Nyheter
Den vanskelige presisjonen
Fruktbar samtale i det offentlige rom er avhengig av presise formuleringer om presise observasjoner. Sensommeren ga to eksempler på det motsatte, og begge er knyttet til viktige tema.
30. november 2004
21. august brakte Aftenposten frem Thomas Thiis-Evensens planer for endring av Østre Asker Gaard. For å klargjøre de historiske sporene, sier han, deles tunet med et hvitt nybygg som skiller mellom et «inntun» og et «uttun». Dersom Østre Asker faktisk har hatt dobbeltun, er det fare for at et nytt hus ikke klargjør, men bygger ned og visker ut eventuelle fysiske, historiske spor. Vi leser også at: «Låven skal fortsatt se ut som en låve, selv om den får nye og flere vinduer.» Den tilhørende illustrasjonen viser imidlertid en radikalt omformet langvegg som langt fra ser ut som en låve, om enn den har noen likheter med tradisjonelle trekonstruksjoner, slik vi gjerne finner dem innvendig i låver. Når den er ombygd, kan nok låven bli seende ut som en forholdsvis modernistisk lavblokk med innslag av noen tradisjonelle motiver. Jeg tar ikke dermed standpunkt til om Thiis-Evensens plan er god eller dårlig, jeg bare påpeker en upresis beskrivelse, en retorikk av det slag som gjerne nyttes av arkitekter og utbyggere for å fremme sine saker og selge sine prosjekter. Retorikken gir denne gangen også et upresist grunnlag for å drøfte et relevant spørsmål Thiis-Evensen reiser: «Det er en interessant konflikt: Skal vi «fryse» historiske bygninger eller la vår tid få sette sitt preg på dem?» Det upresise grunnlaget blir tydelig når han hevder: «Akershus slott må få stå i fred, mens bruksbygninger bør kunne leve sitt eget liv.» Da underslår han at slottet har bruk som setter sine spor – f.eks. Arnebergs bruksmessige tilrettelegging – og at «bruksbygninger» kan ha historiske spor som er verdt å «fryse». I begge kategorier er realiteten snarere både/og enn enten/eller.
Gudmund Stokke bruker mer hardtslående retorikk i Aftenposten 24. august om forslaget til revisjon av reguleringsplanen for småhusområder i Oslo. Utsagnet «Oslo kan ikke stanse på 50-tallet» er, selv som metafor, rent urimelig: Sågar Oslos bevaringsområder er til dels betydelig endret siden 50-årene. Når han går videre med utsagnet «middelmådig sjablongarkitektur – husene bør ikke bygges», ser han bort fra at det meste som bygges – også med arkitekter – er sjablongarkitektur. Det originale og framstående er heller sjeldne fenomener; det meste – også det modernistiske – er alminnelig og sjablongmessig fordi det reproduserer kjente motiver og løsninger.
En uke senere skrev Stokke (fremdeles i Aftenposten) at den foreslåtte maksimale gesimshøyden står i motsetning til de 8 m som er tillatt i resten av Norge – et argument som også OAF bruker. Men plan- og bygningslovens § 70 fastsetter maksimal gesimshøyde til 8 m (og mønehøyde til 9 m) bare utenfor områder med egne bestemmelser i kommuneplan eller reguleringsplan. Man skal neppe lete lenge for å finne planer som forutsetter lavere høyder, f. eks. én etasje og maksimal takvinkel 30 grader.
Han skriver også at «begrepet «nærområdets bygningsmessige karakter» blir vanskelig å forholde seg til» fordi mange av områdene planforslaget omfatter, har svært uensartet karakter. Men uensartet karakter er da det samme som arkitekter ynder å kalle «heterogent»? Og som tilsvarende mange arkitekter med fordel henviser til i forsvar av egne avvikende forslag? Det er bare når tilpassing brukes snevert i betydningen «likt med», at det er vanskelig å forholde seg til områder med sammensatt karakter.
Stokke hevder dessuten at «Planforslaget vil presse frem hybrider av tidligere tiders villaer, med saltak/valmet tak og arker, men med den forskjell at det skjuler seg mange boenheter bakenfor». Men i dagene før brakte avisen eksempler på – til dels groteske – hybrider som er presset frem med den nå gjeldende plan og som med tydelighet vitner om at Oslo ikke stoppet på 50-tallet. Det kan tyde på at en revidert og strengere småhusplan ikke vil fremme «hybrider» i høyere grad enn dagens plan.
I Arkitektnytt 14/2004 ytret Bente Sand på lederplass i samsvar med OAFs høringsuttalelse: «Dersom spillereglene blir for absolutte og fastlåste, risikerer en i mange tilfelle å gå glipp av det gode resultatet, fordi en ikke fikk anledning til å forholde seg til det spesielle og unike i situasjonen.» Da har hun tilsynelatende ikke observert at det kan dispenseres fra plan om det foreligger særlige grunner (pbl § 7). Men i så fall må det godtgjøres at det faktisk er noe spesielt i situasjonen, som løses best ved avvik fra planen. Dessuten; med klage på et vedtak etter søknad om dispensasjon fra gjeldende plan, løftes – i alle fall i Oslo – saken ut av saksbehandlerens skjønn til behandling i byutviklingskomiteen.
OAF uttaler også at «Tilpassing og harmonisk utbygging sikres primært gjennom en skjønnsmessig vurdering av prosjektene». Da glemmes at skjønnet må være godt og at mange av de bygningene som det reageres sterkt og negativt på, er tillatt gjennom dårlig skjønn hos byggherrer, arkitekter og saksbehandlere. Og at reaksjonene ofte dreier seg mindre om stil enn størrelse.
Så lurer jeg på hvorfor vi ikke kaller spaden for en spade: Hvorfor sier så mange arkitekter transformere når det betyr omforme/forandre? Er norsk klartekst for presis?
Gudmund Stokke bruker mer hardtslående retorikk i Aftenposten 24. august om forslaget til revisjon av reguleringsplanen for småhusområder i Oslo. Utsagnet «Oslo kan ikke stanse på 50-tallet» er, selv som metafor, rent urimelig: Sågar Oslos bevaringsområder er til dels betydelig endret siden 50-årene. Når han går videre med utsagnet «middelmådig sjablongarkitektur – husene bør ikke bygges», ser han bort fra at det meste som bygges – også med arkitekter – er sjablongarkitektur. Det originale og framstående er heller sjeldne fenomener; det meste – også det modernistiske – er alminnelig og sjablongmessig fordi det reproduserer kjente motiver og løsninger.
En uke senere skrev Stokke (fremdeles i Aftenposten) at den foreslåtte maksimale gesimshøyden står i motsetning til de 8 m som er tillatt i resten av Norge – et argument som også OAF bruker. Men plan- og bygningslovens § 70 fastsetter maksimal gesimshøyde til 8 m (og mønehøyde til 9 m) bare utenfor områder med egne bestemmelser i kommuneplan eller reguleringsplan. Man skal neppe lete lenge for å finne planer som forutsetter lavere høyder, f. eks. én etasje og maksimal takvinkel 30 grader.
Han skriver også at «begrepet «nærområdets bygningsmessige karakter» blir vanskelig å forholde seg til» fordi mange av områdene planforslaget omfatter, har svært uensartet karakter. Men uensartet karakter er da det samme som arkitekter ynder å kalle «heterogent»? Og som tilsvarende mange arkitekter med fordel henviser til i forsvar av egne avvikende forslag? Det er bare når tilpassing brukes snevert i betydningen «likt med», at det er vanskelig å forholde seg til områder med sammensatt karakter.
Stokke hevder dessuten at «Planforslaget vil presse frem hybrider av tidligere tiders villaer, med saltak/valmet tak og arker, men med den forskjell at det skjuler seg mange boenheter bakenfor». Men i dagene før brakte avisen eksempler på – til dels groteske – hybrider som er presset frem med den nå gjeldende plan og som med tydelighet vitner om at Oslo ikke stoppet på 50-tallet. Det kan tyde på at en revidert og strengere småhusplan ikke vil fremme «hybrider» i høyere grad enn dagens plan.
I Arkitektnytt 14/2004 ytret Bente Sand på lederplass i samsvar med OAFs høringsuttalelse: «Dersom spillereglene blir for absolutte og fastlåste, risikerer en i mange tilfelle å gå glipp av det gode resultatet, fordi en ikke fikk anledning til å forholde seg til det spesielle og unike i situasjonen.» Da har hun tilsynelatende ikke observert at det kan dispenseres fra plan om det foreligger særlige grunner (pbl § 7). Men i så fall må det godtgjøres at det faktisk er noe spesielt i situasjonen, som løses best ved avvik fra planen. Dessuten; med klage på et vedtak etter søknad om dispensasjon fra gjeldende plan, løftes – i alle fall i Oslo – saken ut av saksbehandlerens skjønn til behandling i byutviklingskomiteen.
OAF uttaler også at «Tilpassing og harmonisk utbygging sikres primært gjennom en skjønnsmessig vurdering av prosjektene». Da glemmes at skjønnet må være godt og at mange av de bygningene som det reageres sterkt og negativt på, er tillatt gjennom dårlig skjønn hos byggherrer, arkitekter og saksbehandlere. Og at reaksjonene ofte dreier seg mindre om stil enn størrelse.
Så lurer jeg på hvorfor vi ikke kaller spaden for en spade: Hvorfor sier så mange arkitekter transformere når det betyr omforme/forandre? Er norsk klartekst for presis?