Arkitektnytt

Dessverre ser det ut til at de begge har begrenset forståelse for arkitektkompetanse, lite tillit til fagmiljøene og ingen tro på arkitekturen som mål i seg selv.Det første er Nærings- og fiskeri-departementet (NFD). Det har tatt grep om den sammenslåtte institusjonen DOGA, tidligere Norsk Form og Norsk Designråd. NFD er i ferd med å omdanne stiftelsen til noe som mest minner om et innovasjonsdirektorat for næringsliv og offentlige tjenester. Der skal arkitektur og design være strategiske midler, men ikke mål i seg selv.

Som styreleder Sigrun Vågeng har uttalt til Arkitektnytt, er instruksen fra NFD å «øke konkurranseevne for det private næringsliv, fornyelse og omstilling i offentlig sektor og gi gode råd om design- og arkitekturpolitikk til politiske myndigheter.» Dette er DOGAs tre hovedmål, og tre hovedmålgrupper. Styrelederen hevder dette vil gi «en bedre utnyttelse av de statlige pengene på arkitektur- og designfeltet gjennom en mer slagkraftig og tydelig organisasjon». Her ligger en delvis berettiget kritikk av hva man fikk for pengene i de tidligere institusjonene. I hvert fall om man skal måle i umiddelbar inntjening. Og sett isolert, er det helt legitimt å mene at Norsk Form ikke var en utpreget slagkraftig organisasjon, og det er derfor selvfølgelig mulig å være optimistisk på vegne av den nærings-rettede linjen i det sammenslåtte DOGA. Men det er verdt å merke seg hvilke deler av Norsk Forms formålsparagraf som nå er historie. 

Norsk Form hadde som mål å jobbe med fagene i et «samfunnsmessig perspektiv» og «arbeide for kvalitet og nytenkning i utviklingen av omgivelser og produkter». Stiftelsen skulle altså utvikle det samfunns-messige potensialet for arkitekturen og jobbe direkte mot arkitektur- og designmiljøene, og ikke bare mot spesifikke kjøpere av arkitekt- og designtjenester. At dette fokuset på fagdrevet innovasjon og kvalitetsheving nå er fjernet fra DOGAs dagsorden, fremstår som korttenkt.

På kort sikt er det mulig at statlige midler til implementering av arkitektur og design vil komme både kundene og fagutøverne til gode. Men ved å fjerne insentiver til innovasjon og kvalitet, og ved å se bort fra det allmennyttige fokuset, står man i fare for å bremse fagenes egenutvikling og utelukke fremtidige, nye virkeområder. Dette vil ikke bare går utover profesjonene selv, men også brukbarheten av disse for de konkrete kundene DOGA ønsker å betjene. Her mangler det vilje til langsiktige investeringer i faglig utvikling utenfor det rent umiddelbart instrumentelle, investeringer som på sikt vil kunne lønne seg i et både økonomisk og samfunnsmessig perspektiv. 

En manglende tillit til fagligheten finner vi også hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I prosessen rundt det nye regjeringskvartalet har man innført premisser som foregriper utformingen og legger så sterke føringer at det nærmest grenser til prosjektering fra departementets hånd. Som rektor Ole Gustavsen ved AHO nylig uttalte, er parallelloppdragets forutsetninger – som det stråmanns-pregede kravet om rivning av Y-blokka og det fastlåste planområdet – en sterk devaluering av potensialet i en kreativ prosjekteringsprosess. Og det er dårlig utnyttelse av kompetansen til de syv teamene i parallelloppdraget. Prosessen fremstår som en instruering av arkitekturen for å oppnå konkrete politiske mål, uten ønske om å undersøke hva fagmiljøene kan utrette først.I begge disse sakene har departementene møtt økende motstand fra fagmiljøer, uten tegn til å ville lytte.

Og i begge sakene har fagmiljøene vært til dels splittet. Jeg vil derfor oppfordre også de som ønsker Y-blokka revet og ser frem mot et nytt DOGA, til å spørre seg om vi ser konturene av en politikk som ber om en mer servil arkitektrolle. Står arkitekturen i fare for å reduseres til en tjeneste som skal spesifiseres strengt? Før den nye arkitekturpolitikken utvikles videre, må vi jobbe for å bli hørt og oppfordre departementene til å gi fagmiljøene en mer selvstendig rolle. Vi besitter viktig kompetanse også når det gjelder problemformuleringer, og regjeringen må forstå at selve designprosessene kan være et middel til å nå lenger enn det man kunne tenkt seg på forhånd.  

Martin Braathen, redaktør Arkitektnytt