Arkitektnytt

Det slo undertegnede i løpet av årets «International Celebration of Architecture» i den makeløse UNESCO-vernede byen Røros, arrangert av Trondhjems Arkitektforening annethvert år siden 1988, og som nå i 2008 kunne markere sitt 20-årsjubileum, at TAF hele tiden har latt seg besjele av et annet og mer holistisk verdensbilde.

TAF inviterer sine forelesende arkitekter «fra ytterkantene av verden», slik en av seminarets pionérer Hans Skotte formulerer det i siste nummer av Arkitektur N (2/08), som vier 33 sider til denne enestående faglige begivenhets opprinnelse og historie. «Det var nettopp disse arkitektene som arbeidet lokalt, vi var på jakt etter. De som arbeidet i 'periferien' både geografisk og i forhold til vår egen kunnskap om kollegers arbeid ute.»

Eller som Helge Solberg, en annen seminar-gründer, skriver i samme innholdsrike jubileumskavalkade: «Vi skulle invitere arkitekter fra 'periferien' som ikke var spesielt kjent eller publisert i den sentraleuropeiske tidsskriftverden... Vi ville koble dem med klare stemmer fra vår egen kulturkrets. Vi ville presentere unge, norske talenter.»

Med andre ord: Rørosseminarets globale mantra skiller seg fra de utallige internasjonale arkitekturkongressers agenda – som så ofte moteriktig lokker med erklærte superstars – ved å dokumentere at det finnes en 4. verdens profesjonskilde å øse av når vi søker inspirasjon og leter etter yrkesmessige forbilder. I år kom disse utkantarkitekter fra Nederland, Chile, Canada, Burkina Faso, Tyskland, Finland/Norge – i tillegg til et lovende nystartet arkitektkontor fra Oslo. Men flere av europeernes hovedoppdrag befant seg i Etiopia, Kåfjord, Bangladesh og liknende Off-Broadway-steder. Og Arkitektur N's redaktør Ingerid Helsing Almaas oppsummerte seminaret med en arkitekturideologisk schwung som ble et applaudert høydepunkt i seg selv.

Jeg har vært Arkitektnytts begeistrede utsendte reporter på Rørosseminaret tre ganger tidligere (se Arkitektnytt 9/02, 9/04 og 5/06). Også i år, må jeg tilstå, strever skribenten i meg med frykten for å henfalle til panegyriske beskrivelser av seminarets faglige og sosiale suksess.

Monolittisk modernisme
Det hele begynte fredag kveld 18. april med foredraget til den nederlandske arkitekten Dick van Gameren, utdannet i Delft i 1988 og med kontor i Amsterdam. Han presenterte Nederlands ambassade i Addis Abeba i Etiopia, som han mottok Aga Khan-prisen for i 2007 (se www.dickvangameren.nl).

Innledningsvis viste van Gameren en serie prosjekter fra sitt hjemland, forankret i den Pevsner-inspirerte forståelsen av arkitektur som rom til å bevege seg i, og ikke begrenset til utstilte «skulpturer». Samme dynamiske tolkning hadde han av forholdet mellom bygninger og byrom og landskap, med offentlige kommunikasjonsårer som vesentlige elementer i de fysiske omgivelser.

Enten det dreide seg om små eller store byggverk, i urbane eller landlige settinger, vektla van Gameren det romlige og «sirkulasjonen», åpenheten, framfor statiske fasade-estetiske effekter. Kollektive uterom, poengterte han, er sjeldnere i trangbodde Nederland enn i Skandinavia og følgelig – for ham – viktige å realisere.

Arbeidet med den nederlandske ambassaden i Addis Abeba ble påbegynt i 1999 og sto ferdig for to år siden, hans største og mest særegne oppdrag hittil. Selve ambassaden og ambassadørboligen er en langstrakt, horisontal struktur støpt i røff rød betong, som går i ett med den etiopiske jordfargen, lokalisert inne i et stille område i utkanten av storbyen av sikkerhetsmessige årsaker etter 11. september-hendelsen i USA. Kun et lite inngangsparti er synlig fra veien, all ferdsel inn og ut av de forskjellige avdelingene foregår internt i det grønne og beskyttede naturlandskapet.

Erfaringene med å bygge sammen med lokale håndverkere, med enkle hjelpemidler, ble ydmykt og respektfullt skildret. Dick van Gameren henviste til de legendariske tradisjonelle kirkene i Etiopia som er hugget ned i fjell, og trakk paralleller til sitt eget konsepts monolittiske preg og forsøket på å integrere arkitektur og landskap. Atter en gang dvelte foredragsholderen ved bevegelsesmønsteret mellom rommene og i parken, samt tilgjengeligheten til et svalende vannbasseng på taket, og han avsluttet sin fortelling ved å begrunne at den arkitektoniske helheten er todelt, påvirket av så vel nederlandsk som etiopisk miljøkvalitet i eksteriøret og interiørene.

Ingen importert europeisk modernisme, med andre ord, men en slags tidløs og «stedløs» byggeskikk som fikk undertegnede til å tenke på det rustikke formspråket til mestere som Louis Kahn og Sverre Fehn.

Fra Gobi til Kåfjord
Lørdag 19. april startet med finsk-norske Sami Rintala fra kontoret Rintala Eggertsson Arkitekter i Oslo, født i Helsinki i 1969 og utdannet ved universitetet der i 1999 med tilleggsstudier i bl.a. Danmark og Island. Rintala underviser ved de tre norske arkitektskolene, samtidig som han arbeider med arkitektur- og kunstprosjekter over store deler av verden. Flere av verkene til denne arkitekturens enfant terrible er publisert internasjonalt tross deres lavmælte gestaltning (se www.samirintala.com).

Rintala måtte forklare sin døgnvillhet før han tok fatt på foredraget; han kom direkte fra Gobi-ørkenen i Kina, hvor han er en av hundre utvalgte arkitekter fra hele verden – blant dem befinner også Jan Olav Jensen og Børre Skodvin seg – som skal tegne hver sin enebolig i en ny bebyggelse. Han hadde visse etiske skrupler, innrømmet han, på grunn av boligenes eksklusive størrelse, men mente at alternativet ikke var å bli sittende hjemme og kritisere det kinesiske samfunnssystemet.

I første del av forelesningen ga Rintala et humanistisk riss av sitt fagfilosofiske credo med utgangspunkt i urmenneskene som jegere, samlere og jordbrukere, en biologisk balanse vi begår grove økologiske feil mot i dag ved å anvende en teknologi som har skapt kunstige skiller mellom det kroppslige og vår intellektuelle-vitenskapelige væren. Motsigelsen mellom natur og urbanisering, og tidsbegrepets mening, ble drøftet i relasjon til denne manglende symbiose, og Rintala beskrev arkitekturens visuelle og sensuelle aspekter med øyet som «redskap» for opplevelser av lys, skygge, dybde og det materielle og taktile.

Videre tok Sami Rintala for seg eksempler fra billedkunst og film, for å anskueliggjøre enheten mellom byggverk og landskap, med referanser til India og Japan og andre land han har arbeidet i, ofte med «små» prosjekter, men nå følte han at større oppdrag banket på døren, og derfor skulle han flytte til Bodø med sin familie for å utvikle flere prosjekter i Nord-Norge. Et eksempel var en turist-campus i Kåfjord i Troms fylke som han har store forventninger til.

I siste del av kåseriet viste og beskrev Rintala særegne byggverk som bl.a. en flytende badstue i Hardangerfjorden, et 2-roms hotell i Kirkenes, den spartanske mini-boligen Box-Home på 90 kvadratmeter over to etasjer, som har vært utstilt i ROM for kunst og arkitektur i Oslo, og en skulptur utenfor huset til Studentsamfundet i Trondheim. Av andre oppdrag fikk vi se et skogsobservatorium i Japan og et element-hus i Korea.

Vår oppgave som arkitekter, avsluttet Sami Rintala, kan være å bygge i tverrfaglig samhandling basert på jordnære drømmer og idealer, fri for «neroisme», og han ønsket forsamlingen velkommen til Aalto-symposiet Edge i Finland i 2009, som han er med på å forberede.

Virkelighetens poesi
Arkitekten Mauricio Puentes og den grafiske designeren Manuel Sanfuentes fra Chile, som begge er unge lærere på arkitekturavdelingen ved Det Katolske Universitetet i Valparaiso, la fram det pedagogiske laboratorieprosjektet Open City – som startet i 1970 – ved å fortelle om denne enestående skolens historie og virksomhet i dag (se www.arquitecturaucv.cl).

Deres tverrkulturelle saga ble innledet med forfatterskapet til lyrikeren Juan Larrea, som var blant de første som framhevet Latin-Amerikas autentiske virkelighet. Og gjennom en serie litterære eksempler ble diktet «Amereida» av poeten Godfredo Iommi fra 1965 – som også er Den Åpne Byens navn – spesielt poengtert, hvor det stilles nye kritiske spørsmål om kontinentets opprinnelse og identitet. Dette dikt skulle bli et viktig manifest for Valparaiso-skolens ideologiske plattform, fikk vi vite. Man gjenoppdaget Chile som noe annet enn en «europeisk oppdagelse», og entusiastene forsatte denne søken etter egen nasjonal karakter.

Samtidig som man anvendte den lokale poesiens ressurser, ble det trukket forbindelseslinjer til Europas avantgardiske kultur fra surrealismen til Bauhaus, arkitekturforståelsen ble utvidet og endret; en sammensmelting av fruktbare impulser fra to verdensdeler fant sted.

Arkitekter, malere, billedhoggere og poeter inngikk i en dyp dialog med samtidens filosofer som dannet en kreativ gruppe, fortsatt i dialog med Europa, og etter hvert ble det foretatt oppdagelsesreiser omkring i Sør-Amerika for å utforske regionenes potensielle egenskaper ytterligere.

Løsningen var – påpekte Puentes og Sanfuentes – at konseptet The Open City sprang ut av kombinasjonen mellom ordet og handlingen, en kobling som dessuten ble forbundet med det stedliges magiske realisme. For her mente de ikke et sted i tradisjonell byplanmessig forstand, de siktet til noe annet og mer enn den vestlige urbane topologiens hierarkiske strukturer.

«Byen» Amereida ved Chiles kyst langt sør for ekvator er altså arenaen for denne radikalt eksperimenterende arkitekturskole, et åpent «ikke-sted» mellom bølgende sanddyner hvor underlige installasjonsaktige byggverk settes opp og fjernes, utført av fagfolk og studenter i en kollektiv og gjestfri ånd som kan likne det vi i vår 1968-ånd kalte reisende folkehøyskoler. For i tillegg til øvelsene på den utvalgte tomten foretar lærerne og studentene felles ekskursjoner (travesias) med busser på kryss og tvers over det veldige kontinentet mens de registrerer og studerer nye trekk og muligheter ved sin geografi og kultur, sett i kontrast til ulike former for utenlandske idealer som gjennom generasjoner er blitt påtvunget – eller har inspirert – dem.

De to erfaringsbasene, selve «nybyggersamfunnet» Amereida og de mange reisemålene, utgjør grunnlaget for Open City-kursenes innovative workshops og byggprosjekter. Mauricio Puentes og Manuel Sanfuentes understreket designpedagogikkens utopiske aspekter, slik også poesien transcenderer det pragmatiske hverdagsspråket; i Amereida med sine 11 fastboende familier – som jevnlig oversvømmes av uortodokse lærere og studenter – oppfattes arkitekturen som ledd i en lavteknologisk og resirkulerbar kontekst. Bygningene «kommer og går», transformeres, bruksendres, de blir ikke betraktet som fullendte og ukrenkelige arkitektoniske objekter.

Kanskje det viktigste elementet i Den Åpne Byen er torget, avsluttet Puentes og Sanfuentes, agoraen, fellesskapets møteplasser og utfoldelsesscener. Det finnes ingen rom i Amereida for «personlige ideer som ikke involverer andre».

Slik blir fenomenet Amereida både et dikt og en poetisk virkelighet utenfor Vestens høyteknologiske domene. Denne arbeidsmåte hadde de to NTNU-studentene Rannveig Hägg Berge og Kari Risvold illustrert fint med en informativ utstilling i Sangerhuset, hvor Rørosseminaret ble holdt, basert på ett års opphold ved Valparaiso-skolen, positivt oppmuntret av Open City-metodenes utradisjonelle undervisningslogikk.

Modernismens folkelige arketyper
Den neste foreleseren, prisbelønte Brian MacKay-Lyons fra Nova Scotia øst i Canada, blir i seminarprogrammet beskrevet av den australske Pritzkerpris-vinneren Glenn Murcutt – som deltok med bravur på Røros i 2002 – som en arkitekt med solide røtter i hjemtraktenes jordbruks- og skogslandskap. De regionale konstruksjonsmetodene har påvirket MacKay-Lyons, skriver Murcutt, «rendering the work affordable, low-tech, tough, and absolutely modern». Hans arkitektur «shows clarity in planning, resulting in forms that are direct, simple and elegant. The buildings are beautifully sited and crafted. This is an honest, no-nonsense architecture that avoids the fashions of the day. It exhibits that rare quality – authenticity». (Se www.mlsarchitects.ca.)

At MacKay-Lyons oppvekst i landsbyen Arcadia (sic) har satt sitt preg på hans fagsyn og praksis, ble overbevisende tydeliggjort for seminarets lydhøre publikum. Han presenterte med kunnskap og selvironi de mange byggverk han gjennom årene har fått oppføre på hjemstedet, som et omstridt, men etter hvert elsket «bygdegeni», basert på en faglig tenkning med forankring i begreper som klimaforståelse, nysgjerrig observasjonsevne, empati, bærekraft, sosialt engasjement og motstand mot kulturell globalisering.

I introduksjonen til sin yrkesvirk­somhet viste han en rekke bilder av «enkel» folkearkitektur, upretensiøse bygninger som hadde påvirket ham, tolket som arketyper for samtidens byggekunst. Den lokale trearkitekturen og båtbyggingen satt i ryggmargen hans, selv om han i dag regnes som en av Canadas fremste modernister fra opptakten med eneboliger i Arcadia til større offentlige urbane oppdrag som Plaza Building ved Brook University, Regan House, NSCA University Port Campus, Computer Science Building ved Dalhousie University – hvor han har vært professor i mer enn 25 år – og Kutscher House, for å nevne noen av de mest kjente, samt den canadiske ambassaden i Dhaka i Bangladesh, bygd i mur etter stedets tradisjoner.

Brian MacKay var en glitrende formidler av egne og andres arkitektur, og sa at «green building is common sense» og ingen mote, unødvendig å snakke brautende om, på samme måte som han hevdet at byggverk skal være «silent», nærmest usynlige i landskapet. «Magazine-images mean nothing to me.» Derimot var klassikeren Louis Kahn en av hans store helter.

Som tidligere elev av Charles Moore ved UCCLA er han påvirket av «Sea Ranch-skolen» og de folkelige hustyper; nå driver han eget framgangsrikt kontor i Halifax ved siden av professorgjerningen.

MacKay-Lyons var misfornøyd med den rådende arkitekturundervisningen, trodde på medvirkningsprinsippet og hadde sans for Open City-prosjektets tverrfaglige og aktivistiske pedagogikk.

En bok om hans internasjonalt anerkjente arbeid har den talende tittelen Plain Modern: The architecture of Brian MacKay-Lyons (2005), en annen bok – Ghosts – er under trykking. At Brian MacKay-Lyons er Rørosseminarenes første gjest fra Nord-Amerika, og med ubesværet freidighet avsluttet sitt foredrag ved å uttale at «Frank Gehry is a genius and I hate his stuff», våger undertegnede å assosiere med tesen om Den fjerde verdens uavhengige berettigelse.

Hjelp-til-selvhjelp
Lørdagens nest siste foredragsholder var den unge og energiske Aga Khan-belønte arkitekten Diébédo Francis Kéré fra landsbyen Gando i fattige Burkina Faso i Vest-Afrikas innland. Kéré har kontor i Berlin, hvor han ble utdannet ved Det Tekniske Universitet, og hvor han nå underviser. Kéré sto for et av seminarets mest lærerike og gripende opplevelser (se www.kere-architecture.com eller www.franciskere.com).

Med betegnelsen «lærerik» sikter jeg atter en gang til våre fordommer om de såkalte u-land, for undertegnende var ikke alene i salen om å bli overrasket – 80 prosent av landets innbyggere er analfabeter – over Kérés faglige dyktighet og pågangsmot (jf. Rudyard Kiplings tvisynte dikt «The White Man's Burden» fra 1899).

Allerede i studietiden i Berlin grunnla Kéré organisasjonen «Schulbausteine für Gando» for å bygge hus på hjemstedet – med innbyggernes frivillige deltakelse – som tok klimatiske og andre regionale hensyn. Og det er denne ambisjon han senere har realisert under mottoet hjelp-til-selvhjelp, ved å tegne og kollektivt bygge en skole med soltørket leire-mursten, vakkert utformet med et svevende bølgeblikktak, godt ventilert og med solavskjerming samt en beskyttende grunnmur som de tradisjonelle jordhusene i landet mangler og derfor kun varer i noen få regntidssesonger.

For landsbybefolkningens barn, unge og eldre av begge kjønn – som alle villig og gledesfylt deltok i byggeprosessen etter evne – ble byggverket og deres egen innsats oppfattet som et ubegripelig mirakel.

Kérés fotokavalkade av dette fellesskapets håndverksmessige prestasjoner, fra begynnelse til slutt, hvor De Gamles Råd inngikk i beslutningsapparatet og arkitektens tyske kolleger også gjorde sitt, var en eventyrlig beretning i seg selv. Jeg overdriver ikke: Mange i Sangerhusets lokale ble rørt til tårer av Diébédo Francis Kérés empatiske beretning, framført med en karismatisk fortellerstemme, og til slutt kunne han opplyse at han nå er i ferd med å få prosjekter i India, Jemen og Spania.

Landsbyen Gando tilhører kanskje fortsatt en av «ytterkantene av verden», men Kéré frambrakte en univer­sell gjenkjennelse i oss som opphevet de etniske og geografiske tvangstanker vi vanligvis baler med.

«Learning with joy»
Også lørdagens siste aktør, den unge tyske arkitekten Eike Roswag fra kontoret Roswag & Jankowski Architekten i Berlin (se www.werk-a.de), født i 1969, er beæret med Aga Khan-prisen. Den fikk han i 2007 sammen med arkitekten Anna Heringer, for en skole i Bangladesh bygd av jord og bambus under mottoet «School handmade» – på mange måter en slående parallell til Kérés selvbyggerprosjekt i Afrika.

Roswag viste først en serie interessante byggverk oppført i Berlin, påpekte sin interesse for solenergi og naturmaterialer, for deretter å vie foredraget til det heroiske landsbytiltaket i Bangladesh, et lavbudsjettprosjekt som kunne gjennomføres etter at 25 stedlige innbyggere hadde fått en elementær grunnopplæring som bygningsarbeidere.

«We believe that architecture is more than simply shelter,» siteres Roswag og Heringer i seminarprogrammet. «It is intimately connected with the creation of identity and self-confidence. And this is the basis of sustainable development.»

Noe å tenke på for den rike olje­nasjonen Norge som opplever en skrikende mangel på egne håndverkere i en byggebransje som blir stadig mer avhengig av polsk arbeidskraft?
Eike Roswag fortalte med smittende innlevelse om sine forberedende undersøkelser i landsbyen Rudrapur «hvor man aldri er alene, men straks blir en del av det lokale miljøet», tross språkproblemer og kulturelle forskjeller. Redskapene de hadde til rådighet, var enkle, og de evinnelige sprekkdannelser i leiren etter regntidene måtte overvinnes. Derfor var – som i Kérés tilfelle – en grunnmur av mursten nødvendig, et materiale som også ble anvendt for førsteetasjen, mens annen­etasjen ble konstruert av bambus, og hele byggeprosessen ble gjennomført i løpet av 4-5 måneder «uten problemer». Alt ble gjort for hånd, sa Roswag med dårlig skjult stolthet, ikke minst fordi lokalbefolkningens helhjertede innsats og interesse var så beundringsverdig.

Skolen er beregnet for flerbruk, og i neste fase følger byggingen av en skole for elektrikere. Eksperimentet ga mersmak, og det inngår i METI-filosofien (Modern Education and Training Institute), som har tesen «learning with joy» som slagord (se www.meti-school.de).
På forsiden til det tidligere nevnte Arkitektur N (2/08), med det veldokumenterte Rørosseminar-oppslaget, vises en gruppe stolte elever i full aktivitet i et av den nybygde skolens klasserom. Analfabetismen skal utryddes, og Burkina Faso tar et nytt sivilisatorisk skritt framover på egne ben.

Eike Roswag smilte bredt da han kunne motta et eksemplar av NALs tidsskrift etter forelesningen og oppdaget det stemningsfulle,  livsglade forsidebildet.

Ny generasjon i samtidsarkitekturen
Søndag morgen – etter den trivelige festmiddagen i Sangerhuset kvelden før – begynte med en guidet omvisning i den nedlagte Olavsgruven, en av flere kobbergruver som førte til at Røros Bergstad ble anlagt i 1646.

Så var turen kommet til en av de unge «klare stemmer fra vår egen kulturkrets», PUSHAK Arkitekter fra Oslo, opprettet i 2002, representert ved Sissil Morseth Gromholt, som ble utdannet ved AHO i 2001. Dette lovende «kvinnekontor» (alle fire er født mellom 1972 og 1975) startet sin karriere med oppdrag for det statlige Nasjonal Turistveg-prosjektet, som prisverdig engasjerer unge arkitekter i stort antall.

Gromholt begynte foredraget med stikkordene klima og bærekraft, og på deres hjemmeside (www.pushak.no) kan man lese at fordi de anvender «en intuitiv og diskuterende metode fører dette til en helhetlig arkitektur som handler om noe mer enn den visuelle opplevelsen av form og farger».

Vi fikk se en rasteplass med leskur i Snefjord i Finnmark, på veien til Havøysund, hvor den kraftige vinden krevet vindskjermer, ifølge programmet, men Gromholt beskrev hvordan de unnfanget ideen om prefabrikerte «bokser» egnet som sitteplasser, plassert utsiktsvennlig i terrenget, «sosiale huler» som samtidig ga le for vinden.

Ved samme veistrekning, nær en foss i Lillefjord, tegnet kontoret en parkeringsplass med wc og benker og sykkelskur – og der våget de igjen å overskride programmet og anla en bro over elven, som skapte et nytt og mer begivenhetsrikt konsept for de besøkendes naturopplevelse. Det tredje turistveiprosjektet ligger ved Reinoksevann i Finnmark, og etter disse erfaringer – i tillegg til noen andre oppdrag – vokste selvtilliten slik at de i 2007, på grunnlag av en åpen arkitektkonkurranse, kunne sette i gang med prosjekteringen av et boligområde med barnehage og grendehus på Rommen i Groruddalen i hovedstadens nordøstre drabantbyområde.

Sissil Morseth Gromholt begrunnet rekkehusenes og leilighetsblokkenes gruppering i det skrånende terrenget, fortalte om solenergifangerne på takene, fasadenes klatreplanter, gjenbruk av bygningsmaterialer, uterom formet som «hager», og en rekke andre grep som beriket bebyggelsen.

Til slutt ble vi presentert for kontorets vinnerprosjekt i mars i år i konkurransen om et krematorium i Vestfold (se omtale side 15 i dette nummer av Arkitektnytt og vedlagte NAK-hefte 420). På nytt avvek de fra byggherrens ønske, som var å anlegge krematoriet på en bakke­topp for å oppnå en «signalbyggeffekt», ved å velge en annen og mer respektfull tilpasning til terrenget. Og Gromholt berettet med faglig autoritet – og «saklig» forhold til dødens realitet – om sammenhengen mellom kremeringsprosessen og bygningens plan og formgivning.
PUSHAK er utvilsomt ett av mange beviser på at en ny generasjon allerede har sprunget fram i norsk samtidsarkitektur.

Et ord sier mer enn tusen bilder
Arkitekt Ingerid Helsing Almaas, Arkitektur N's redaktør, utdannet ved AA-skolen i London i 1993, hadde fått den krevende oppgave – som hun også utførte med glans i 2006 – å oppsummere seminaret.

Og med en original vri postulerte hun at det ikke bestandig stemmer at et bilde sier mer enn tusen ord, en påstand redaktøren (les: ordmakeren) med imponerende vidd (som i min ordbok også defineres som åndfullhet) mestret ved å ta for seg de mest talende ordene som karakteriserte de åtte foredragsholdernes arkitekturtenkning og faglige praksis.

Av plasshensyn må undertegnede her nøye seg med å konstatere at Almaas, gjennom sin seriøse og samtidig underholdende faglitterære seminarodyssé, maktet å rekapitulere Røros-arrangementets mangfoldighet og tyngde. Dessuten fastslo hun at vårt fagspråk «trenger nye og bedre ord», fordi yrket er i endring og «ordets kraft kan forandre deg» og øke din forståelse, mens fotografier ofte kan forstyrre og forvirre ved å stille seg i veien for byggekunstens egentlige vesen.

Også arkitektnavn må vi være varsomme med å ta i vår munn, avsluttet Ingerid Helsing Almaas, særlig de «store» arkitekters navn, med de tabloide konnotasjoner som lett kan oppstå. Og her henviste hun til Brian MacKay-Lyons' vidunderlige folkearkitektur-idealer, som fikk henne til selv å velge begrepet kjærlighet, dette som siste ord i  Rørosseminarets diskurs.
   
 

Dick van Gamerens ambassade i Addis Abeba er inspirert av kombinasjonen mellom lokal byggeskikk og modernisme.

Skolen til Eike Roswag og Anna Heringer i Bangladesh hadde «learning with joy» som motto.

Sami Rintalas minibolig Box-Home var utstilt i ROM for kunst og arkitektur, Oslo.

Denne boligen ved kysten av Nova Scotia er typisk for Brian MacKay-Lyons' nyskapende byggverk, påvirket av stedets lokale byggemåte.

Mauricio Puentes og Manuel Sanfuentes presenterte det eksperimentelle arkitekturskole-konseptet Open City, besjelet av «det stedliges magiske realisme».

Det nyetablerte kontoret PUSHAK Arkitekter i Oslo startet sin karriere med oppdrag for Nasjonal Turistveg-prosjektet, her leskur i vind-utsatte Snefjord i Finnmark.