Arkitektnytt

Det er lett å lede Einar Dahle, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og med egen praksis siden 1974, inn i samtalen der vi slenger oss ned i elegante kurvstoler på terrassen til den nylig ferdigstilte eneboligutvidelsen på Oslo vestkant, tegnet av nettopp Dahle. På finurlig vis fører tilbygget, i bærende murverk og med sekkeskurt tegl i fasaden, den eldre trebygningen inn i en ny tidsepoke. Dahle er kjent for sin interesse for mur. Dette byggverket synes å være et godt bevis på nettopp det.

Aprilsolen luner godt der den treffer oss i lav vinkel inne på den overbygde terrassen. Dahle skjenker seg saft og dveler ved spørsmålet om hvilke prosesser som fører til god arkitektur. Han nipper til glasset og setter det fra seg på den skyggefulle enden av bordet. Så forteller han om den nylige reisen til Spania sammen med en gruppe kolleger og studenter. Et av de utvalgte byggverkene han ledet gruppen frem til, var utvidelsen av rådhuset i Murcia, tegnet av Rafael Moneo.

Rådhuset i Murcia
– Dette husets fasade – husets ytre – er viktig fordi det er et objekt, men ikke et objekt alene. Det er spesielt viktig fordi det er en vegg i byen, en vegg som danner og former dette flotte plassrommet. Moneos bygning danner en motsats til det barokke tårnet på den gotiske katedralen på motsatt side, og disse bygningene snakker vakkert sammen gjennom sine fasader. Bygningen er en komplettering av plassen, som gjør den viktig. Dessuten er det også ganske morsomt at man har brukt et nesten prosaisk romprogram for å kunne lage en slik fenomenal fasade, ikke til huset, men til byrommet, forteller Einar Dahle, og legger til at historien om tilbygget slett ikke er så rosenrød som den kan fortone seg i ettertid.

– Etter å ha sett rådhuset skrev jeg en hilsen til Rafael Moneo, som jeg kjenner fra tidligere. Jeg fikk svar tilbake hvor han ga uttrykk for at det var hyggelig at vi syntes så godt om huset og fasaden, og han vektla at dette betydde veldig mye for ham. Han førte nemlig litt av en slåsskamp for å få dette til. Aviser og publikum både raste over og latterliggjorde forslaget hans til rådhusets tilbygg. Det endte med at han seiret på alle fronter. Og nå er de fleste takknemlige for at arkitekten sto på i prosessen og ikke vek en tomme. Jeg ante ingen ting om denne slåsskampen og trodde alt var bankers fra dag én. Jeg liker egentlig ikke å snakke om det, men ethvert hus har egentlig en lidelses-historie som omverdenen sjelden eller aldri får høre om. Men den er en del av prosessen, sier Dahle.

Ikke interessert i prosessen
– Noen ganger kan motbør bli en dum unnskyldning for at du ikke fikk til det du egentlig hadde håpet på. Da blir dette et vikarierende argument, eller en unnskyldning kort og godt, for at du har gjort et dårlig arkitekturverk. Derfor skal man ikke alltid snakke om denne prosessen. Det er når vi går rundt i byer og på steder eller inn i hus eller tar hus i bruk, at vi bedømmer resultatet. Vi er ikke interessert i prosessen i det hele tatt. Merkelig, egentlig, for i undervisningen bedømmer vi prosessen, progresjonen og deltakelsen som en viktig del av studieforløpet.

Solen har krøpet lenger inn på bordet. Dahle skyver saftglasset inn i skyggen og velger prosessen frem til huset vi sitter i, som eksempel på en helt vanlig lidelseshistorie.

– Her vi sitter nå, var byggegrunnen så dårlig som den kunne få blitt. Man kunne ikke henge noe av det nye huset på de gamle fundamentene til trehuset. Da ville det knekke sammen og forsvinne ned i det store dypet. For å få det nye huset til å stå, måtte det til en masse ekstra arbeid. Sånt vet man ikke når huset står ferdig, og ikke bryr man seg om det heller. Men slik er det, det er en del av tilblivelsen av dette huset, slår han fast og fortsetter:

– En like naturlig del av tilblivelsen er alle krav til rammer og forutsetninger. Arkitektur bedømmes i etterkant etter umålbare verdier. Summen av arkitektur er mer enn summen av enkeltdelene og egenskapene. Som slutten er, er også begynnelsen. Den er nemlig en samling av forestillinger, drømmer og tanker som vanskelig kan fanges som målbare størrelser. Alle målbare størrelser ligger bare i de ytre omstendighetene, det være seg kroner, centimeter, hvor bredt, hvor høyt osv. Alt det målbare må gjøres for å forbinde sluttresultatet og begynnelsen. Det er det fantastiske med arkitektur, sier Dahle, og lar øynene søke langs teglveggen. Kanskje gjenoppfrisker han minnene om alt ekstraarbeidet, som vi bokstavelig talt sitter på resultatet av.

Den totale ideen – det umålbare
Men prosess er så mye mer enn kroner og øre, centimeter og rigide byggebestemmelser eller et uforstående publikum. Dahle påpeker at det aller viktigste er letingen etter den totale ideen – det umålbare.

– Uten en arkitektonisk idé, kommer du aldri til målet. Hvilken idé, eller hva som fører frem til den, er avhengig av hvem du er og hvordan du er formet. Ingen arkitekt er etter min mening «ubesudlet og ren». Man har hang-ups og synsinger, man tilhører gjerne en form for menighet, en måte å tenke på, en måte å gjøre ting på, sier Dahle og bruker seg selv som eksempel:

– I noens øyne er jeg en forbasket formalistisk modernist. Men jeg sier: Nei, jeg er en modernist fordi slik er jeg oppdratt, og det er min bakgrunn, min tradisjon. Så kan du da si at jeg påtvinger mine omgivelser og byggherrer min oppfatning. Ja, jeg gjør nok det, fordi jeg ikke kan tenke klassisistisk. Så jeg er ingen klassisist, jeg er en modernist. Så kommer diskusjonen om jeg da er en postmodernist. Ja, kanskje det. Jeg lever i en postmoderne tid, og vi griper til bilder alle mann. Et eksempel på det, er dette huset her. Du fatter det med én gang og kan sette deg ned og raskt tegne det i grove trekk etter hukommelsen. Det tror jeg er en kvalitet.

– Man tar av et forråd
Einar Dahle mener dette innebærer at arkitekter aldri vil være helt uhildet.

– Går du for eksempel til Richard Rogers eller Norman Foster, så vet du at du får noe high tech ut i enden uansett. Man bærer med seg en arv eller kultur som omfatter alt fra skolering til legning. Slik er det, og det er det viktig å være klar over. Man tar av et forråd, og dette forrådet har du et forhold til. Det gjør at du også er i stand til å lage noe som har kvalitet. Hvis ikke blir du bare en som fyker hvileløst rundt.

Hus som hører til
– Kontekstfleksibel, slik det er fastlagt i den forferdelige småhusplanen for Oslo, vil jeg ikke være. Når jeg bygger et hus som dette vi sitter i nå, skulle jeg da forholde meg til nabohuset, eller boligen på den andre siden av veien? Her er det jo ikke mindre enn 17 forskjellige hus, som uttrykker 17 forskjellige holdninger og tanker. Nei. Derfor sier jeg at man skal tegne hus som hører til. Jeg vil ikke tilpasse meg ditt eller datt, men være meg selv, gå inn og supplere miljøet jeg skal bygge i. Det var nettopp det Rafael Moneo gjorde i Murcia. Der er tilbygget til rådhuset en bekreftelse på hvor viktig fasader kan være i et byrom. Her måtte veggen ha noe som kunne ta opp noe av spillet fra barokken og gi en helt ny fortolkning. Dette er utført på en fantastisk måte. Etter min mening er rådhuset i Murcia et av det forrige århundrets viktigste bygninger. Så får hans slåsskamp for den gode arkitektur bare være en naturlig del av prosessen og veien frem til et flott resultat. Slik er det bare, sier Einar Dahle, tømmer saftglasset og går ut i solen.