Arkitektnytt

Landskapskonvensjonen inngår i Europarådets arbeid med naturvern og kulturminner, regional planlegging, miljø og lokaldemokrati. Initiativet ble tatt allerede for ti år siden (1994) av Kongressen for lokale og regionale myndigheter (CLRAE). Formålet med konvensjonen er å fremme vern, forvaltning og planlegging av landskap og organisere europeisk samarbeid om dette. Med «landskap» forstår vi her et område, slik som mennesker oppfatter det, der områdets karakter er resultatet av påvirkning fra naturlige og/eller menneskelige krefter. Konvensjonen omfatter dermed alle typer landskap – fra byenes landskap til rene naturlandskap.

Norge var det første landet i Europa til å stadfeste konvensjonen. Konvensjonen trådte i kraft 1. mars 2004 og blir nå iverksatt i hvert enkelt land som har ratifisert eller stadfestet den. 1)

Tre erkjennelser
1. «Landskap» er ikke et annet ord for «miljø». Miljøet er fysisk og objektivt. Landskapet er personlig og inkluderende, fordi vi skaper våre egne opplevelser av omgivelsene på grunnlag av minner, assosiasjoner og kunnskap.
2. Landskapet er alltid i endring, i takt med naturens egne prosesser (flom, branner, ras, landhøyning, erosjon osv.) og virkningene av menneskelig aktivitet.
3. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer. Men konvensjonen skal hjelpe oss å ta vare på landskapet og påvirke endringene i en retning som folk faktisk ønsker.
Det er dette som gjør konvensjonen til et demokratiprosjekt. Mange mennesker opplever nemlig gradvise, men dramatiske endringer i sine omgivelser, som skyldes tekniske eller økonomiske forhold de verken har innsyn eller innpass i.
I dag er endringspresset størst i kulturlandskapet (landbrukspolitikken, nedleggelse, gjengroing og lignende) og naboskapet rundt byer og tettsteder (by- og tettstedsvekst, spredt utbygging). Samtidig er det stort behov for å rydde opp i alle de dårlige landskapene vi har etterlatt oss gjennom tidligere utbygging (bebyggelse, uterom, trafikkanlegg m.v.).

Stor betydning
Hverdagslandskapet – der folk bor og arbeider til daglig – er det sentrale. Landskapet er viktig for fysisk og psykisk helse. Landskapet er kilde til opplevelse og glede. 2005 er også Friluftslivets år. Det minner oss om allemannsretten og at vi stadig må motstå privatisering og kommersialisering av norsk natur.

Landskapet er viktig for bosetting og verdiskaping. Folk søker seg til områder de opplever som attraktive. De ressurssterke velger selv hvor de vil bo, arbeide og feriere. De ressurssvake greier ikke å bryte ut av dårlige omgivelser. De – og hele nabolaget – går ofte inn i sosiale nedturspiraler.
Landskapet er viktig sett i sammenheng med menneskerettigheter og demokrati. Konvensjonen legger stor vekt på bevisstgjøring – både blant lærd og lek – og på at folk skal kunne medvirke og innvirke på sine egne omgivelser.

Et demokratiprosjekt
Et karakteristisk trekk ved landskapskonvensjonen er at vi ikke tar vare på landskapet gjennom statlige direktiver eller en løftet pekefinger, men gjennom vett og forstand: Det er høy bevissthet blant folk flest og media, og folks omsorg og ansvar for sine egne omgivelser, som skal gi riktige beslutninger og riktig forvaltning.

Statlig vern vil normalt ikke være aktuelt. Konvensjonen handler derfor i liten grad om landskapsvern etter naturvernloven eller kulturminneloven. Det er hovedsakelig lokalt og regionalt den må følges opp.

I september 2004 organiserte Miljøverndepartementet et nordisk seminar i Suldal.
Hensikten var å:
• få ideer til hvordan konvensjonen kan iverksettes gjennom lokal og regional politikk og planlegging
• styrke kontakten mellom de ulike fagmiljøene på dette feltet
• klargjøre konkrete forslag til oppfølging og videre nordisk samarbeid.
Miljøverndepartementet overveier nå å foreslå et felles, nordisk oppfølgingsprosjekt. I første omgang begrenses forslaget til a) opplevelsen av landskap ut over det rent landskapsestetiske (landskapsbildet), og b) metoder for å formidle slike opplevelser til andre. Hva opplever for eksempel basehopperen når han hiver seg utfor Prekestolen? Det må være noe mer enn vakker natur!

Vern av natur og kultur må bli en selvstendig utviklingsstrategi.
Landskap er et politisk hovedhensyn: Vi må utvikle omgivelser som er attraktive for bosetting og verdiskaping. Utfordringen er å ta vare på dagens kvaliteter – og gjennom det skape en framtid.

Noen eksempler
Kulturlandskapet på bygdene trenger vern. Den største trusselen mot kulturlandskapet er kanskje ikke landbrukspolitikken, men spekulasjon i grunneiendom og spredning av byer og tettsteder. Bruken av privatbiler har gjort spekulasjonen mulig. Dette viser at samordnet areal- og transportplanlegging og prioritering av offentlig transport er viktige hjelpemiddel også for å ta vare på kvaliteten i landskapet utenfor byer og tettsteder.

Kommunenes markedsføring viser ofte til naturkvaliteter på stedet. Men vi kan trolig gjøre mye mer for å fremme natur- og kulturverdiene som fortrinn for økonomisk utvikling. Det er derfor viktig at verneinteressene kommer seg ut av den defensive holdningen som har vært vanlig til nå.
Turistene kommer til Norge for å oppleve norsk natur og den store roen og freden. Mye tyder på at norsk natur kan bli et enda mer attraktivt turistmål. Men ingen kommer hit for å oppleve norske byer og tettsteder. Det er alltid trangt i konkurransene om å være Norges styggeste sted. Så spørs det om vi etter hvert gjør det så stygt rundt oss, at vi ødelegger markedet.

Politikken er ikke politikernes ansvar alene – politikerne trenger supportere i befolkningen og lokale media. Og en sterk offentlig opinion kan stimulere til åpen debatt og politisk nytenking. Involvering av lokalbefolkningen vil dessuten gi bedre innsyn i vedtaksprosessen, større likhet og ansvar. Gjennom informasjon, deltakelse og debatt får folk også trening i å hevde sine syn i lokalpolitikken.

Arkitektenes roller
Først av alt må arkitektene utvikle sine egne kunnskaper og ferdigheter. Dette kvalifiserer til å være faglige rådgivere for ledere og politikere. Arkitektene tilrettelegger arenaer for politikere og befolkningen, og organiserer prosesser om utforming og gjennomføring av politikken. Her kommer arkitektenes fortrinn til sin rett: Bare arkitekter er eksperter på å se for seg en virkelighet som (ennå) ikke finnes, og anskueliggjøre den for andre.

Det blir arkitektenes oppgave å formidle kunnskap og bevisstgjøre andre (for eksempel egne overordnede, beslutningstakere og folk flest). Og hvem ellers skal skape begeistring og entusiasme, om ikke arkitektene? På denne måten tilfører arkitektene viktige bidrag til samfunnsdebatten og setter farge både på politikk og tiltak.

I denne rollen er ansatte arkitekter sine egne arbeidsgivere – det er ingen som tilrettelegger arbeidet for dem, og det er ingen som kan fortelle akkurat hvordan jobben skal gjøres.