Arkitektnytt

Den europeiske landskapskonvensjonen ble undertegnet på Europarådets ministerkonferanse i Firenze 20. oktober 2000. Året etter var den signert av 22 nasjoner, og ratifisert av Norge som den første nasjon. Konvensjonen trådte i kraft 1. mars 2004. Hva vil det i praksis si? Har landskapskonvensjonen fått betydning for planleggere og for folk flest? Betyr den noe i offentlig hverdag i Norge? Er den av betydning for landskapet selv?
Temaet ble belyst på årets høstkonferanse i Narvik 22. og 23. september, arrangert av NLA Nordland.

Tett oppunder 80 mennesker hadde funnet veien til Lossavarre-Kirunavarre Aktiebolags (LKAB) industriområde på Narvik havn. Utskipning av jernmalm fra Sverige har vært livsnerve i byen i hundre år, og «Steinhuset» fra 1905 var et flott åsted for arrangementet.
I løpet av et par innholdsrike dager ble temaet belyst fra ulike ståsted og innfallsvinkler. Landskapsarkitekt Elisabet Kongsbakk fra Bodø, med røtter på både norsk og svensk side, ledet oss vennlig, men bestemt framover i programmet de to dagene.

Poesi og planlegging
Konferansen ble innledet av dr. ing. Kjersti Kolbotn, planlegger og konferansepoet. Gjennom korte tekster malte Kolbotn bilder for vårt indre syn. Om småbrukeren «som mismodig såg osp og selje ta over. Krattet som drakk av sveitten til dei som rydda bøen. Så mykje bortkasta arbeid!!». Elegant vekslet Kolbotn mellom sine små fortellinger og presise betraktninger om planleggerhverdagen og landskapskonvensjonen. Landskapets betydning for fysisk og psykisk helse, for opplevelser og minner, kommer ikke så tydelig fram i konvensjonsteksten. Hvorfor ikke? Kolbotn arbeider med å koble poesiens og planleggingens univers; litteratur kan brukes til å stimulere fantasien så ting kan sies – og ses – på nye måter. Verden blir tydeligere ved å bruke et enkelt språk. Ikke det beskrivende, akademiske og byråkratiske språket, som skaper avstand. Kolbotn hevder landskapet beskrives til døde med superlativer, klisjeer og utredningsspråk, slik at det ikke lenger berører.

Med sin underfundige ordlek satte Kjersti Kolbotn fingeren på mange av planleggingens gjenkjennbare dilemmaer. Som for eksempel den lovfestede medvirkning – eller var det motvirkning? Som er en øvelse som kan gjøres lovlig (!) liten. Med et noe uventet og forfriskende blikk på temaet, skapte hun en løfterik stemning for konferansen.

Intensjonserklæring
Magne Bruun, landskapsarkitekt og professor emeritus, presenterte den europeiske landskapskonvensjonen under tittelen «– sterkt virkemiddel, store utfordringer». Konvensjonen er ikke et direktiv som setter regler som strikt skal etterkommes, men snarere en intensjonserklæring som skaper forpliktelser. Den skal følges opp ut fra forholdene i de enkelte land.

Sentrale punkter i landskapskonvensjonen er:
• Hvert lands lovverk skal anerkjenne landskapet som en essensiell del av befolkningens miljø og et grunnlag for deres identitet.
• Regelverk skal opprettes for hvordan vanlige folk kan arbeide sammen med lokale og regionale myndigheter for å oppfylle konvensjonens mål om medvirkning på lokalt nivå.
• Hensyn til landskapet skal innarbeides i politikken for kultur, miljø og landbruk, men også for sosial og økonomisk utvikling.

En fanesak er at konvensjonen gjelder alt landskap – det særlig verdifulle, så vel som hverdagslandskapet der de fleste bor og arbeider. Også det ødelagte og forringede landskap!
Den norske plan- og bygningsloven gjør det etter Bruuns mening fullt mulig å arbeide ut fra konvensjonens mål. Å tilføye ordet «landskap» på strategiske steder i formålsparagraf og i paragrafer som angår planlegging er kanskje nok? Handlingslammelse i påvente av lovendringer og «omforente analysemetoder» må unngås!

Lokal medvirkning
Bruun pekte på at mye grunnlagsarbeid allerede er på plass. For eksempel Nordisk ministerråds arbeid med riksdekkende landskapsutredninger på 1980-tallet og NIJOS’ (Norsk institutt for jord- og skogkartlegging) viktige utviklingsarbeid på 1990-tallet. De utviklet en systematisk, etterprøvbar metodikk for å kartlegge, regioninndele og beskrive landskap ut fra overordnede fysiske trekk.
Konvensjonen slår fast at alt landskap har verdi, også det som er vanskjøttet og ødelagt. Det kan ikke lenger være «fritt fram i ødelagte landskap». For eksempel i overgangssonen mellom by og land, og storsamfunnets krav om utbygging i landskap av unik karakter. Eller den stadig økende fritidsbebyggelsen i fjellheim og strandsone, til tross for et mangeårig byggeforbud i sistnevnte kategori.

Lokal medvirkning og bevisstgjøring er sentrale begrep i konvensjonen. Deltakelse fra lokalbefolkning og frivillige organisasjoner er viktig i saker som berører deres hverdagsmiljø og livskvalitet. Landskapsforståelse er ikke nødvendigvis forbeholdt «ekspertene». Fagfolk, myndigheter og lokalbefolkning skal sammen utforme kvalitetsmål i landskapet. Det vil kreve prosessorientert rådgivningskunnskap hos aktuelle fagfolk. Formidling av kunnskap og innsikt, samt diskusjon, vil være viktige faktorer for å nå konvensjonens mål om bevisstgjøring.
Magne Bruun avsluttet med følgende appell: «Sett i gang nå! Vi har de redskap vi trenger, og landskapet venter ikke på oss.»

Symbolsk kamparena
Samfunnsviter Lars Magne Andreassen, doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Bodø, holdt et utfordrende foredrag med utgangspunkt i tildelt tittel «landskapet som ideologisk møteplass og kamparena». Andreassen er tilknyttet Nordisk samisk institutts (NSI) forskningsprosjekt Natur, kultur og kunnskap, innunder Norges Forskningsråds forskningsprogram Landskap i endring, som har pågått siden 1999. Han studerer landskapsbegrepet i spennet mellom nasjonalstatenes forvaltning av villmark og urørt natur i lulesamiske områder på svensk og norsk side av grensen. Så mye som 2/3 av naturvernområdene, som har det strengeste vernet og hvor det i hovedsak er snakk om «urørt» landskap, ligger faktisk i samiske bruksområder. Avveiningen mellom bruk og vern handler om naturressursenes meningsinnhold og makten til å definere dette innholdet. Dette avdekker konflikter om rettsoppfatninger, om formelle og uformelle rettigheter, om ulikheter mellom majoritetens og minoritetens syn på landskap og gjennomslagskraft for sitt syn – og landskapet blir dermed en symbolsk kamparena for ulike nasjonsbyggingsprosjekter. Kultur vokser som regel ikke fram løsrevet fra landskapet, men kulturen setter heller ikke alltid synlige, fysiske spor etter seg.

Natur kan kvantifiseres og måles, mens det er vanskeligere å måle eller beskrive tilhørighet og livskvalitet tilsvarende. Med restriksjon på tradisjonell bruk av landskap, forsvinner etter hvert også viktige språklige læringsarenaer for overleverte bruksformer. Selve kulturen trues. Andreassen hevder at et humanistisk flerdimensjonalt landskapsbegrep som omfatter både det fysiske rom (naturen), det mentale rom (abstraksjon), og det sosiale rom (hverdagslivet), kan være en vei å gå for bedre å fange opp kompleksiteten i landskapet – også kulturen. Slik kan landskapet i seg selv få bedre gjennomslagskraft i forvaltningssammenheng, og kanskje også bli en ideologisk møteplass og samarbeidsarena, snarere enn en kamparena.

«Slektstun»
Sivilarkitekt Sunniva Skålnes er forsker ved Nordisk samisk institutt (NSI) i Kautokeino. Hennes foredrag «Variasjon på vidda» tok for seg bostedsplanlegging i Kautokeino. Ei bygd hun kjenner både som planlegger gjennom en årrekke, som forsker og som innbygger. Kautokeino ble brent under krigen. Gjenreisingen skulle, sammen med sentralisering innad i kommunen, sette preg på den grønne, spredte bygda. Boligprogram og statlig husbankregelverk skulle avhjelpe trangboddhet og nød etter 2. verdenskrig. Velment hjelp – men ikke uten kostnader. Hva skjer når folk som har sitt «hjemme» over store områder på vidda tilbys å innplassere livet i «norske» hus og regulerte boligfelt?

Gjennom sitt arbeid som planlegger i Kautokeino inntok Skålnes en mer lyttende holdning. Målet ble å ivareta de lokale behovene, i møte med det sentrale planverket. Å lage løsninger som man kunne leve med lokalt. Næringsutøvelse og slektskap har vist seg som viktige lokale utgangspunkt for hvordan utbyggingsmønstret skulle utvikle seg. Den tradisjonelle boligtomta ble erstatta av ei romslig arbeidstomt med plass for utstyr av ulike kategorier, lavvoer, snøskutere m.m. Og med plass for fradeling av hustomt til barn og annen nær slekt. Mange av de 35 slektsgruppene i Kautokeino bor i dag i «slektstun».

Møtesteder
Den svenske landskapsarkitekten Jonas Berglund, fra Nivå landskapsarkitekter AB i Stockholm, sørget for en viss balanse i jubileumsåret for unionsoppløsningen. Han holdt to innlegg over temaet medvirkning – og kultur.

Berglund mener å se at folk har behov for å sette sin signatur på hverdagsomgivelsene. Det være seg taggeren eller spontankunstneren. Berglund fortalte blant annet fra en sammenliknende studie mellom forstaden Tensta i Stockholm og Samatya, en liknende forstad i Tyrkias hovedstad. Begge bebos av en stor andel kurdere. Det tverrfaglige teamet i prosjektet tar utgangspunkt i de offentlige rom i de to forstedene, som er planlagt i to ulike plantradisjoner. De observerer hvordan gater, parker og plasser faktisk blir brukt. Boliggaten i Istanbul med sine «bebodde», halv-offentlige soner, og fraværet av dette i Stockholm. Forskerteamet registrerer at de planlagte møtestedene kanskje ikke fungerer etter arkitektens intensjon? Berglund spør: Greier vi å ta lærdom av det? Kan vi skape de uterommene folk har bruk for og tar del i – i stedet for det gjennomdesignede, men folketomme?

Brukermedvirkning på Otta
Landskapsarkitekt Marit Brandtseggs innslag om «Otta 10 år etter, en evaluering» – ble et overraskende nostalgisk gjensyn med lysbildet som medium. Det fungerer fortsatt, selv i vår etter hvert digitale formidlingsverden...

På begynnelsen av 90-tallet hadde Otta et utflytende og fragmentert sentrum, delt av E6 og jernbane. Feste Lillehammer AS gjennomførte i 1996 en stedsanalyse, inviterte til lokalt samarbeid og medvirkning, og foreslo en rekke tiltak for å vitalisere og definere sentrum bedre. 10 år seinere er resultatene evaluert av Oppland fylkeskommune og Høgskolen på Lillehammer i en rapport. Alt ble nok ikke helt som planleggerne hadde tenkt det. Imidlertid fikk innbyggere og andre aktører gjennom prosessen et eierforhold til planen. De hadde gjort prosjektet til sitt eget gjennom lokale tolkninger. Etter Brandtseggs mening et eksempel på en ganske vellykket brukermedvirkning. Hun konkluderte med at eierforholdet til planen må ligge hos organisasjoner framfor hos enkeltmennesker. Organisasjonene er større og mer stabile over tid, og gir større sikkerhet for at planene til syvende og sist blir gjennomført.

Stjerner i Narvik
Randi Melgaard, kulturleder i Narvik kommune, fortalte om prosjektet «1000 nye stjerner i Narvik – Narvik Superstars», et ledd i Nordland fylkeskommunes prosjekt «Kunstneriske forstyrrelser – kunst i Nordland». Kunstprosjektet kobler kommuner/tettsteder i Nordland med utenlandske kunstnere. Narviks prosjekt er utformet av Alexandra Mir, som har base i New York. Når gruveselskapet LKAB legger om driften på Framnes, vil det bli frigitt store areal midt i hjertet av Narvik. Mir ønsker at de neste 1000 Narvik-borgerne som fødes, får hver sin stjerne nedfelt i bakken på dette området, etter modell av amerikanernes «Walk of Fame». Prosjektet har avstedkommet mye debatt, allerede før første stjerne er på plass.

Inspirasjon
Konferansedagene gjorde inntrykk. Høydepunktene sto i kø i et tett og bredt sammensatt program. Spesielt var bidragene fra landsdelen fornyende. Et teknisk minus til akustikken i Steinhuset. For dem som satt bakerst var det vanskelig å oppfatte hva som ble sagt.
Men sannelig var det interessant å befinne seg der, midt i hjertet av malmutskipningshavna i Narvik. Foredragsholderne måtte pent ta pause mens malmtogets drøyt 60 vogner passerte tett forbi husveggen. Vandring i rallarens landskap var alene verdt turen. At sola bokstavelig talt kastet glans over arrangementet, ble en ekstra verdsatt bonus etter 50 dager sammenhengende med regn i Narvik! Da gjorde det lite at regnet og tåka kom sigende igjen da følget ble skipet tilbake til byen...

Og landskapskonvensjonen? Jo, mon tro om ikke dette ga kunnskap og inspirasjon til å bruke den mer aktivt.