David Byrne - Talking Heads
David Byrne studerte fra starten av design på Rhode Island School of Design, men fikk en karriere som frontmann i Talking Heads. Allerede tidlig på 80-tallet begynte punken å vise tretthetstegn. David Byrne og Talking Heads ga oss funk i stedet for punk. Punkens aggresjon ble erstattet av en musikk som kunne være kritisk, men først og fremst absurd og med humor.
De mange musikalske referansene og de raske skiftene fikk en hel generasjon gryende postmodernister til å føle seg smarte. Tekstene var elegante og velformulerte – absurde, med skarpe observasjoner eller direkte og enkle om kjærlighet og følelser. Musikalsk har han etter Talking Heads-æraen utforsket et stort spekter av uttrykk – fra latino, brasiliansk-inspirerte takter til den siste CD-en med smektende franske chansons.
David Byrne har også et sterkt samfunnsengasjement, blant annet angående vilkårene for bruk av ny teknologi og kunst. Fjorårets konsert sammen med Gilberto Gil (nå også Brasils kulturminister) i City Hall i New York var også en lansering av konseptet «creative commons» – et konsept som utfordrer copyright-institusjonen i forhold til ulike kunstuttrykk, og vil erstatte et stivtbeint regime med et system som svarer bedre på vår tids kunstuttrykk, som ofte har karakter av en collage eller mix av tidligere kunstuttrykk.
Musikere som får det for seg at de også skal plage sine fans med billedkunst eller skulpturer, er sjelden en god idé. Ringo Starr eller David Bowie ville ha vært tjent med å holdt seg til musikken. David Byrne startet sin karriere som designstudent. Han har regissert filmer ved siden av musikken, men først det siste tiår arbeidet parallelt med kunst. Da «Time Magazine» hadde ham på coveret i 1986, var det med den passende tittelen «Rock’s Renaissance Man». Han hadde beveget seg fra sanger i Talking Heads til å skrive opera, symfonier, filmmusikk, laget film og ble sett på som et vidunderbarn som videokunstner og designer (Time lot ham da også designe forsiden).