Arkitektnytt

I tillegg har det unge kontoret to ansatte arkitekter. Oppdragene viser seg å være forbløffende allsidige og nyskapende, kontorets korte fartstid tatt i betraktning.

 

3RW ble etablert for tre år siden omkring milleniumskiftet, da diskusjonen om arkitektens nye roller og utvidelsen av arkitekturbegrepet ble satt på dagsorden.

– Å være arkitekt er et 100 % sosiokulturelt anliggende, forteller de to, arkitektur er ingen autonom kunstart men et redskap for undersøkelse av sosiale relasjoner. Vi søker å være et lite nettverksbasert kontor som gjennom prosessutvikling prøver å gi svar på et dynamisk samfunn. Dette er en for stor og kompleks oppgave for arkitekten alene. Arkitektens rolle blir like mye en anskueliggjørelse av behov og en kurator av faggrupper for felles synliggjørelse som det å være en fagmann som setter eksakte mål på papiret.

– Når vi arbeider i et så vidt spekter som fra strategiske nasjonale planer fra Forsvaret og helt ned til f.eks. et tilbygg på 20 kvadratmeter for en familie i Rosendal, er det viktig å se dette som et tegn på endring innen vår profesjon. Vi har mye å lære av den tidlige modernismens kontekstualisering; alle prosjektene inneholder et verdensbilde og en samfunnsholdning. Det handler om å skape fremtidsbilder enten det er i forhold til Norgeskartet eller i forhold til en utvidelse av et gammelt historisk tun på Vestlandet. Ved å delta i planarbeider på nasjonalt nivå kan man bidra med å refortolke planleggerens rolle og sette premisser i forkant av felt der den tradisjonelle arkitekt ellers ville ha påvirkningskraft.

Jeg får se programmet fra en workshop om programmering og planlegging av «det store rom» ved Bergen Arkitektskole som ble arrangert i november i regi av skolen, Forsvarsbygg og 3RW. Der omtales et «underskudd på forståelsen av våre omgivelsers kompleksitet, endringene av samfunnet fra «det entydige» til «det flertydige». Planlegging må knyttes opp mot «en bredere forståelse av miljø som kulturell kontekst» ved at planleggeren blir en kulturinnovatør med fokus på formidling av landskapet som felles rom for handling. Om dette snakker de to arkitektene inderlig og lenge, de er opptatt av verktøyet og arbeidsmetodene, et yrkesperspektiv Helen & Hard anskueliggjorde på NALs triennalekonferanse i oktober 2003.

 

Helt fra starten har 3RW deltatt på arkitekturutstillinger, først på Biennalen i Venezia i 2000 – under mottoet «Citta; less aesthetics more ethics» – med prosjektet «FLAT», modulbaserte økologiske byboliger som tok sikte på en fornyelse av Bergen sentrum. Året etter stilte kontoret ut fotomontasjen «G35», en «privat» norsk stue på biennalen i Havana, hengt opp i en offentlig cubansk patiorestaurant.

 

– Begge utstillingene handlet om morgendagens bolig som en dynamisk og kommunikativ struktur der nye forhold mellom det offentlige og det private, det lokale og det globale, det fysiske og det virtuelle oppstår. Det gjelder å gi bilder på den fremtid vi ønsker å være en del av.

Nylig var kontoret i Esfahan i Iran sammen med en gruppe BAS-studenter for å lage utstilling av studentprosjekter for byboliger utviklet året før etter et lengre studieopphold i landet.

 

– Det å prøve å stille ut offentlig i et land som Iran er en konstant utprøving i hva som går gjennom sensuren til prestestyret som styrer landet, forteller Rahlff og Rasmussen, bilder av kvinner uten hodeplagg måtte retusjeres for hånd, dagbøker ble oversatt til farsi for mulige anti-iranske budskap og en stor installasjon av en «plastikkballong» fylt med luft med neonlys inne i ble skåret ned og fjernet om natten etter åpningen. I et land der kulturutveksling stort sett består av nasjonal propaganda eller snikreklame fra vesten er det ekstremt viktig at man utveksler ideer om almengyldige aspekter som f. eks. byutvikling. For å se våre egne problemer litt utenfor vår egen horisont er det viktig å prøve å være arkitekt i en annen kultur med andre sosiale, kulturelle og klimatiske forhold. Ved at flere bedrev slike «kulturelle overskridelser» kunne man kanskje få litt fred for massesuggesjonen rundt de dårlige tider her til lands.

 

Kursserien «å være arkitekt i en fremmed kultur» på BAS har til nå innbefattet land som Cuba, Bosnia og Iran og har sitt utspring i arbeidet med barnehjemmet Sixten Rahlff og Hans Olav Hesseberg tegnet i Chhebetar i Nepal i 1996.

 

– Det er på mange måter samme problematikk men med omvendt fortegn da de nasjonale turistveger skal legge til rette for bl. annet reisende som kommer til Norge. Det er en viktig nasjonal satsing som tar inn over seg det faktum at Norge mer og mer blir et opplevelsesrom for resten av verden. Da holder det ikke lengre at det eneste måltidet du får langs f.eks. Atlanterhavsvegen nytes sittende på en fryser på bensinstasjonen og smaker hot dog. Begge de turistvei-prosjektene vi er involvert i samarbeid med Smedsvig Landskap, Atlanterhavsvegen og Geiranger-Trollstigen, er ledd i en nasjonal satsing på distriktsnivå med ambisjon om oppgradering og markedsføring av spesielle naturopplevelser gjennom en egenartet planlegging og design. Det er et stort behov for ny infrastruktur for turister. For eksempel får Geiranger 600 000 turister fordelt på 3 mnd i året.

 

De to arkitektene legger ut om nye konsepter for rasteplasser og deres rolle i landskapsrommene, ulike installasjoner integrert i det kyst- og fjordkulturelle samfunn, og hvordan det arkitektoniske kan bidra til å høyne opplevelsesfaktorene for morgendagens reisende. Blant annet har kontoret anvendt gamle laftehus plassert på et glassfundament, for å gestalte hvordan tradisjonell byggskikk og moderne teknologi kan forenes i et samtidsuttrykk. Gjenbruk av tau, lysreflekterende kompositter fra industrien eller betongskiver med vannfall, hele tiden kombinert med bærekrafttenkningen, er andre stikkord som settes inn i naturturismens sammenheng.

 

– Forsvarsbygg er den største eiendomsutvikleren i Norge, med ansvar for en struktur i sterk endring som krever storstilte nye planprosesser over hele riket. Vi opererer både på nasjonalt og regionalt nivå, og i byer og landskap, for å skaffe et overblikk over Forsvars-Norges tilstand og framtidige utviklingsbehov. Det kan dreie seg om en strategisk nasjonal helhetsplan for Forsvarets eiendommer med utviklingen av et sentralt administrativt planverktøy, en tilsvarende langsiktig plan for landets militære skyte- og øvingsfelt, eller ditto for Forsvarets museale virksomhet (FMU). Dessuten arbeider vi som rådgivere i utviklingen av overordnede konsepter for Heimevernets bygg og eiendommer på nasjonalt nivå. Spennet er enormt, fra analytiske konseptstudier med Norges- kartet som operasjonsområde til konkrete stedsundersøkelser og påfølgende ideer om strukturelle og bygningsmessige endringer.

 

– Dette virker overveldende, åpenbart må dere takle nye roller som arkitekter sammenliknet med de velkjente arbeidsoppgavene.

– Ja, Forsvarsbygg har høye ambisjoner og vi tror at arkitekter med sin allsidige utdannelse har spesielle forutsetninger for å mestre slike komplekse problemstillinger. Det nærmer seg forskning, vi må finne begreper og metoder som avføder innovative framtidsscenarier. Når vi går inn i lokalsamfunnet er det nødvendig å spørre om hva som skjer når Forsvarsbygg trekker seg ut eller skal bygge nytt. Dette blir problemstillingen for vårens semesterkurs på BAS. Vi som yrkesgruppe må delta i disse omveltningsprosessene ved å utvide synet på hva arkitektur er – utover det å bygge hus – i et samfunn under grenseoverskridende forvandling. Tilliten vi blir vist fra Forsvarets side er oppmuntrende, konkluderer Rahlff og Rasmussen, etaten fortjener ros for å satse på et ungt kontor og på nye metoder. Håpet er at også andre offentlige – og private – byggherrer våger å følge uprøvde veier i planleggingen og byggprosjekteringen.

 

Av andre oppdrag nevner Sixten Rahlff og Haakon Rasmussen arbeidet for ulike kulturinstitusjoner som Bergen kunsthall og Kulturhuset USF ved Verftet i Bergen.

– Det interessante med dagens kunstscener er at kunstnerne har søkt å finne rom for formidling utenfor det etablerte institusjonsmiljøet. Dermed blir grensen mellom visningslokalet og samfunnet flytende. På Landmark – Bergen kunsthall blandes ulike programmer som visningsrom for elektronisk kunst, konsertscene, bar og restaurant. Her holder også BAF sine møter. Slik blir foreleserne og arkitektene tvunget til å forholde seg til et større sosialt miljø samtidig som tilfeldige kafegjester eller kunstnere kan følge de ulike innleggene og diskusjonene.

 

På kulturhuset USF arbeidet kontoret nesten mer med plassen utenfor det aktuelle tilbygget enn selve det nye visningsrommet som snart skal tilføres i kombinasjon med inngangspartiet.

Med et bølgende betongdekke på plassen var strategien å tiltrekke seg mest mulig av byens skatere, tricksyklister og løpende unger for å skape mest mulig aktivitet. Dette er etter 3RWs syn en perfekt markedsføring for en revitalisering av kulturhuset.

 

For tiden arbeides det med ulike prosjekter hos 3RW arkitekter; skisseprosjekt for omgjøring av et stort kontorlokale til mindre byboliger prosjekteres, konstruksjonstegninger for et bofelleskap på 15 enheter uttegnes, fargen på plastikkrør som fasademateriale for et garasjeanlegg under bygging vurderes, detaljer for stålarbeid for utsiktspunkt på Kjeksa ettersendes, og rapport for strategi over utforming av nye skytefelt skrives.

 

Intervjuet sammenfattes med 3RWs tanker om arkitektprofesjonens framtidsutsikter.

– Vi må være meddebattanter i samfunnsdiskursen gjennom våre faglige bidrag. Som sagt befinner vi oss ved et tidsskrifte, med framveksten av nye yrkesroller. Mange profesjoner innenfor samfunnsbyggingen opplever dette hamskiftet. Arkitektens kompetanse er ett av mange tverrfaglige bidrag i utviklingen av de fysiske omgivelser.