Nyheter
Det forbudte ornament
Siste nummer av Byggekunst (04/05) omhandler ornamentikk i arkitekturen. Det reiser interessante spørsmål om hva arkitekten kan tillate seg utenfor rammen av det klassisk postmoderne, og om forholdet mellom en elitiserende arkitektur og den folkelige dekorasjon.
26. juni 2005
Jeg har en gang hørt at når Le Nôtre beskrev sitt hageanlegg i Versailles, ble ornamentikken i blomsterarrangementene på parterrene begrunnet med at tjenestepikene skulle ha noe de kunne glede seg over. Ornamentet som en folkelig uttrykksform på et lavere nivå enn de store arkitektoniske grep er, som Ingerid Helsing Almaas skriver, ikke av nyere dato. Opp igjennom siste århundre har arkitekturen hatt et problematisk forhold til ornamentet. Om ikke direkte til stede, har det gjennom «tilstedeværelsen av fraværet», slik Charles Jencks beskriver de bevisst utelatte kapiteler i Wittgensteins hus i Wien, vært et bevisst forhold til dekorasjonen. Både innen kunst og grafisk design ser vi nå stadig mer bruk av ornamentikk, som f.eks. i logoen til 100-årsfeiringen for unionsoppløsningen. Byggekunst tar opp et tema i tiden.
Ingerid Helsing Almaas uttaler på lederplass at det er vi arkitekter som gjennom minimalistiske bygninger har drevet allmennheten til å søke tilflukt i nostalgien. Hun bruker ornamentikken og diskusjonen omkring stilretninger i den vedvarende debatt om hvorvidt arkitektene tegner for folket eller for seg selv. Men er det riktig at den minimalistiske arkitekturen ikke kan bli folkekjær? På Torshov i Oslo markedsføres rehabiliteringen av «Funkisblokken» som nettopp funkis, Ekebergrestauranten har vist seg svært så populær, og ethvert boligmagasin svømmer over med minimalisme og funkis i form av parkett på gulvet og hvitmalte vegger, punktum.
Faren er verken den minimalistiske eller den overdådige arkitekturen. Det er derimot den fattige arkitekturen, Rema 1000-arkitekturen, der minimalismens eneste mål er «faste lave priser». Vi ser gang på gang at minimalisme blir ensbetydende med billige bokser og billigere vinduer, og rett nok et uttrykk for vår tid, i den grad vi ønsker å uttrykke dette. Det ligger også en fare i DAK-verktøyets forkjærlighet for det ortagonale, at dette gjenspeiles i bygninger, og at forenkling ikke skyldes selvpålagt askese, men hurtig prosjektering. Den fattige arkitekturen, en minimalisme i form av fravær av det meste, alle meningsbærende, romlige, lysmessige og skulpturelle kvaliteter inkludert, er den som får mange til å søke bakover i tid.
For hva kan ny arkitektur være, og hva kan den gi allmennheten? Man kan aldri føle det samme for noe nytt som for noe kjent og kjært. Man kan derimot begeistres av det moderne. Vi må ikke forvente at ny arkitektur skal appellere til det kjente og hjemlige og gjenskape samlivets trygghet, det kommer med tiden, men derimot må vi klare å skape forelskelsens pirrende forventning til det nye.
Tekstur eller artikulering
Det andre spørsmålet som stilles, er hvor langt den moderne arkitekturen kan gå i bruk av ornamenter før man nettopp forfaller til det folkelige. Den konstruktive og uttrykksmessige «ærlighet» som den modernistiske tradisjon har fostret, er godt dokumentert gjennom Byggekunst. For å skape dette nummeret har man i stor grad måttet gå til utlandet for å hente prosjekter, men selv her ser man en klar trend. Ornamentene får form av homogene mønstre og teksturer i en flate, og i stedet for formmessig artikulasjon, skapes nye overflater eller «materialer». For lenger er det ikke tillatt å gå. Som hos Loos eller Mies brukes materialenes overflater som ornamentikk. Fra å la dem fremstå med sin naturlige karakter, er en naturlig utvikling å skape egne effekter og teksturer.
Dette bekreftes av Mari Hvattum, som i sin artikkel oppsummerer med at verken den minimalistiske askese eller postmodernismens overdådighet lenger er interessante. I hennes nåtidige eksempler er ornamentet ensbetydende med tekstur, det fremhever flaten og ikke formen, og blir derfor en legalisering av ornamentet i en puritansk modernistisk tradisjon.
Det kreves en selvsikkerhet for å skape ornamenter, og fallhøyden er stor. Når Corbusier tegner på veggen, ses det som kunst som står på egne ben, som kunstnerisk utsmykning. Det historiske avbrekk betyr også at man ikke har en tradisjon å bygge på. Kanskje derfor ser vi etter materialer og grafikk som kan skape effekten for oss.
Andre kunstformer arbeider med komposisjon og hierarki eller lag i fremstillingen der ornamentikk benyttes for å underbygge et motiv. Det blir interessant å se om man i arkitekturen vil gjeninnføre ornamentet også som del av den formale komposisjonen, og hvordan dette kan ta form.
Ingerid Helsing Almaas uttaler på lederplass at det er vi arkitekter som gjennom minimalistiske bygninger har drevet allmennheten til å søke tilflukt i nostalgien. Hun bruker ornamentikken og diskusjonen omkring stilretninger i den vedvarende debatt om hvorvidt arkitektene tegner for folket eller for seg selv. Men er det riktig at den minimalistiske arkitekturen ikke kan bli folkekjær? På Torshov i Oslo markedsføres rehabiliteringen av «Funkisblokken» som nettopp funkis, Ekebergrestauranten har vist seg svært så populær, og ethvert boligmagasin svømmer over med minimalisme og funkis i form av parkett på gulvet og hvitmalte vegger, punktum.
Faren er verken den minimalistiske eller den overdådige arkitekturen. Det er derimot den fattige arkitekturen, Rema 1000-arkitekturen, der minimalismens eneste mål er «faste lave priser». Vi ser gang på gang at minimalisme blir ensbetydende med billige bokser og billigere vinduer, og rett nok et uttrykk for vår tid, i den grad vi ønsker å uttrykke dette. Det ligger også en fare i DAK-verktøyets forkjærlighet for det ortagonale, at dette gjenspeiles i bygninger, og at forenkling ikke skyldes selvpålagt askese, men hurtig prosjektering. Den fattige arkitekturen, en minimalisme i form av fravær av det meste, alle meningsbærende, romlige, lysmessige og skulpturelle kvaliteter inkludert, er den som får mange til å søke bakover i tid.
For hva kan ny arkitektur være, og hva kan den gi allmennheten? Man kan aldri føle det samme for noe nytt som for noe kjent og kjært. Man kan derimot begeistres av det moderne. Vi må ikke forvente at ny arkitektur skal appellere til det kjente og hjemlige og gjenskape samlivets trygghet, det kommer med tiden, men derimot må vi klare å skape forelskelsens pirrende forventning til det nye.
Tekstur eller artikulering
Det andre spørsmålet som stilles, er hvor langt den moderne arkitekturen kan gå i bruk av ornamenter før man nettopp forfaller til det folkelige. Den konstruktive og uttrykksmessige «ærlighet» som den modernistiske tradisjon har fostret, er godt dokumentert gjennom Byggekunst. For å skape dette nummeret har man i stor grad måttet gå til utlandet for å hente prosjekter, men selv her ser man en klar trend. Ornamentene får form av homogene mønstre og teksturer i en flate, og i stedet for formmessig artikulasjon, skapes nye overflater eller «materialer». For lenger er det ikke tillatt å gå. Som hos Loos eller Mies brukes materialenes overflater som ornamentikk. Fra å la dem fremstå med sin naturlige karakter, er en naturlig utvikling å skape egne effekter og teksturer.
Dette bekreftes av Mari Hvattum, som i sin artikkel oppsummerer med at verken den minimalistiske askese eller postmodernismens overdådighet lenger er interessante. I hennes nåtidige eksempler er ornamentet ensbetydende med tekstur, det fremhever flaten og ikke formen, og blir derfor en legalisering av ornamentet i en puritansk modernistisk tradisjon.
Det kreves en selvsikkerhet for å skape ornamenter, og fallhøyden er stor. Når Corbusier tegner på veggen, ses det som kunst som står på egne ben, som kunstnerisk utsmykning. Det historiske avbrekk betyr også at man ikke har en tradisjon å bygge på. Kanskje derfor ser vi etter materialer og grafikk som kan skape effekten for oss.
Andre kunstformer arbeider med komposisjon og hierarki eller lag i fremstillingen der ornamentikk benyttes for å underbygge et motiv. Det blir interessant å se om man i arkitekturen vil gjeninnføre ornamentet også som del av den formale komposisjonen, og hvordan dette kan ta form.