Den levende skogen
Utmark eller scene? Klima eller kultur? Undertekstene florerer når natur invaderer ROM for kunst og arkitektur.
– Her er innsiden og utsiden satt på hodet, sier arkitektstudenten Marius Nærum mens han betrakter naturen i fri utfoldelse gjennom vinduene på ROM. Han er en av mange skuelystne som ble møtt med stengte dører under utstillingsåpningen av Common Ground.
Levende furutrær, mose og steiner fyller galleriet, og bader seg i glansen fra lyskasterne. Selv toalettet har fått sin egen furu. Publikum måtte imidlertid betrakte installasjonen fra utsiden, og dermed trosse regnet og kulden med paraplyer, sprudlende bobler og tønnebål.
– Det er paradoksalt at vi står hutrende ute i regnet, men vil inn og varme oss i naturen, fortsetter Nærum.
Urbant gjemmested
Ifølge arkitekt Jonas Norsted var det et bevisst valg å la publikum betrakte installasjonen fra utsiden på åpningskvelden.
– Vi vil ikke ødelegge den intime følelsen vi ønsker å skape i rommet, forteller han.
Sammen med Nils Ole Brandtzæg, Thomas Liu og Marius Mowe driver han arkitektkontoret Atelier Oslo, som står bak installasjonen. De synes den lysende, grønne skogen skaper en fin kontrast mot den regntunge høsten.
– En spennende motsetning ligger i at bygninger som vanligvis beskytter mennesker, her beskytter naturen, sier Mowe.
Allikevel håper de publikum tar turen tilbake i mindre flokk for å utforske parkrommet – en sanselig opplevelse man må oppleve barbeint.
Sanselig kommunikasjon
Et par dager etter åpningen er vinduene fullstendig dekket av skogens morgendugg da programdirektør Mirei Yoshida åpner dørene.
– Naturen spiser galleriet innenifra, sier hun, og åpner vinduene for å utjevne kondensen.
– Kanskje man kan se merkene etter skogen i etterkant? Jeg håper bare ikke de merkene er sopp.
Det var Yoshida som inviterte Atelier Oslo til å lage en utstilling for ROM. Hun synes norsk arkitektur er svært spennende på grunn av dens demokratiske holdning, men det var særlig dynamikken i diskusjonen hos de unge arkitektene som appellerte til henne.
Hun håper at den sanselige gjenoppdagelsen av skogbunnen vil gi en sensuell og intim opplevelse.
– Dette handler ikke om kunst og arkitektur, men om relasjon og kommunikasjon mellom mennesker og natur, sier hun.
I en skog med vegger
– Kom og se! Tidligere styremedlem i galleriet, Are Carlsen, peker mot en liten salamander som har forvillet seg med på flyttelasset til byen. Han forteller ivrig at salamandere er utrydningstruede i Norge, og at han også har sett en snok i mosen. Å gå barbeint fortoner seg plutselig i overkant intimt.
Yoshida innser at det kan oppstå problemer når man bringer levende organismer inn i kontrollerte omgivelser.
– Dette er en idealisert skog, en scene. Likevel er den der med små slanger, salamandre og insekter. Dette gir et intimt forhold som kanskje kan skape en sterkere følelse av at skogen må tas vare på, sier Yoshida, og understreker at de vil ta kontakt med en spesialist for å ta seg av den lille krabaten.
Grønne perspektiver
Selv om installasjonen er en iscenesatt opplevelse, mener Mirei Yoshida at budskapet kan bringes videre til andre nivåer, noe også Marius Mowe påpeker.
– Tidligere levde kulturen på naturens premisser, men nå er det kanskje omvendt? spør han.
Tilbake på utstillingsåpningen stiller imidlertid arkitektstudenten Marius Nærum et annet viktig spørsmål:
– Er det nå et hull ute i skogen et sted?
– Ja, vi har ødelagt deler av skogen, sier Yoshida. Hun håper likevel man kan gi noe tilbake til naturen på sikt ved å åpne for globale perspektiver gjennom utstillingen.
– Naturen er skjør, men også tøff. Dette prosjektet svarer ikke på alle de store klimaspørsmålene, men kan bidra til omtanke for naturen i hverdagen, avslutter hun.
