Arkitektnytt

Den 2. internasjonale konferanse om universell utforming ble holdt 22.–26. oktober i miljø- og tempelbyen Kyoto. En behagelig japansk sensommer møtte en relativt tallrik norsk delegasjon.

Universal Design i Japan
Kyoto har en god klang når det gjelder miljøanliggender, det samme er tilfellet når det gjelder universell utforming. Midt i et tilsynelatende kaos er Japan et av verdens mest fremskutte land når det gjelder tilgjengelighet for alle. Byrommene er utstyrt med ledelinjer, lydsignaler i form av fuglesang møter deg i hvert lyskryss eller trappeløp, og det meste av transportmidlene er tilrettelagt for å betjene de fleste. Teknologisk er som kjent japanerne helt i front.

Gjennomføringen av konferansen skjedde knirkefritt med simultanoversettelse av foredragene til engelsk, i skriftlig form og til døvespråk. Det hele i terskelfrie omgivelser med ledelinjer og vennlighet. Parallelt med konferansen ble det holdt en utstilling som viste produkter og hjelpemidler som holdt et høyt teknologisk nivå.

For øvrig er vel japanerne noe av det mest diametralt motsatte av det norske man kan oppleve. De bor på andre siden av kloden, kjører på venstre side av veien med kniplinger på seteryggene i drosjene, man sitter på gulvet og spiser med pinner, er punktlige, høflige og svært mange. Noen av skikkene og særtrekkene var faktisk med på å gi meg følelsen av funksjonshemming: jeg er dårlig til å sitte på gulvet, og det japanske skriftspråket er vanskelig tilgjengelig.

Drahjelp fra Paralympics
Utviklingen av universell utforming i Japan skjøt fart, ifølge professor dr. Tadao Koga, en av landets ledende innen design og planlegging, etter Paralympics i Tokyo i 1964. Med tilreisende fra hele verden med ulike funksjonshemninger ble det klart for myndighetene at tilgjengeligheten var mangelfull. En rekke brukerinitierte aksjoner, beklageligvis etter flere fatale ulykker på Japans overfylte perronger, og rullestolbrukeres aksjoner for å kunne benytte offentlige transportmidler, gjorde at utviklingen skjøt ytterligere fart. I dag er Japan blant verdens fremste land når det gjelder tilgjengelighet.

Design for an aging society
Fra å fjerne hindringer er vi nå over i en fase hvor man snakker om en mer allmenn rett til tilgjengelighet – en parallell til andre former for «civil rights movement». Tilgjenglighet berører alle i kortere eller lengre perioder av livet. Livskvalitet som målsetting vinner frem der man tidligere fokuserte på å fjerne barrierer. En form for kultivering av samfunnet med en humanistisk målsetting.

Jane Barrett fra USA påpekte at vi står foran «de gamles samfunn» og «the business of aging – aging with dignity».

I bakgrunnen ligger erkjennelsen av at befolkningen stadig blir eldre og følgelig trenger mer tilrettelagte løsninger i offentlige og private rom. I gjennomsnitt har verdens befolkning i løpet av det siste hundreåret fått 20 år mer å leve. Seks av sju tilbringer alderdommen utenfor institusjoner. Behovet for en bolig tilpasset alle livets faser, er vel mest kjent i Norge som «livsløpsstandard» (lifetime homes), noe som Husbanken har fremmet i en årrekke.

Tilgjengelighet for alle
Nå er ambisjonen at tilgjengelighet er en menneskerett som skal gjelde alle – gamle, barn, astmatikere, barnevognsførere, folk med stiletthæler eller krykker m.fl. En flott målsetting, som kan løfte alle offentlige rom opp på et nytt nivå. Men som kommer til å koste – et sted mellom 10 og 100 milliarder kroner.

Representantene fra Norge leverte et vidt spekter av innlegg under konferansen. Det ble redegjort for den norske modellen for gjennomføringen – handlingsplanen, bosted for hjemløse ble presentert og eksempel på produktuvikling, for å nevne noen av temaene.

To av de norske forelesningene ble hedret med tittelen «Excellent paper». Dette gjaldt Jon Christophersen, Sintef Byggforsk, og hans foredag om boliger for sterkt funksjonshemmede og Marianne Støren Berg, Kode Design, for deres emballasjedesign for Jordan.

For øvrig ble det holdt et vell av forelesninger i ulike sesjoner med forelesere fra det meste av verden. Forholdene i utviklingslandene er vesentlig forskjellig fra den industrialiserte, rike verden. Innsatsfeltene må bli forskjellige.

Ikke alt var like interessant, mye historikk og lite god design til å bli inspirert av. Forelesningene om planlegging ble ofte veldig generelle. Hovedfokuset til konferansen lå nok mer mot det administrative og medisinske enn mot formgiving.

Situasjonen i Norge
I tillegg til de fysiske barrierene i byrom og bygninger har vi i Norge et klima og en topografi som ikke fremmer tilgjengelighet. Sannsynligvis er klimaet den enkeltfaktoren som mest begrenser fremkommeligheten i Norge. Snøhauger og hålkeføre i vinterhalvåret er nok den største hindringen for folk flest. Man skal ikke være særlig bevegelseshemmet for å gjøre seg denne erfaringen. Med andre ord, snøryddingsbudsjettene, som er svært mange kommuners fremste salderingspost, blir helt sentrale for å fremme tilgjengelighet. Dette må nedfelles i stats- og kommunebudsjettene, skal man ta ambisjonen om universell utforming alvorlig.

Det offentlige er landets største eiendomsbesitter og forvalter våre felles byrom. Det er litt av en oppgave man har påtatt seg.

Når man i tillegg har satt seg som mål at vi skal bli best i verden på universell utforming, er det bare å kaste seg ut i det. Det kreves kunnskap i tillegg til penger for å innfri denne målsettingen. Jeg tror landets prosjekterende og planleggere er klare til å ta denne utfordringen. Men her kreves et felles løft med private og offentlige eiendomsbesittere, politikere, beslutningstakere, formgivere, planleggere og håndverkere, – ja det er vanskelig å se hvilke yrkesgrupper målsettingen ikke vil involvere. Om vi blir best i verden, får tiden vise.

Tekniske løsninger eller forskrifter
Japanerene er gode på tekniske løsninger. Vi nordmenn har en klokkertro på regelverk.
Det er en utbredt oppfatning at det mest verdifulle Norge kan bidra med i arbeidet for universell utforming, er velferdsstaten som aktør. Sannsynligvis trengs begge deler. Men man skal være ganske optimistisk for å tro at virkeligheten kommer til å endre seg over natten.

Situasjonen kan lett bli en parallell til målsettingen om et mer miljøvennlig samfunn. Festtalene er på plass, men de harde økonomiske realitetene knyttet til laveste anbud, kan forpurre det etisk høyverdige ambisjonsnivået om tilgjengelighet for alle.

Min eldste sønn ble født med en vridd fot. Hadde han vært født en annen plass på jorden eller 50 år tidligere, hadde han sannsynligvis måttet leve et liv som delvis funksjonshemmet. Legene rettet opp forholdene. Dette er et fremskritt. Tilgjengelighet for alle vil være et stort fremskritt.