Arkitektnytt

Tvert om, de to studentene tok permisjon fra Bergen Arkitektskole og dro – mot alle odds – ut på veien med sin røde campingvogn for å utforske holdbarheten i en idé de hadde annammet under en BAS-ekskursjon i 3. studieår med kystkulturen som tema. Tanken som trigget dem var at arkitekter må jobbe lokalt, i nær dialog med befolkningen, og legge det særegne stedets identitet og forutsetninger til grunn for arbeidet. Og det var en skjellsettende erfaring i Brønnøysund som ble utslagsgivende for denne kjerringa mot strømmen-hypotese.

– Vi fikk øynene opp for en plass i Brønnøysund, innleder de, – en allmenning som skulle selges til private aktører. Det var negativt for byen, mente vi, for det dreide seg om et viktig offentlig rom – som i sin tid var utgangspunkt for byens etablering – og som inngikk i Sverre Pedersens byplan. Vi holdt folkemøter og utarbeidet hefter for å vekke engasjement og opplyse brønnøyværingene om allmenningens betydning. I samarbeid med velforeningen og kunstnere presenterte vi alternative planer for byrommet, og klarte i tolvte time å redde plassen. Parallelt med redningsaksjonen ble vi spurt om å komme med et skisseprosjekt for utviklingen av en gammel brannstasjon som sto for fall på plassen, et verneverdig eksempel på tidlig funkis som nå settes i stand for å romme en kunstbase med økonomisk støtte på 2,1 millioner kroner fra Norsk Kulturråd og midler fra det lokale næringsliv. Med andre ord fikk vi bekreftet at vår teori funker, vi lærte at det nytter å følge andre spor enn de velkjente. Dette holdt vi altså på med ved siden av kurset, som et eget prosjekt i tillegg til skolearbeidet.

– Kan metoden tolkes som en alternativ praksis, en protest mot den tradisjonelle arkitektrollen?
– Ja, vi hadde sett sider ved yrket vi ikke likte, situasjoner der arkitekten opptrer à la en maktperson som – sammen med byggherren – tar beslutninger over hodet på folk. Vi ønsket en mer inkluderende prosess, en gjensidighet som åpner for samarbeid mellom arkitekten og lokalbefolkningen.

Fra designer til samfunnsbygger
– I en prosjektbeskrivelse sier dere: «Med Fantastic Norway ønsker vi å bidra til å gjenopprette arkitektens rolle som samfunnsbygger – og distansere oss fra rollen som designer.» Men må ikke en arkitekt forene de to aspektene, det samfunnsorienterte og det designbaserte?
– Selvsagt. Arkitekten vil alltid være formgiver, men vi synes at estetikken ofte blir dominerende. Vi vil rette søkelyset mot arkitektens samfunnsansvar. Med erfaringene fra Brønnøysund i minne diskuterte vi dette mye og formulerte prosjektet «Fantastic Norway». Fra NAL ble vi tildelt et legat som gikk til innkjøp av en billig campingvogn. Det første vi gjorde var å male vogna signalrød. Vi ønsket å la vogna føre oss til samfunn som var i omstilling og som trengte innspill for de verdier som skulle ligge til grunn for utviklingen av stedet. Vi ville gjøre vogna til et forum for diskusjon – den er vårt transportmiddel og vår informasjons- og diskusjonssentral – og den gjør oss synlige når vi kommer til et nytt sted. Vogna er vår plattform, dit innbyggerne kan komme og utveksle meninger med oss, og mange finner dette lettere enn å ta ordet på et folkemøte. For å få oppmøte i vogna, og for å introdusere ulike arkitektoniske begreper, har vi ukentlige innlegg i lokalpressen – med faste lørdagsspalter – og forsøker stadig å utvikle dialogformen. Ved å fokusere på stedsutviklingen, og gi den lokale identiteten forrang, samtidig som vi lar den demokratiske arbeidsprosessen få større armslag, håper vi å komme fram til nye scenarier for arkitektur og planlegging.

– Hvordan fant dere på navnet Fantastic Norway?
– Vi mener virkelig at Norge er et fantastic land, sier Haffner og Aasarød, – både når det gjelder sted og landskap.
De to BAS-studentene påpeker at det er relativt få arkitekter i Nord-Norge, samtidig som mange byer og tettsteder står overfor dramatiske omstillinger fra industri til andre – gjerne kommersielle – virksomheter. Dette kan medføre at den lokale tradisjonen brytes og at mindre byer tar på seg storbyens klær, med den konsekvens at byens kultur strever med å bære disse. «Med vogna søker vi også den tause kunnskapen som man ikke finner i historiebøkene og reguleringsplanene,» forklarer de i sin prosjektbeskrivelse.

Demokratisk byutvikling
– Vi lærer hele tiden noe nytt, sier Erlend Blakstad Haffner og Håkon Matre Aasarød, som kommer fra henholdsvis Bærum og Trondheim, – og vi får stadig tilbakespill fra beboerne. Den første byen vi ønsket å arbeide med, var Narvik. Her arbeidet vi hovedsakelig med Trekanten, et industriområde som utgjør 1/3 av byen. Området har vært avstengt siden tidlig på 1900-tallet, men skulle nå integreres som en ny bydel i Narvik. Vi var syv måneder i Narvik, og jobbet med flere prosjekter, kommunen betalte oss for arbeidet og ga oss gratis husly midt inne i Trekanten, mellom jernbanespor og svillelager. Så man kan trygt si at vi hadde kontakt med grasrota. Videre utstyrte vi ungdomsskoleelever med MMS-telefoner, og daglig tikket det inn meldinger med bilder og ting i byen de bryr seg om. Vi forsto snart at den såkalte DEMAG – det mest sentrale industriområdet – hadde et stort utviklingspotensial, men planen var å forvandle stedet til et kjøpesenter. Vi arrangerte en workshop med ungdommen, og kom fram til at stedet – gjennom dugad – kunne bli en aktivitetspark for sykling og skating og liknende fritidstilbud, og nå er området avsatt til dette formål i reguleringsplanen. Vi beholder søylene som bar den gigantiske industrikranen; de utgjør en del av fortiden og blir symboler for kontinuiteten i Narviks historie. Nå får ungdommen en arena, og kan vise seg som en en viktig ressurs i byen, og slik kan de unge få ta del i en demokratisk byutvikling sammen med arkitekter.

– Dere studerer sammen på BAS, landets tredje arkitektskole. Blir dere oppfordret til slike «aksjonistiske» arbeidsmåter av ildsjelen Svein Hatløy og den øvrige lærerstaben?
– Vi inspireres til å ta styringen selv, og den oppfordringen har vi tatt på alvor.
– På meg virker dette som et eventyr. Dere er fortsatt studenter, 24 og 25 år gamle, og reiser fra by til by i Nord-Norge som erfarne barfotarkitekter og vender opp-ned på den innarbeidede yrkespraksisen.

– Vi samarbeider ofte med lokale arkitekter og myndigheter, presiserer BAS-studentene, – i tillegg til å ha stands på torget og anvende lokalavisa som talerør. I Brønnøysund opplevde vi at folk først var veldig fornøyd med det de kalte «en sommerby», med vakkert landskap og den berømte Torghatten som populært turistmål. Det at byens utvikling kommer i skyggen av perifere turistmessige kvaliteter, er en tendens man ser i flere halvstore byer i Norge. Vi mente at byen manglet møtesteder, offentlige byrom, blant annet fant vi ingen benker, og Brønnøysund vender ryggen mot sjøen. Folk treffer hverandre på kjøpesenteret, og kulturhuset planlegges oppført på et avsidesliggende jorde. Dette ville vi gjøre noe med, for byen ligger fint langstrakt langs vannet og har store utviklingsmuligheter.

Liljekonvaller og sjøsidevisjoner
De fant et grep for byutviklingen ved å foredle sjøsiden og lage møtepunkter der vann og land går over i hverandre. Hurtigruta er livsnerven, skjønte de, en viktig puls, dit folk kommer med liljekonvaller som gis til turistene i en rørende metaforisk velkomstgest. Slik ble Anløp Brønnøysund til, de satset på hurtigrutekaia og de to langsgående veiene med tilhørende byrom, blant annet med profesjonell støtte fra sivilarkitekt MNAL Eivind Holden, som har drevet egen praksis i Brønnøysund, men nå er ansatt i fylket. Holden brenner for lokalsamfunnet og ga dem mye verdifull hjelp, de oppfatter Brønnøysund-oppdraget som en videreutvikling av Norsk Forms Landkjenne-prosjekt og ser mange muligheter for videreføring andre steder i Norge. En annen person som støttet dem på campingferden, var Bård Jervan, som arbeider i et konsulentfirma og har åpnet mange dører for duoen
.
– Vi kaster blikket på Bodø nå, tilstår arkitektstudentene. – Særlig er vi interessert i den mulighetsrike aksen mellom kjøpesenteret på Stormyra og sentrum, et to kilometer langt ødeland i dag.

Intensjonen er å holde på med Fantastic Norway-prosjektet et år til, i Bodø og kanskje Kirkenes, før de tar diplomen. Kirkenes er et spennende sted med enorme kontraster mellom det rike Norge og det fattige Russland.

– Er dere barn av BAS-filosofien?
– Det kan man nok si, avslutter arkitektstudentene. – For på BAS er allmenningen – stedenes fellesrom – en viktig scene for samfunnsbyggingen. Og muligens står vi for et syn som er i ferd med å vise ansikt i den nye generasjonen arkitekter. Å gjøre arkitektur og stedsplanlegging forståelig for folk ved å utvikle et nytt vokabular og styrke brukermedvirkningen, er vårt primære anliggende. Det gjelder å komme tidlig inn i prosessen, som arkitekter, gjerne før Lidl og andre aktører får byggetillatelse, og plante positive begreper hos innbyggerne. Her har de vært dyktige i Odda, for eksempel, hvor man har begynt å ta tak i den vanskelige omstillingsprosessen og satt kultur på dagsordenen. Selv er vi takknemlige for den hjelp og støtte vi har fått av folk på veien, og vi ser fram til nye utvekslinger med beboere som oppsøker vår røde campingvogn. Vi trives i denne yrkesrollen, både som studenter og som utøvende arkitekter, og utvikler oss i et dialektisk samspill med de lokalsamfunn vi slår oss ned i. Vår ambisjon er at vi om noen år ser mange ambulerende campingvogner på veiene i Norge, på ferd mot ulike steder for å sette arkitektur på kartet. Det syns vi er en fantastic tanke.

En e-post fra studentduoen til Arkitektnytt forteller at de – når dette intervju skrives ut – befinner seg i Lofoten. Derfra drar de til Henningsvær med sin røde campingvogn, for «å skape diskusjon ute på øyene», mens de venter på svar fra Bodø.