenes krav om praktiske gjenstander for arbeiderklassen, sammen med et pålegg om å proletarisere studentgrunnlaget, førte til fokus på funksjonell formgiving av hverdagens produkter. Men produktene ble aldri tatt i bruk av industrien, og dette var vel en av grunnene til at skolens frie stilling langsomt ble konfrontert med sin undergang.

Arkitektavdelingen var delt i tre, den ene ledet av Melnikov, og studentene skiftet mellom avdelingene og andre skoler. Ved utstillingen av dekorativ kunst og moderne industri i Paris fikk Melnikov gull for sin paviljong, og studentene fikk flust av priser. Skolen hadde lærere som Tatlin og Malevich, og var mer eller mindre vevd sammen av skulptører, malere og grafikere.
Vingeklipping skjedde etter hvert, og så tidlig som i 1930 ble skolen nedlagt. Vkhutemas ble etablert etter makthavernes ønske, i motsetning til Bauhaus, men de to skolene deler samme skjebne ved å bli motarbeidet opp gjennom 20-årene, og de blir oppløst omtrent samtidig. Men at Vkhutemas til tross for kort levetid og pågående motstand, har hatt vesentlig innflytelse på «moderne» russiske arkitekter, er det ikke tvil om.

Stalin fester grepet
Stalin erklærte tidlig på 30-tallet at det sovjetiske folk nå, isteden for den nødtørftige konstruktivisme, hadde behov for kunst og arkitektur som symboliserte folkets seier. Ensrettingen overtok, arkitekturen gjenspeilet maktapparatet. Samtidig som det var forbudt å hente inspirasjon fra vestlig arkitektur, trengte Sovjet teknisk kunnen både innenfor byggefagene og i industrien. Arkitekturtidskrifter fra vesten var på bibliotekene derfor «bare til offisiell bruk», og kunne bare leses med spesiell tillatelse.

Var det likevel fellestrekk i tankegangen?
Et modernist-utsagn: «Ved hjelp av den eksakte rytme i tid og arbeid, og ved å la hvert individ ta del i det store felles ansvar, vil fabrikken bli plassen for undervisning og universitet for det sosialistiske mennesket.» Videre: «Avsted til fabrikken, springbrettet for spranget inn i den altomfattende menneskelige kultur.»

Lenin-utsagn: «Oppdragelsen av sovjetmennesket, den russiske villmann, må gå gjennom industrialisering. Bare da kan den utdannede, kulturbevisste arbeider skapes, ideell for sosialismen.»

Evolusjonen skulle skje ved hjelp av teknologien. Parallelt med denne kulturfornyelsen, lå forakten for det gamle, og behovet for å bli kvitt gamle symboler. Utallige er de kirker, klostre og slott som ble revet under denne russiske «kulturrevolusjon». Da Stalin annonserte «Det store skrittet fremad» i 1929, var målet ikke bare å ta igjen de kapitalistiske landene, men å gå forbi dem. Detroit-arkitekten Albert Kahn tegnet fem hundre anlegg ved sitt Moskva-kontor i 30-årene og sysselsatte fem tusen arkitekter. «The company town» ble et faktum i langt større grad enn i USA. Tre hundre nye byer, med seksti til åtti tusen innbyggere rundt en enkelt bedrift. Mat fra felles kjøkken, bad, kollektive vaskerier og klubber. «En sosialistisk by vil bli noe helt annet enn slik byer oppleves i dag,» het det, samtidig som en var vel vitende om at industriarbeidere, avhengige av lønningsposen, er langt lettere å ha oversikt over enn bønder. For den jevne russiske arbeider, presset inn til byene grunnet kollektivisering av landbruket, var sultedøden alternativet. Sovjetisk modernisme var med andre ord kompleks, så spørsmålet er ikke om den var et redskap i Stalins «fabrikkpipesosialisme», men når den ble det. Arkitekturen forsvant, men tanken om den storslåtte industrialisering slo igjennom.

Prefab og Byplan
Byene ble bygget med prefabrikasjon av boliger rundt industrien. Prefab hadde lenge vært konstruktivistenes ønske, mangelen på kyndige bygningsarbeidere utover landet gjorde det nødvendig. Spede drømmer om variasjon i store og små hus ble misbrukt og «concretisert» i by etter by i kjedsommelig identitetsløshet. Ingen fornyelse skjedde. Fellestrekkene ved vesteuropeisk modernisme er sterke, men nærmest glemt. De eide fremtiden, ville forme den, og visste hvorledes det nye mennesket også skulle formes. Statsapparatet stod til disposisjon. Men akk, historien gjentar seg. Gang på gang blir talent og fremtidstro misbrukt. Makt korrumperer, så vel som avmakt.
Joseph Conrad har formulert det slik: «Behold utopien, men kast illusjonene.»