Nyheter
Det går opp og ned
Stadig leser og hører vi om kulturer som står for fall, om truede dyrearter, om båtbyggerkunst som dør ut, og innenfor byggekunsten om gamle håndverk som forsvinner. Inntil for få år siden gikk dette tungt inn på meg. Jeg var et lett offer for hvordan skal det gå-stemninger, og så mørkt på en fremtid uten bjørn, nordlandsbåt og sjablonmaling.
13. august 2002
Men etter hvert har jeg skjønt at varsler om at noe står for fall, er signalet for ny vekst. Den tragiske livsanskuelse «evig eies kun det tapte» har fått en ny og praktisk gyldighet. Ikke før bjørn og ulv er nesten utryddet, viser det seg at store flokker av de blodtørstige rovdyrene herjer vilt blant uskyldige bønder. I Danmark var stråtakene truet av mangel på stråtaktekkere. At stråtaktekkere som alle andre var truet av alminnelig dødelighet, kom fullstendig overraskende på danske myndigheter. Leverandører av plaststråtak så straks sin sjanse, men det ble en flopp. Kapasiteten på stråtaktekkerutdannelsen ble bedret, stråtaktekkerkurs ble arrangert landet rundt, og situasjonen nå er at det er en normal arbeidsledighet blant stråtaktekkere. Til beste for forbrukerne.
I Norge har vi tilsvarende erfaringer med lafteteknikken. For en kort mannsalder siden var laftekunsten kriserammet. De få gjenlevende laftetømrere ble vist frem med langt skjegg i Norge rundt. Det var startskuddet for en oppblomstring som få næringer kan vise maken til. Fra en sped begynnelse som hobby for pensjonerte overleger er det nå hundrevis av unge laftere som svinger øksen i store laftebygghangarer i de norske bygder. Ringvirkningene er uoverskuelige. Økseproduksjonen på Bryne tar seg opp, og brynefabrikken i Øksfjord har store ordrereserver. Gerd Liv Valla vil neste år åpne laftebyggerforbundets landsmøte.
De samme tendenser har vi sett med en rekke andre truete håndverksteknikker. Stukkaturbransjen kan, i motsetning til hva vi trodde i sekstiårene, vise seg å være et trygt levebrød.
Disse uimotsigelige kjensgjerninger har satt meg på sporet etter en generell utviklingstendens: Nedgang fører til oppgang. Mer burde vært truet oftere. Jeg ser mange muligheter. Men også mange farer. Det finnes jo gamle kulturer som til glede for de fleste av oss lever et stillferdig liv i et snevert og isolert miljø. Med fare for å fornærme noen få vil jeg for min del trekke frem munnharpe-kulturen som en aktuell trussel. Munnharpistene vil snart oppdage at de er i ferd med å dø ut, og mobilisere for bevilgninger og økt innflytelse. Før vi vet ordet av det er prosjektkonkurransen om Munnharpeakademiet i gang.
Man burde derfor gå dypere inn i problemstillingen og definere knivseggen mellom et beskjedent liv til glede for noen få, og trusselen om en oppblomstring til skade for de fleste. Når er tilstanden dårlig, men likevel ikke så livstruende at spesielle tiltak vil bli iverksatt? Når er en bransje så langt inn i døden at kunstig åndedrett kan bli satt i gang med etterfølgende katastrofal oppblomstring? En økt kunnskap om disse forholdene kunne være nyttig. Da kunne man sørge for at utdøende sysler som mange av oss helst vil bli spart for, ble lagt i stabilt sideleie, uten tilførsel av stimuli, inntil de gikk inn i historiebøkene.
For det er jo nok av områder vi bør konsentrere oss om. Skandaløse tilstander i Postverket leser vi om hver dag. Det betyr antagelig at etaten kan glede seg til en fremgangsrik periode. Nedgangen i arkitektbransjen er like rundt hjørnet. Renten går opp, landet er fullt av ledige lokaler, oppdragsgiverne er avventende. Unge arkitekter får ikke jobb, få søker arkitektutdannelsen, faget taper terreng, kort sagt det er kvelden. Men fatt mot! Dette er de beste varsler om ny soloppgang!
De som ikke gidder å tenke gjennom alt dette, kommer langt med konklusjonen: Det går opp og ned her i livet.
I Norge har vi tilsvarende erfaringer med lafteteknikken. For en kort mannsalder siden var laftekunsten kriserammet. De få gjenlevende laftetømrere ble vist frem med langt skjegg i Norge rundt. Det var startskuddet for en oppblomstring som få næringer kan vise maken til. Fra en sped begynnelse som hobby for pensjonerte overleger er det nå hundrevis av unge laftere som svinger øksen i store laftebygghangarer i de norske bygder. Ringvirkningene er uoverskuelige. Økseproduksjonen på Bryne tar seg opp, og brynefabrikken i Øksfjord har store ordrereserver. Gerd Liv Valla vil neste år åpne laftebyggerforbundets landsmøte.
De samme tendenser har vi sett med en rekke andre truete håndverksteknikker. Stukkaturbransjen kan, i motsetning til hva vi trodde i sekstiårene, vise seg å være et trygt levebrød.
Disse uimotsigelige kjensgjerninger har satt meg på sporet etter en generell utviklingstendens: Nedgang fører til oppgang. Mer burde vært truet oftere. Jeg ser mange muligheter. Men også mange farer. Det finnes jo gamle kulturer som til glede for de fleste av oss lever et stillferdig liv i et snevert og isolert miljø. Med fare for å fornærme noen få vil jeg for min del trekke frem munnharpe-kulturen som en aktuell trussel. Munnharpistene vil snart oppdage at de er i ferd med å dø ut, og mobilisere for bevilgninger og økt innflytelse. Før vi vet ordet av det er prosjektkonkurransen om Munnharpeakademiet i gang.
Man burde derfor gå dypere inn i problemstillingen og definere knivseggen mellom et beskjedent liv til glede for noen få, og trusselen om en oppblomstring til skade for de fleste. Når er tilstanden dårlig, men likevel ikke så livstruende at spesielle tiltak vil bli iverksatt? Når er en bransje så langt inn i døden at kunstig åndedrett kan bli satt i gang med etterfølgende katastrofal oppblomstring? En økt kunnskap om disse forholdene kunne være nyttig. Da kunne man sørge for at utdøende sysler som mange av oss helst vil bli spart for, ble lagt i stabilt sideleie, uten tilførsel av stimuli, inntil de gikk inn i historiebøkene.
For det er jo nok av områder vi bør konsentrere oss om. Skandaløse tilstander i Postverket leser vi om hver dag. Det betyr antagelig at etaten kan glede seg til en fremgangsrik periode. Nedgangen i arkitektbransjen er like rundt hjørnet. Renten går opp, landet er fullt av ledige lokaler, oppdragsgiverne er avventende. Unge arkitekter får ikke jobb, få søker arkitektutdannelsen, faget taper terreng, kort sagt det er kvelden. Men fatt mot! Dette er de beste varsler om ny soloppgang!
De som ikke gidder å tenke gjennom alt dette, kommer langt med konklusjonen: Det går opp og ned her i livet.