Arkitektnytt

Når profilering og markedsføring av norsk arkitektur i utlandet skal få økt prioritet fra Regjeringens side, må imidlertid noen sentrale spørsmål reises: Hva er norsk arkitektur? Er det mulig å samle seg om en felles oppfatning av hva som kjennetegner norsk arkitektur? Kan norsk arkitektur markedsføres som et gjenkjennelig produkt, noe man kan peke på og si at dette representerer den norske arkitekturen, den norske måten å tenke arkitektur på? Ønsker vi i det hele tatt en slik dogmatisk «norsk arkitektur», og vil vi assosieres med den?

arkitektur.nå går ikke inn på diskusjonen om dette, men forklarer ønsket om økt markedsføring av norsk arkitektur som en metode for å «...skape et tydelig og positivt bilde av Norge som en moderne og innovativ nasjon». Altså er arkitekturen som skal markedsføres delvis et indirekte middel til å oppnå noe annet enn det å vise arkitekturen selv. Skal arkitekturen brukes til å markedsføre nasjonen som innovativ, er det logisk å tenke i retning av mangfoldig og utforskende arkitektur, altså et skritt vekk fra det som muliggjør samlebegrepet «norsk arkitektur». Arkitektonisk innovasjon er utvilsomt spennende og nødvendig i utviklingen av arkitekturen, men er norsk arkitektur egentlig karakterisert som spesielt innovativ?

Norge er i utlandet antageligvis mest kjent for sin olje og sin vakre natur. Arkitektonisk utnyttelse av kunnskap knyttet til vår langt utviklede teknologi innen oljeindustrien til eksperimentering og innovasjon virker imidlertid temmelig fraværende. Til gjengjeld er arkitekturens relasjon til naturen uhyre sterk i Norge. Den etterhvert ganske omfattende oppmerksomheten norsk arkitektur får i utlandet fokuserer da også gjerne på bygg og materialitet sett i relasjon til landskap og natur. «Den poetiske modernismen», med Sverre Fehn som gudfar, er videreutviklet av en hærskare yngre små og store kontorer, og er for mange blitt synonymt med ideen om «norsk arkitektur». Denne arkitekturen har større fokus på ydmykhet og tilstedeværelse enn innovasjon. Den har også klare forankringer i tradisjon. Kanskje har vi i den noe verdifullt å markedsføre for verden? Det er i hvert fall en slags produkt-tenking som er markedsførbar. Men på den annen side: Går man for denne dogmatiske tenkingen ekskluderer man jo arkitekter og kontorer som jobber på et vis som faller utenfor kategorien. Og er det dessuten stuerent at regjeringen i sin ambisjon om å markedsføre norsk arkitektur velger seg «en riktig arkitektur», det vil si spesifikke arkitekter, å markedsføre, slik den jo allerede er langt på vei til å gjøre gjennom sitt utvalg av prosjekter og arkitekter som illustrerer dokumentet?

I hvert fall kan man når man leser arkitektur.nå savne en større avklaring rundt dette paradokset: Markedsfører man det nytenkende og det fremtidsrettede, eller markedsføres det tradisjonsrettede og det nærværende? Eller representerer norsk arkitektonisk innovasjon en filosofisk syntese av disse?

Prestisje

Arkitekter er opptatt av prestisje, og det varmer derfor våre arkitekthjerter når regjeringen lanserer en arkitekturpolitikk som også fokuserer på behovet for økt markedsføring av norsk arkitektur internasjonalt. Men er dokumentet realpolitisk? Eller er det politisk retorikk laget for å tilfredsstille arkitektstanden og for å unngå kritikk for unnfallenhet? Vi får håpe på det første, slik at vi får se konkrete resultater av en klarere offentlig satsing på norsk arkitektur. Det kan nemlig trenges i den markedsliberalistiske hverdagen arkitekturen skapes i.

Norge har mange flinke arkitekter. Men Norge har også mange spesielle oppdrag som nok har ført til mye av oppmerksomheten i utlandet: Operaen, Turistveiprosjektet, samt et utall opplevelsessentre med stort fokus på arkitektur. Dette er prestisjeprosjekter og prosjekter utviklet med særlig fokus på arkitekturens nytteverdi i markedsføringen av funksjonen bygget eller anlegget betjener. Men disse oppdragene representerer også noe luksuriøst: Norge er rikt, vi kan koste på oss disse offentlige prosjektene som strengt tatt ikke er nødvendige, i hvertfall ikke sett fra et fattigere lands perspektiv. Vi markedsfører med andre ord også vår rikdom gjennom oppmerksomheten disse prosjektene får.

Norsk «hverdagsarkitektur» er det derimot dessverre verre stilt med. Kunne en ambisiøs og målrettet norsk arkitekturpolitikk føre til utvikling av for eksempel vesentlig bedre boligprosjekter i Norge enn det som bygges i dag, hadde vi virkelig hatt noe å markedsføre og vise frem internasjonalt. Hadde arkitekturpolitikken lyktes med dette ?ville til og med arkitekturpolitikken selv ?vært noe å markedsføre!

Rett fokus?

Arkitektur representerer på bruttonasjonalproduktnivå isolert sett ingen særlig stor rolle, og om et arkitektkontor lykkes i å få internasjonale oppdrag har det marginal økonomisk betydning for andre enn arkitektkontoret selv. arkitektur.nå er likevel klar på at det høye kvalitetsnivået norsk arkitektur representerer må synliggjøres. Profileringen skal gjøres på områder der Norge er et foregangsland, og i dokumentet nevnes sosial velferd, demokratiske prosesser, ansvarlig forvaltning av naturressurser, bærekraft og teknologi. Dette handler vel så mye om nasjonal prestisje og politisk nytte som om arkitektur. Som nasjon har vi stadig et ønske om og behov for å fremstå som gode, eller til og med best. Når arkitektur.nå innleder behovet for å profilere norsk arkitektur internasjonalt med et ønske om å skape et bilde av Norge som moderne og innovativ, kan man i kommende markedsføring frykte en overfladiskhet i presentasjonen av norsk arkitektur. La oss håpe at norsk arkitektur også isolert sett representerer noe grunnleggende som det er verdt å markedsføre globalt – som bidrag til internasjonal arkitekturutvikling og velferdsutvikling, og at markedsføringen i såfall er seg bevisst å få frem også dette.