Arkitektnytt

WAN, WAF, MIPIM, «Mies», Pritzker, RIBA Gold Medal. For å nevne noen. Det finnes en jungel av arkitekturpriser der ute, noen høyere verdsatt enn andre. Prisene kan kategoriseres på flere måter, men av de seks som er nevnt ovenfor, koster tre penger, tre er gratis. De tre første er kommersielle, de krever penger fra deltakerne og gir ingen pengepremie til vinnerne. De tre siste har høyest status i arkitektlauget, blant annet fordi de bare har én vinner og fordi de har bygget opp et renommé gjennom mange år. 

Men dét vil ikke si at de andre sees ned på. Tvert imot, deres status har vært stigende, med flere påmeldte prosjekter og et økende antall publiseringssteder for arkitekturnyheter.
 

Denne artikkelen handler om disse, prisene som koster penger. Vi kommer tilbake til MIPIM, «eiendomsbransjens Oscar», og ser først nærmere på de til forveksling likelydende WAN og WAF. Begge er relativt nyetablerte, har sitt utgangspunkt i England og har holdt på i syv-åtte år. WAN springer ut av nettstedet World Architecture News, som Michael Hammond etablerte i 2005, mens WAF ble startet av Paul Finch, som den gang var redaktør i The Architectural Review, og som i dag er editorial director samme sted og i Architects’ Journal.

WAN er en «innsendingskonkurranse» og sprer sine kategorier og prisutdelinger ut over hele året. WAF, eller World Architecture Festival, er en festival og arrangeres i Singapore over tre dager på senhøsten.

WAN presenterer seg som verdens største architectural awards programme, med 1379 påmeldte fra 72 land og 317 jurymedlemmer fra hele verden, mens WAF kaller seg «verdens største arkitektur-evenement.»
 

Begge fordeler sine nominerte på en mengde kategorier, mellom 20 og 30. Å melde på et prosjekt koster 375 britiske pund (4 800 kroner) for WAN i de fleste kategorier og 930 dollar (7 600 kroner) for WAF. En nominasjon hos sistnevnte vil imidlertid bli flere ganger dyrere, men mer om det senere.
 

Selv om WAN er størst i antall søknader, tyder det meste av tilbakemeldinger på at det er WAF som sitter med prestisjen. Det finnes flere årsaker til dette, ikke minst at prisutdelingen skjer på en påkostet tredagers festival på det spektakulære hotellet Marina Bay Sands i Singapore. Her deltar omtrent to tusen arkitekter fra hele verden på det som arrangørene kaller «your passport to the international architecture scene».
  

A-lab har vunnet WAF-prisen tre ganger. Statoils hovedkvarter på Fornebu er belønnet med to priser, først i Future Commercialkategorien i 2009 og fire år senere som Completed Building Office. I tillegg endte A-lab som vinnere i kategorien «best housing» i fjor, for leilighets- og kontorkomplekset The Carve i Bjørvika. Geir Haaversen, partner og daglig leder i A-lab, mener kontoret har fått mye omtale og mange kontakter på grunn av disse prisene.
 

 

Mange utviklere er usikre når de skal finne arkitekter til prekvalifiseringer, mener Haaversen.

– De har gjerne en liste med de 30-40 kontorene som er mest kjent internasjonalt, som OMA, Herzog & Meuron, Zaha Hadid, Jean Nouvel og så videre, de som er med på alt. Deretter har du kontorene som kan kalles runner-ups, som når man vinner en av de mer kjente prisene og blir lagt merke til.

Haaversen forteller at A-lab har vært med i en prekvalifisering i India, der de nå er i finalen med Rem Koolhaas’ OMA.
 

– Vi hadde ikke klart det uten WAF-prisen. Vi er bare et passelig stort og hyggelig norsk arkitektkontor. De spurte rundt tjue kontorer, blant dem flere danske, som 3XN og BIG. Dette er en annen liga.

I Norge, derimot, har disse prisene liten betydning, mener A-lab-sjefen.
 

– Det er hyggelig for Statoil å vinne med Statoil-bygget på Fornebu, og for Oslo S Utvikling med boligprosjektet The Carve i Bjørvika, men det betyr mye mer internasjonalt. Sånn sett kan du si at folk flest vet ingenting om disse prisene, men utviklere og utbyggere legger merke til dem. Og det gir oss mulighet til å komme i posisjon internasjonalt. Det har mye å si.

Men en WAF kan også komme til nytte her hjemme.
 

– Det bygges mye i Norge, og utviklerne får iblant internasjonale partnere, passive utenlandske eiere som investerer i norsk eiendom. Ved ett tilfelle ble vi introdusert for noen amerikanere som aldri hadde hørt om oss. Så får de vite at vi har vunnet de og de prisene, og da vekkes interessen. En WAF-pris gjør det lettere å forklare at vi har noe å fare med.
 

WAN-prisen er ikke like viktig, mener Haaversen, selv om A-lab også har vunnet denne, i kategorien beste kommersielle bygg i 2012.
 

– Vi prioriterer ikke WAN, siden det går en del energi til å forberede disse søknadene. ?De må skreddersys til de gjeldende kriteriene hver gang og det er begrenset med tid vi kan bruke. Det er ingen vits i å sende inn hvis vi ikke har tro på prisen, sier Haaversen.
 

De fire første årene ble WAF arrangert i Barcelona og allerede den gang lokket man til seg 1900 deltakere fra 70 land, med dommerpanel bestående av profilerte arkitekter som Norman Foster, Zaha Hadid og Robert Stern.
 

I 2012 bestemte man seg for å flytte til Singapore, grunnet Asias formidable vekst. Antall deltakere har ikke økt nevneverdig, men det har tallet på nominerte. Man startet med 224 prosjekter nominert over 17 kategorier i 2008. Siden har det vært en jevn økning, og i 2015 er det 338 nominerte fordelt på 30 kategorier.
 

Mens WAN-prisene deles ut gjennom hele året og koster knappe 5 000 kroner per innsendt prosjekt, er det mye mer festivitas forbundet med WAF. Og for å sikre seg at det blir folksomt på Marina Sands Bay, forplikter alle påmeldte seg til å møte opp med to representanter i Singapore, hvis de blir nominert. Her skal de holde en ti minutters presentasjon og frittes ut av dommerne foran publikum. Presentasjonen har med andre ord en god del å si for resultatet, siden dommerne skal kåre en vinner i løpet av dagen.
 

WAF er dermed et sted for mingling og nye bekjentskaper. Over tre dager kan man hoppe mellom utstillinger, seminarer og sosiale tilstelninger. I år er hovedtema «Cities and Urbanism» og blant talerne finnes folk som Charles Jencks, Michael Sorkin, Peter Cook og Kai Uwe Bergmann fra BIG. Hvis man ønsker å delta på noen av foredragene, koster tredagersbilletten fra 1 000 dollar (8 200 kroner) og opp til 1 475 dollar (12 100 kroner) for VIP, som også inkluderer gallamiddag. Plusser man på reise og hotell for to, koster det raskt 50 000 å være en av de 338 nominerte til WAF-prisen.
 

Dette kan virke avskrekkende for mange, ikke minst unge og nyetablerte kontor. En av dem som tok sjansen, var Oslo-kontoret Various Architects. Etter å ha samarbeidet med Snøhetta på Alexandria-biblioteket, flyttet egyptiske Ibrahim Elhayawan til Norge og jobbet for Snøhetta fram til 2008, da han var med å starte Various Architects. Året etter vant de en WAF-pris i kategorien «Experimental – future projects» for en oppblåsbar mobil arena som kunne pakkes sammen til fire prosent av sitt volum. 
 

– Vi var usikre på om vi ville bruke 5 000 kroner, som det kostet da, men vi hadde tro på at vi skulle vinne, sier Elhayawan.
 

En av hans tidligere kollegaer dro til Barcelona for å motta prisen, sammen med representant fra samarbeidspartner Rambøll UK. Selv var Elhayawan i Taiwan og samarbeidet med OMA på Taipei Performing Arts Center.
 

– Det ble ikke noe av prosjektet. Finanskrisen kom rett etterpå, sier Elhayawan.

– Vi har heller ikke fått noen direkte oppdrag på grunn av prisen. Vi ble invitert til Kina av et stort selskap for å lage en mobil paviljong, men ikke noe mer enn det.
 

Til gjengjeld har den mobile arenaen fått mye oppmerksomhet i arkitekturmediene.

– Vi har fått omtale og mange henvendelser, helt fram til i dag.

Siste oppslag kom på Architizer i juni, under tittelen: «Setting the Scene: Open Air Theaters That Steal the Show».
 

Men selv om prosjektet ikke ble realisert, mener Elhayawan at WAF-prisen har hjulpet dem i prekvalifiseringer.
 

– Jeg kan ikke peke på enkeltprosjekter å si at prisen har vært utslagsgivende, men vi har blitt plukket ut til prekvalifisering ti-tolv ganger og har vunnet to av dem. Det hjelper å ha en pris som WAF når vi presenterer oss. Det er jo ikke mange som har vunnet slike priser i Norge.
 

Haptic Architects har kontor i Oslo og London og ble i fjor nominert i to WAF-kategorier: Straume sentrum («Commercial mixed-use») og Istanbul Grand Airport («Infrastructure», i samarbeid med Nordic Office of Architecture). Heller ikke Tomas Stokke i Haptic kan peke på konkrete oppdrag som følge av dette, men er enig i at WAF og liknende priser kan ha sin funksjon.
 

– Disse prisene betyr mest som anerkjennelse. Pluss at det etterspørres i prekvalifiseringer om man har vunnet priser. Det er derfor dette markedet finnes, sier Stokke.
 

Han sier det føles litt som å stikke på en hyggelig fest med en gjeng arkitektvenner.

– I fjor sendte vi inn fire prosjekter og ble nominert for alle fire. (De to siste kom på Inside, som er interiørdelen av WAF og arrangeres samtidig, red.anm..) Alle vet hvordan dette fungerer. Det er hovedsakelig en kommersiell affære lansert med profittmotiv. Kanskje utnytter de til en viss grad arkitekters forfengelighet.
 

I år valgte Haptic å ikke sende prosjekter til WAF.

– Litt fordi det er en business, det koster en del å sende inn og å være med på utdeling i Singapore. Vi må vurdere om det er verdt å bruke 50 000 kroner på dette, eller om de pengene kan brukes til mer hensiktsmessig markedsføring.
 

Blant det mer hensiktsmessige nevner Stokke MIPIM, den internasjonale eiendomsutviklermessen i Cannes.
 

– Ja, for oss er andre fora vel så nyttige for å knytte kontakter. MIPIM har en mye bredere kontaktflate. WAF og andre arrangementer er fint for arkitekter som vil møtes og hygge seg i hverandres selskap, en fest for kolleger, men det er ikke stedet for å treffe oppdragsgivere. 

MIPIM er ti ganger så stort som WAF, og Haptic sender tre-fire fra kontoret dit hvert år.   
 

– Folk drar til MIPIM for å treffe folk fra sitt eget land. Norske arkitekter drar for å treffe norske utviklere. Dette er et av årets viktigste arrangement. Alle er der for å gjøre business. Det kan være vanskelig å måle effekten, men flere av våre prosjekter har oppstått ved at vi har møtt kunder på MIPIM. Vi har også innledet samarbeid med arkitekter vi har truffet der, sier Tomas Stokke.
 

Også Geir Haaversen framhever MIPIM.
 

– Det har vært en endring der. MIPIM pleide å bestå av en liten gjeng med eiendomsutviklere i blå dress som møttes i Cannes for å drikke hvitvin. Nå er det mange ordførere og lokalpolitikere der. Danske arkitekter er der og noen norske. En pris stiger i status når prisarrangøren gjør de rette grepene, sier Haaversen i A-lab, som også mottok en MIPIM-nominasjon for The Carve i Bjørvika.

Kjetil Trædal Thorsen i Snøhetta har en litt annen innfallsvinkel til hvor det er verdt å henge.

– Min teori, og det har jeg hevdet i mange år, er at våre oppdragsgivere som regel er arkitekter. Enten har byggherren ansatte arkitekter som er med og bestemmer, eller så hyrer de inn eksterne rådgivere som er arkitekter.Derfor er det minst like nyttig å delta på WAF.
 

– MIPIM er et helt annet set-up. Hvis du går etter min teori, så kan du treffe mange av de samme arkitektene på WAF og MIPIM. Men det kommer også an på hvilken type arkitektur du ønsker å bedrive. Hvis vi snakker A4 og volum, mest mulig til lavest mulig pris, kan nok MIPIM være bedre, men ikke når det gjelder for eksempel museer og andre kulturbygg, sier Trædal Thorsen.
 

Snøhetta fikk sin første WAF-pris i 2008 i kategorien «Beste kulturbygg» for operaen i Bjørvika. Tre år senere vant de med Villreinsenteret på Dovre i kategorien «Beste besøkssenter».
 

Trædal Thorsen sier det er «litt sporadisk» hvordan Snøhetta jobber med prissøknader.

– Ett år kan vi ha noe ekstra tid, men i år har vi brukt mye ressurser på vår nye bok samt utstillinger i København og Berlin. Da blir det mindre tid til prisgaloppen.
 

I 2009 ble Snøhetta tildelt EUs pris for samtidsarkitektur, også kalt Mies van der Rohe-prisen, for Operaen i Bjørvika. Prisen deles ut til ett bygg hver annet år, og vinnerlisten er eksklusiv. Trædal Thorsen mener det er juryarbeidet som gjøre at denne prisen henger så høyt.
 

– De reiser rundt og besøker prosjektene de skal bedømme. De driver grundig arbeid. Jeg mener de besøkte oss to ganger før vi fikk pris for Operaen. Når juryarbeidet er bra, da er det en god pris.

Også for Haaversen er juryen avgjørende for om A-lab ønsker å delta.
 

– Nivået på juryen er viktig, den må bestå av seriøse arkitekter. Men det hjelper ikke med en solid jury, hvis ikke kriteriene er gode og dyktige kontorer deltar. Hvis vi ser at mange av kontorene vi identifiserer oss med, både nasjonalt og internasjonalt, har vært med, ja, så vurderer vi å sende inn forslag.
 

Ikke alle er like begeistret for å vinne en av de internasjonale, kommersielle prisene. Noen har høyere sperrer enn andre for å delta, som da Haugen/Zohar meldte seg på WAN-kategorien «21 For 21» tidligere i år. Formålet med kategorien har vært å fremheve «21 architects who could be the leading lights of architecture in the 21st century».
 

– Vi melder oss vanligvis ikke på pris-?utdelinger som vi må betale for, men i vår gjorde vi et unntak, sier Marit Justine Haugen.
 

– Det startet med en forespørsel via e-post om å være med på «21 For 21», og jeg betalte de 100 pundene det kostet. Jeg er litt flau og tar selvkritikk på at vi meldte oss på.
 

Hun mener det hele skyldes et øyeblikks dårlig dømmekraft, muligens på grunn av lavt blodsukker.

– Men så vant vi. Og vi vant over flere kontor som vi synes er veldig gode.

Likevel mener Haugen at slike priser er «bare tull».
 

– Dette er første gang jeg har latt meg friste til å delta i de åtte årene som er gått siden vi startet kontoret. Jeg vil nok ikke gjøre det igjen. Jeg har ikke engang ført det opp på hjemmesiden, så da har vel ikke prisen gjort noe med meg.
 

Prisen har heller ikke kastet noe av seg i form av oppmerksomhet.
 

– Vi har kanskje fått to invitasjoner til underbetalte foredrag et par steder i Europa. Jeg tenker at i et kontors lange liv kan en WAN-pris være fint for CV-en, men for den daglige driften og for vår selvtillit betyr det ingenting.
 

Haugen/Zohar har en liten portefølje, sier hun, men på lang sikt er det dette som er viktigst.

– Vi har vært med på en del prekvalifiseringer, og jeg vil si at erfaring og gode prosjekter er det som har betydning. Vi er old school her på kontoret. Vi er ikke på Facebook, heller. Men kan hende har vi misforstått.