Nyheter
Den vanskelige konteksten
Hvorfor presenteres hus i arkitekturtidsskriftene så ofte som solitære bygninger? Er svaret at arkitekter ikke er interessert i sammenhenger i det fysiske, byggete miljøet? Eller er illustrasjoner av konteksten ofte ubehagelig avslørende for manglende hensyn til naboskap?
18. februar 2004
Byggekunst nr. 3/2003 illustrerer problemstillingen med tydelighet. Der presenteres syv byggete eneboliger og hytter. (Jeg holder Oscar Niemeyers skisse for Casa Oslo utenfor – tilsynelatende så solitært som bare et isolert kunstverk kan være.) For de syv gjelder uten unntak at de ikke presenteres som del av et nabolag. Man aner bare svakt at de uomtvistelig har naboer ganske så nært, med tekster som stort sett er like knappe i sin beskrivelse av nabolag som bildene. BK nr. 3/03 er ikke et temanummer om fortetting, men forholdet til naboene er viktig for enhver bolig – visuelt som sosialt.
Generasjonsboligen OE2 tar utgangspunkt i et samspill mellom nytt og gammelt hus. Det formuleres som en viktig del av oppgaven, blant annet i kommunale krav om estetisk redegjørelse. Men i illustrasjonene anes bare en eldre bygning gjennom et vindu, en annen skimtes mellom gylne furustammer – til tross for at nytt og gammelt ligger tett på hverandre.
Det eksperimentelle UBO 02 er nøye fotografert slik at omgivelsene forstyrrer minst mulig. Kanskje bør det være unnskyldt, fordi det egentlig dreier seg om en fullskala modell av et hus som egentlig er tiltenkt en helt annen situasjon enn det ble bygget i som diplomarbeid ved Bergen Arkitektskole. Men når teksten hevder at prosjektet enkelt kan tilpasses omgivelsene, ville det være interessant å få det illustrert med eksempler.
Enebolig Middelborg/Sandberg er vist med blant annet et luftfoto. Det illustrerer strøket oppe under Grefsenkollen i Oslo, men er så jevnt grått at man oppfatter lite av strøkets arkitektur og landskap. Eksteriørfotografiene viser en smule nabolagsbebyggelse i skygge, mens det aktuelle huset trer solitært fram i solskinn.
Presentasjonen av bolig Heløe/von der Lippe på Volvat i Oslo lar oss ane at det finnes nabobygninger - i vakre bilder hvor trær siler og tilslører såvel nytt som eldre. Situasjonsplanen er såpass avgrenset at strøkets helhet i naboskapet til Vestre Gravlund ikke illustreres.
Generasjonsboligen OE2 tar utgangspunkt i et samspill mellom nytt og gammelt hus. Det formuleres som en viktig del av oppgaven, blant annet i kommunale krav om estetisk redegjørelse. Men i illustrasjonene anes bare en eldre bygning gjennom et vindu, en annen skimtes mellom gylne furustammer – til tross for at nytt og gammelt ligger tett på hverandre.
Det eksperimentelle UBO 02 er nøye fotografert slik at omgivelsene forstyrrer minst mulig. Kanskje bør det være unnskyldt, fordi det egentlig dreier seg om en fullskala modell av et hus som egentlig er tiltenkt en helt annen situasjon enn det ble bygget i som diplomarbeid ved Bergen Arkitektskole. Men når teksten hevder at prosjektet enkelt kan tilpasses omgivelsene, ville det være interessant å få det illustrert med eksempler.
Enebolig Middelborg/Sandberg er vist med blant annet et luftfoto. Det illustrerer strøket oppe under Grefsenkollen i Oslo, men er så jevnt grått at man oppfatter lite av strøkets arkitektur og landskap. Eksteriørfotografiene viser en smule nabolagsbebyggelse i skygge, mens det aktuelle huset trer solitært fram i solskinn.
Presentasjonen av bolig Heløe/von der Lippe på Volvat i Oslo lar oss ane at det finnes nabobygninger - i vakre bilder hvor trær siler og tilslører såvel nytt som eldre. Situasjonsplanen er såpass avgrenset at strøkets helhet i naboskapet til Vestre Gravlund ikke illustreres.
Villa Salotto ligger på Holmen i Oslo og vises med en situasjonsplan som avslører at det finnes nabobygninger, én sogar på samme eiendom så nær som 8 m. Men bildene forteller praktisk talt ikke noe om nabolagets karakter. Det viktigste eksteriørbildet gir nesten inntrykk av et hus i skogen.
Heller ikke presentasjonen av fritidsboligen på Åland gir nevneverdig innsyn i det aktuelle bygningsmiljøet. Hovedinntrykket er en hytte med avsondret beliggenhet. Ved nøyere ettersyn avslører likevel innledningsbildet en naboskorstein mellom furustammene, et annet viser et nabohus i skygge – ganske tett innpå!
Presentasjonen av hytten på Åkerøya røper enda mindre. Leseren gis ikke antydning av mulighet til å vurdere påstanden om at "Taket signaliserer stedstilhørighet i forhold til de omliggende hyttene ved bruken av gammel rød takstein".
Alle disse bygningene har uomtvistelig sterke og gode estetiske kvaliteter; her er mye vakkert. Men jeg tror ikke et øyeblikk at de er så uberørt av eller berører sitt nabolag så lite som det gis inntrykk av og som arkitektene kanskje ønsker det skal være. Faktisk kan jeg mistenke flere av husene for å være uheldige i sine kontekster. Dersom noen av dem faktisk løfter kvaliteten i det miljøet de er bygget i, ville det vært meget kjærkomment å få det illustrert. Som de er vist nå, er de merkelig likegyldige som eksempler i en drøfting av helhetlige miljøkvaliteter.
Jeg blar raskt gjennom 2003-årgangen. Tendensen fra nr. 3 er dominerende, selv om nr. 4 skiller seg hyggelig ut med flere presentasjoner hvor den bymessige sammenhengen er fattbar. Best får man likevel tak i konteksten når bygningene reelt er solitære i et naturlandskap – som Turtagrø hotell i nr. 1 og Lyngheisenteret på Lygra i nr. 7. Der finner vi også presentasjonen av en massivtrebolig med en tydelig illustrasjon av småhusmiljøet den er bygget inn i – kanskje utilsiktet avslørende? Presentasjonen av Hardangerviddahallen gir også innsyn i den fysiske konteksten – og hvor svære disse turistindustrimaskinene blir i forhold til de småskårne bygningsmiljøene de bygges i.
Det foregående var skrevet før nr. 8 kom ut, med kommunikasjonsanlegg og demninger som viktige tema. Gleden er stor over å se veianlegg og dammer belyst i den landskapsmessige sammenhengen, som gatebelegg i Bergen er vist i dets romlige sammenheng. Men det er skuffende at de funksjonelle og visuelle sammenhengene til Oslos interessante nye T-banestasjoner i Nydalen og på Storo er såpass svakt belyst. Dette er jo anlegg som per definisjon dreier seg om å skape forbindelser. I et stort fotografi får vi riktignok se Nydalen-stasjonen godt illustrert i sine nærmeste bygningsmessige omgivelser, men situasjonsplanen omfatter så lite at vi må gjette oss til de funksjonelle miljøsammenhengene. For Storo-stasjonen er alle sammenhenger nærmest blitt kryptiske.
For oss som er opptatt av samspillet mellom bebyggelse og landskap og ikke minst mellom bygninger, er det sterkt ønskelig at arkitektur i langt høyere grad enn det som er vanlig, presenteres i sin konkrete fysiske kontekst. Da kan presentasjonene få funksjon som grunnlag og referanse for kritiske vurderinger, og for den offentlige debatten om nye hus i forhold til gamle. Den debatten er i hvert fall i Oslo til tider ganske het, med blant annet endringene i boligområder og bevaringsverdige strøk som bakteppe.
Kontekst er et vanskelig – men langt fra uviktig – tema, heller ikke i heterogene samfunn.
Heller ikke presentasjonen av fritidsboligen på Åland gir nevneverdig innsyn i det aktuelle bygningsmiljøet. Hovedinntrykket er en hytte med avsondret beliggenhet. Ved nøyere ettersyn avslører likevel innledningsbildet en naboskorstein mellom furustammene, et annet viser et nabohus i skygge – ganske tett innpå!
Presentasjonen av hytten på Åkerøya røper enda mindre. Leseren gis ikke antydning av mulighet til å vurdere påstanden om at "Taket signaliserer stedstilhørighet i forhold til de omliggende hyttene ved bruken av gammel rød takstein".
Alle disse bygningene har uomtvistelig sterke og gode estetiske kvaliteter; her er mye vakkert. Men jeg tror ikke et øyeblikk at de er så uberørt av eller berører sitt nabolag så lite som det gis inntrykk av og som arkitektene kanskje ønsker det skal være. Faktisk kan jeg mistenke flere av husene for å være uheldige i sine kontekster. Dersom noen av dem faktisk løfter kvaliteten i det miljøet de er bygget i, ville det vært meget kjærkomment å få det illustrert. Som de er vist nå, er de merkelig likegyldige som eksempler i en drøfting av helhetlige miljøkvaliteter.
Jeg blar raskt gjennom 2003-årgangen. Tendensen fra nr. 3 er dominerende, selv om nr. 4 skiller seg hyggelig ut med flere presentasjoner hvor den bymessige sammenhengen er fattbar. Best får man likevel tak i konteksten når bygningene reelt er solitære i et naturlandskap – som Turtagrø hotell i nr. 1 og Lyngheisenteret på Lygra i nr. 7. Der finner vi også presentasjonen av en massivtrebolig med en tydelig illustrasjon av småhusmiljøet den er bygget inn i – kanskje utilsiktet avslørende? Presentasjonen av Hardangerviddahallen gir også innsyn i den fysiske konteksten – og hvor svære disse turistindustrimaskinene blir i forhold til de småskårne bygningsmiljøene de bygges i.
Det foregående var skrevet før nr. 8 kom ut, med kommunikasjonsanlegg og demninger som viktige tema. Gleden er stor over å se veianlegg og dammer belyst i den landskapsmessige sammenhengen, som gatebelegg i Bergen er vist i dets romlige sammenheng. Men det er skuffende at de funksjonelle og visuelle sammenhengene til Oslos interessante nye T-banestasjoner i Nydalen og på Storo er såpass svakt belyst. Dette er jo anlegg som per definisjon dreier seg om å skape forbindelser. I et stort fotografi får vi riktignok se Nydalen-stasjonen godt illustrert i sine nærmeste bygningsmessige omgivelser, men situasjonsplanen omfatter så lite at vi må gjette oss til de funksjonelle miljøsammenhengene. For Storo-stasjonen er alle sammenhenger nærmest blitt kryptiske.
For oss som er opptatt av samspillet mellom bebyggelse og landskap og ikke minst mellom bygninger, er det sterkt ønskelig at arkitektur i langt høyere grad enn det som er vanlig, presenteres i sin konkrete fysiske kontekst. Da kan presentasjonene få funksjon som grunnlag og referanse for kritiske vurderinger, og for den offentlige debatten om nye hus i forhold til gamle. Den debatten er i hvert fall i Oslo til tider ganske het, med blant annet endringene i boligområder og bevaringsverdige strøk som bakteppe.
Kontekst er et vanskelig – men langt fra uviktig – tema, heller ikke i heterogene samfunn.